Hytteliv på Rastarbo

Ski og truger er med, men.......

@brittarnhild

Det er 4.februar, og da hører det med å pakke både ski og truger når vi skal på hyttetur. Men snøen uteblir fullstendig. Terje sjekket skispor.no både i går og i dag tidlig, men kunne ikke se at de hadde kjørt opp skiløypa i Aurdalen, og da vi kjørte opp for å ta en titt, var det lett å skjønne hvorfor. Det skal jo liksom ikke se sånn ut i starten av februar!

Men hvem trenger ski når en kan gå på beina? Ikke jeg i alle fall. Så vi la i veg opp forbi skihytta og videre opp mot Rostolen og Rovangen. Lurte ei lita stund på om vi kom oss opp på Pikfjellet (637moh), men det var noen myrer som ble for våte for det skotøyet vi hadde med.

Dessuten hadde vi ikke med skikkelig matpakke, bare kaffe og sjokolade. Så den lange turen får bli til sommeren en gang.

Tibake på Rastarbo spiste vi lunsj på terrassen. +8 grader, og ikke ei sky på himmelen Men det ble litt kald trekk etter hvert, så jeg trakk meg innendørs mens Terje fortsatte med puslerier ute. Han finner alltid på noe å gjøre den mannen, og det er jo veldig bra for hytta :-)

Høvikfjellet, for tredje gang i år

@brittarnhild

Vi hadde liksom ikke noe valg i dag, det bare måtte bli Høvikfjellet.

Dagen startet med at jeg, som vanlig, var først ute av køyesenga. Dagens første mål var utedoen bak hytta, men før jeg kom så langt ble jeg stoppet på terrassen. Oktobermorgenhimmelen var bare så aldeles utrolig vakker, i rose og fiolett. Terje måtte vekkes, og så kunne vi oppleve skaperverksunderet sammen.

Vi var første bil på parkeringsplassen på veien nedenfor Høvikfjellet. Og hadde naturen helt for oss selv helt til vi var på vei ned igjen.

Det har de siste årene blitt flere og flere steinrøyser på vei opp til toppen. Jeg lurer på hvor all steinen kommer fra.

Vi nådde toppen denne gangen også.......

og Terje kunne ta seiersbildet av meg.

Noen utsiktsbilder ble det også.

Og en selfie fjellfie.

 

Da er hagen klar for vinter og en ny vår

@brittarnhild

Dagen i dag har vært så nydelig her i sørhellingen vår at det er nesten ikke til å tro. Midt i oktober, kaldt om natta, men så fort sola kommer, varmer den godt opp. Denne lille flekken jord som vi får lov til å kalle vår, sånn omtrent et mål av Norges nordvestland, i dag har vi ikke klart å forlate den til annet enn en rask tur på butikken for å kjøpe potet og gjær og ost. Vi har drukket morgenkaffe ute. Vi har spist lunsj ute. Vi har drukket ettermiddagskaffe ute. Ja, vi har rett og slett vært ute.

Terje har saget ned ei furu, for å få kvister til å dekke bedene for vinteren. Jeg har luket og satt ned løker.
Terje har jobbet med ved mens jeg har plukket inn mynte og sitronmelisse og hengt til tørk i kjøkkenvinduet. Terje har småpuslet, som han bruker å gjøre. Jeg har lest, som jeg bruker å gjøre.

Og så har vi sovet middag i sola.

Kantareller

@brittarnhild

Det har vært mye regn i år, det er nok det som er hovedgrunnen til at det er så mye sopp. Skulle gjerne visst litt mer om de ulike soppsortene, men kantarellen har Terje lært meg både å gjenkjenne ute i naturen, og til å bli glad i å spise. Det var litt kantarell nede i skogen vår da vi var her ute tidlig i august, men da jeg kom tilbake et par uker etterpå fant jeg ingen. Det var nok fordi de la nede i jorda og skikkelig ladet opp til vi skulle komme utover denne gang :-)

Nam,nam. Her er det masse god mat.

