@brittarnhild
Jeg satt på kontoret mitt i tredje etasje i Erkebispegården i et telefonmøte. Jeg har et stort vindu langs ene veggen som vender ut mot domkirkeparken og Nidelva, og som vanlig når jeg sitter i telefonen, lar jeg øynene hvile på de store trærne i parken, på Nidelva og Pilegrimsgården, på Singsaker og på Kristiansten festning i bakgrunnen. Det er lenge siden vinduet er vasket så vær og vind har satt tydelige spor, men øyene våre er heldigvis sånn laget at vi kan velge hva vi fokuserer på, og for meg er det ingen tvil. Jeg fokuserer på skjønnheten der ute.
Da med ett dukket det opp en plog med 7-8 store, hvite fugler. Svaner. Eller kanskje det var gjess? Nei, jeg tror det var svaner. "Å, hvor er kameraet mitt".....jeg satt fortsatt i telefonmøtet og hadde full konsentrasjon knyttet til rettighetsbasert diakoni, urfolk og inkludering og sånt. Men kvinner kan da heldigvis ha full konsentrasjon samtidig både på to og flere ting. "Filler´n, kameraet ligger på bunnen av sekken, og jeg rekker aldri å få det opp før fuglene har fløyet"
Og det klarte jeg selvsagt ikke, så jeg prøvde ikke en gang. Men heretter kommer jeg til å ha kameraet liggende på skrivebordet, foran vinduet. Det er nemlig noe som skjer ute i den parken hele tiden.
Her hjemme har jeg funnet fram naturdagboka mi, den hvor jeg noterer ned datoer og værtegn og når jeg plukker første leirfivelen, hører svarttrosten utenfor soberomsvinduet vårt, spiser det første modne hagekirsebæret og sånn. Nå har det fått nye ord, om trekkfugler den andre dagen i februar.
Recent Comments