@brittarnhild
I fjor besøkte vi Capri, og så ikke en eneste nellik. I dag er vi i Mora og jeg klarer ikke å se meg mett på en krukke med rosa nelliker, malt av Dalarnekunstneren Gustaf Theodor Wallen (1860 - 1948) Han besøkte Capri i sin ungdom og malte blant annet dette bildet.
Vi stoppet i Mora I fjor sommer, på vei til Karin og Carl Larssons hjem Lilla Hyttnäs i Sundborn, Ikea langt fra Falun. Ei venninne hadde såvidt nevnt Anders Zorn for meg en stund tidligere, og på vår ettermiddagsvandring i Mora oppdaget vi Zorngården og Zorn museum. Den gang gikk vi kun en tur i hagen, og var såvidt innom suvenirbutikken, og skjønte at dette er et sted vi vil tilbake til. Og det fikk vi mulighet til i dag.
Vi startet i museet, før vi gikk over til Zorngården og deltok på en guidet vandring. Og det var altså inne i museet at jeg oppdaget dette bildet, i en egen utstilling med bilder av kunstnere fra Siljanområdet. Bildet er selvsagt ikke til salgs, og uansett ville jeg ikke hatt råd til å kjøpe det. Tror ikke jeg ville hatt lyst heller, dersom det hadde vært mulig. Nå kunne jeg beundre det i fred og ro, ta noen bilder og "bevare det i hjertet" som det så fint heter.
Jeg måtte jo selvsagt løsrive meg til slutt, vi skulle jo over og møte guiden vår. Eller måtte jeg det? Neida, bildet er med meg det. Det er jo sånn med kunst, når noe riktig treffer blir det værende.
Ja, det blir værende, sammen med de sterke inntrykkene fra besøket i hjemmet til Emma og Anders Zorn. Med Karin og Carl Larssons Lilla Hyttnes friskt i minne fra i fjor, var det en flott opplevelse å vandre gjennom dette hjemmet også. På mange måter likt, fra samme periode, begge mennene var kunstnere og de to parene var nære venner. Samtidig hjem med hver sine preg. Både Karin Larsson og Emma Zorn var sterke kvinner som satte tydelige preg på hjemme de skapte. Begge kom fra en bakgrunn uten økonomiske bekymringer, begge giftet seg med kunstnere fra fattige kår.Karin var selv en kunstner, og fylte hjemmet med en stor barneflokk. Emma fikk ingen barn og var ingen kunstner, eller kanskje var hun det likevel, i måten hun skapte hjemmet sitt. Og i mangel av egne barm gjorde hun en enorm sosial innsats i nærmiljøet.
Jeg tar med meg bildet av Zorns palett som et minne fra Zorngården, og vet dagen og besøket vil prege meg.
Her er et blogginnlegg jeg skrev etter besøket på Carl Larsson-gården for et år siden.
Comments