Å vandre i fjellet gir god tid til minner

@brittarnhild
 

Som jentunge var jeg en gang med far opp på fjellet for å se på hyttetomt. Vi stoppet på en gammel gård hvor det bodde to brødre, den ene av dem hadde ei hyttetomt inne på fjellet som han gjerne ville vise far, men først måtte vi komme inn på kjøkkenet og få kaffe.  Sammen med kaffen kom ei lita jente med lange, tykke fletter inn med et fat tørre småkaker, og et glass saft til meg. Hun sa ikke ett ord, så ikke opp på oss en gang, men satte fra seg brettet med mat og løp ut.  Litt senere så jeg jenta leke med en liten gutt bort på låvebrua. Bonden så ut til å være altfor gammel til å ha barn, og han må nok ha fulgt blikket mitt, for med ett dyppet han sukkerbiten i kaffekoppen sin, og sa: "den jenta der, det er datteren til drengen og tausa vår det".

Jeg hadde lest Astrid Lindgren og visste godt hva både taus og dreng var, men at de sammen skulle ha både en liten gutt og ei jente var utenfor min forestillingsverden. Jenta var nydelig. De tykke flettene rakk langt ned på rykken hennes og virket så myke. Jeg klarte ikke å glemme henne.

Etter kaffen kjørte vi opp på fjellet, far, den gamle bonden og jeg. Jeg var med ett blitt jenta med de vakre flettene, jeg bodde oppe på fjellet i den lille setra vi gikk forbi. Der hadde vi ei ku, et par høns, en gris og noen sauer. Om kvelden var det min jobb å lokke på kua, få henne inn i båsen, melke den.

Bildet av den vakre jenta, som virket så folkesky, fulgte meg i flere år. Jeg spant videre på den, og hadde snart diktet opp en hel bok. Lenge drømte jeg å skrive ned historien, som jentunge hadde jeg et dyp og inderlig ønske om å bli forfatter. Men det skjedde aldri, og etter hvert ble både jenta og den gamle setra oppe på fjellet nesten glemt.

Det ble ingen hyttetomt på fjellet for oss. I steden kjøpte mor og far tomta på rådyrhaugen på Gresset på Aure og sommeren 1976 stod Rastarbo ferdig. Nå er det Terje og jeg som eier Rastarbo, og da vi gikk tur inne i Aurdalen i dag, inn til Sølømen, dukket med ett historien om jenta med de vakre flettene opp.

 

Storfonna

@brittarnhild

Etter at vi kjørte oppom Litlfonna på vei hjem fra hytta forrige helg, har jeg ikke klart å legge fra meg tanken på å bestige Storfonna. Så da sjansen bød seg til å ta med meg noe arbeid hjem fra jobb, og hjem både er Huseby og Rastarbo, fant jeg ut at jeg kunne slå to fluer i et smekk - ta med visitasprotokollskriving og Lutherjubileumslesing ut på hytta, og stoppe for å bestige Storfonna på veien.

Jeg hadde egentlig ikke peiling på hva jeg gikk til, men pakket sekk med kaffe, brødskiver og litt sjokolade, og sørget for at jeg hadde 25 kroner i kontanter til bompenger for å kunne kjøre opp bomveien. Og så var det bare å begi seg ut på topptur.

Mye stein. Veldig mye stein. Jeg hadde sett for meg at stien gikk litt langs fjellet, men neida, her var det rett opp stort sett hele tiden. Ikke like bratt som det er enkelte steder opp til Høvikfjellet, men bratt nok. Jeg fikk i alle fall kjørt meg godt.

Inkludert en matpause, tok det meg to timer å komme til toppen.

Du verden for en topp. For en utsikt. I alle himmelretninger. Jeg tror virkelig aldri jeg har sett maken.

