@fru_frø-nøtt
Muskat elsker å terge småfuglene. Han kan sitte musestille lenge å se på at de spiser, og så hopper han ned på bakken og skremmer dem. Fuglene blir livredde og flakser avgårde og Muskat fryder seg. Det er jo helt naturlig for ekornbarn å leke seg, så jeg må jo la han få holde på, i alle fall så lange han ikke skader fuglene, og det har han ikke gjort enda, så vidt jeg kan se da. Men i dag stoppet jeg han da han satt oppe på det røde mathuset vårt, klar til å hoppe ned på bakken og skremme en bokfink som hoppet rundt og spiste solsikkefrø. Jeg fant ut at det var på tide med en ny naturfagstime, denne gangen med bokfink som tema.
Bokfinken er lett å kjenne igjen med sitt røde bryst, sin grå hette og de to hvite vingebåndene. Det er forresten bare de voksne hannfuglene som er røde, hunnene og ungene er ganske grå, men de også har de hvite stripene på vingene. "Stilige fartsstriper altså" utbryter Muskat, og gjør seg klar til å hoppe ned for å se hvor mye fart det er i fuglen nede på bakken. Jeg får stoppen han, for jeg har mer å fortelle.
Bokfinken er en trekkfugl. Det betyr at den flyr langt vekk fra Norge om vinteren, sørover dit det ikke er snø og det er mye varmere enn her oppe hos oss. Det er langt å reise, og vi ekorn, som ikke har vinger, kommer nok aldri dit. På våren kommer bokfinkhannene tilbake til Norge et par uker før hunnene, de er nok sikkert sterkere og flyr fortere. Eller kanskje de er sendt ut som speidere for å forsikre seg om at veien er trygg, og for å finne et sted å bo for seg å hunnen når hun kommer. Jeg vet ikke jeg.
Matmor har fortalt meg at det latinske navnet på bokfinken er coelebs, og det betyr ugift. Det har den fått fordi den kommer nordover så lenge før hunnene. Men ugiftheten varer ikke så lange da. Så fort hunnene er tilbake er de i gang med å legge egg å få unger.
Men nå er det tydeligvis slutt på naturfagtimen for denne gang. Muskat klarer ikke sitte stille lenger og hopper ned for å lekejage bokfinken. Han er nå søt da, Muskaten min.
Comments