En og en halv time ned igjen, også da inkludert en liten rast, kaffe og en solbolle jeg hadde kjøpt på Kyrksæterøra.

Ganske vondt i venstre kne på vei ned, men det var jammen turen verdt!

Den kvelden jeg fikk månen i gave

@brittarnhild

I dag er det 37 år siden vi forlovet oss. Sommervarmen har endelig kommet, og vi går inn i natta ute på terrassen.

Rett før vi skal legge oss dukker med ett fullmånen opp.

Sakte, sakte ruller den opp åsen,

som om den blir dyttet av usynlige krefter.

Fascinert blir vi sittende å se på.

Nesten oppe på toppen skal den til å gjøre et hopp opp i lufta, ut i den uendelige himmelen.

Da reiser Terje seg opp og plukker den ned til meg.
Beste kjærlighetsgaven.

 

Og der forsvant det gamle kjøkkenet.

@brittarnhild

En gråværsdag kan brukes til så mangt. Klippe håret for eksempel. Eller kaste restene av det gamle kjøkkenet.

Hver tirsdag er det åpent på avfallsmottaket i Kjelklia, og nå er både det gamle propankjøleskapet og det gamle kjøkkenet en saga blott.

Og gråværsdagen var ikke verre enn at det ble vandretur på Skardsøya. Der fant Terje de første modne multene.

To dager med koselig besøk

@brittarnhild

Vi har hatt to veldig koselige dager med besøk av Øystein, Silje og hunden Jaro. De kom tidlig lørdag ettermiddag. Vi hadde en sen lunsj klar, og så fort vi hadde spist la vi ut på tur, Jaro måtte luftes. Og vi andre hadde slettes ikke noe imot en luftetur vi heller.

Øystein har fortsatt svært mye "uoppdaget" natur her ute og vi fant ut at lørdag ettermiddag var et passende tidspunkt for å dra ut til Finset og gå ut til det gamle fortet der. Øystein er en ivrig sportsfisker, så både han og Terje tok med fiskestang. Noe vi slett ikke angret på. Terje fikk en liten fisk som han kastet uti igjen, men Øystein fikk en ganske stor sei.......som vi grillet til søndagsmiddagen.

Silje og Jaro fulgte ivrig med da Øystein knekte nakken på fisken. Jaro hadde nok veldig lyst til å smake, men var lydig da Silje nektet han det.

 

Søndag var det tid for fjelltur, og da måtte det jo bare bli Høvikfjellet, denne toppen med sin fantastiske utsikt.

Og en topptur må selvsagt fotograferes, og deles på sosiale medier.

Hytteliv = ut på tur

@brittarnhild

Hyttehelg = ut på tur sånn til vanlig, og med det fantastiske været vi har denne helga var det ingen tvil. Det måtte bli søndagstur. Terjes forslag var Høvikfjellet. Det kan ofte være ganske bløtt å gå opp dit, men nå er det utrolig tørt i marka, så jeg var enig - Høvikfjellet var et perfekt turmål.

Det er ikke så langt opp til Høvikfjellet, men det er ganske bratt stigning hele veien, og dermed en utfordring for meg. Men når motivasjonen er tilstede er det utrolig hva som går. I dag var den det i fullt mon, og 45 minutter etter at vi parkerte nede ved veien, var vi på toppen.

En helt fantastisk utsikt da vi kom opp. "Ja, i dag kan vi se helt ut til Sletringen fyr" kunne en vandrer som akkurat var på vei ned da vi kom opp, fortelle. Så lærte vi det. Jeg leser på wikipedia at Sletringen fyr ligger utenfor Titran og er Norges høyeste, med en lyshøyde på 46 meter.

Og når vi snudde oss andre veien var det de vakre fjellene på Tustna som dominerte. Bildet mitt er tatt litt langt mot høyre, mot vest, så de bratteste fjellene kom ikke med.......det får bli en annen gang. For flere toppturer til Høvikfjellet blir det. Helt sikkert.