Caffe Avec

Ut av byen, til fiskelandsbyen Pellestrina

@brittarnhild

Jeg spurte Paolo om han hadde et sted å anbefale dersom vi ønsket å dra ut av byen en dag. "Pallestrina" kom det kjapt, "ta en tur til fiskelandsbyen Pallestrina"  Pallestrina er ei lang, smal øy som er med å danne en barriere mellom den venetianske lagunen og Adriaterhavet. Lido er den største og best kjente av disse øyene, og for å komme til Pallestrina måtte vi først ta vaporrettoen til Lido, og så buss videre. Jeg var litt skeptisk, å reise med buss er da slett ikke noe man gjør når man er i Venezia. Men så var det dette med fiskelandsby da. I mine ører klinger det romantikk av det, en fiskelandsby! Jeg ser for meg menn som drar ut med båtene sine tidlig om morgenen, kvinner og menn som sitter og bøter garn, havna full av båter hvor du får kjøpt sprell levende fisk.......du skjønner?

Nå stemmer ikke dette bildet alltid da. Vi overnattet en gang på Juvet Landskapshotell i Valldal. Der er opplegget sånn at ved middagen om kvelden sitter gjestene rundt et langbord, og alle er med i samtalen. Et britisk par, mor og datter, var blant gjestene den kvelden. Moren fortalte at de lenge hadde gledet seg til å reise langs vestlandet, bo i små hytter, gå på kaia og kjøpe fisk fra fiskerne der, og så tilberede fisken i det lille hyttekjøkkenet. Det som møtte dem var selvsagt Matkroken, Rimi, Rema og Coop sine frysedisker og totalt fravær av fersk fisk.

Men Pellestrina fristet. Vi tok vaporetta #1 til Lido og derfra buss#11 helt ut til spissen av den blyanttynne øya. Og der møtte vi en fiskelandsby akkurat som jeg hadde drømt om.

Her er hva jeg skrev i den engelske bloggen min, Britt-Arnhild´s House in the Woods:

It was like coming to the heaven of peace. Everythning was so quiet, so silent and so beautiful. No other tourists, and few locals to see. In a tiny little shop I found a few old postcards, but there were no place to buy cheep Chinese souvenirs, no neon light coffee bars, no tourist traps at all.

 

Men så var det dette med Adam og paradiset da. Hvis lenge fikk han egentlig være der? I bloggen fortsetter jeg:

Walking the narrow calles of the village, and we felt like intruders, we came so close to the people living there. Lunch time came, and we walked over to one of the restaurants we had seen, Da Celeste. The waiter met us with a broad smile: "Please sit down. Can I get you something to drink? I am sorry the kitchen is opening a little late today as there is some television filming going on." We sat down, almost out in the lagoon, and soon things started to happen. 

Det viste seg at et britisk fjernsynsteam var på øya for å lage et program til BBC2 (tror jeg det var) Programlederen, en vakker ung kvinne, og hennes følge for dagen, en ung mann, ble sittende på nabobordet vårt, så samtidig som vi prøvde så godt vi kunne å ikke være nysgjerrige, fikk vi med oss det meste :-) Og vi ble sittende i stekende sol. For å få det rette lyset til filmingen krevde nemlig han bak kameraet at markisene som gå oss skygge, måtte åpnes.

Neida, Terje er slett ikke nysgjerrig.......og ikke jeg heller

 

Her er hva jeg spør meg selv om i bloggen:

Remote, serene places like Pellestrina, are becoming rare in our world. And I wonder, how long will they continue to excist? BBC2 clearly see its beauty and they want to share it with their audience. This way people might want to go to the island to experience this beauty by their own. If too many tourists come, the island and the village will lose its charm. I, a blogger, could clearly see its beauty and I want to share it with my readers. I already know that people have gone there because of my blog. Others might go in the future.

Jeg fant aldri det britiske reiseprogrammet på BBC, ei heller på andre kanaler. Og jeg har ikke vært tilbake i Pellestrina siden 2014. Men vi planlegger en tur denne våren. Skal bli spennende å se om landsbyen har forandret seg.

 

:::::::::::::::::::::::::

Her er et Postcard from Pellestrina hvor jeg snakker litt om besøket vårt
Og her er bloggposten jeg har klippet fra.

 

::::::::::::::::::::::

Dagens Venezia-litteratur.
Donna Leon har latt handlingen i en av sine bøker foregå nettopp i Pellestrina, blant muslingfiskerne der.
Opprørt sjø, av Donna Leon

 

Dagligliv og tørre klær

@brittarnhild

"En må vandre ut i de smale gatene, over de små torgene og plassene, langs kaiene ved de krokete kanalene, over de talløse bruene - der vil en møte de uventede opplevelsene, og der vil en treffe venetianernes egen gamle og stadig friske og levende by......." sitat fra dagens bok, som jeg skriver om i slutten av innlegget.

Jeg mener å ha lest et sted at det ikke er lov å henge ut klær til tørk i Venezia. Kanskje er det nettopp derfor "alle" gjør det? Nei, jeg tror egentlig ikke det. Å henge klærne ute for at de skal bli tørre er nok snarere en dyd av nødvendighet i en by hvor husene er kalde og rå der de vokser opp av vannet som store og små vannliljer.

Å vandre rundt i Venezia på jakt etter klesvask som henger til tørk er en sann fryd. har du noen timer til over en dag er det så absolutt å anbefale. Ofte, for ikke å si nesten alltid, står tekstilene i stil med husene de henger mellom. Som små og store kunstverk laget av kunstnere som leker med farger.

Se bare her, selvsagt måtte en blå morgenkåpe få fokus foran dette blå huset ute på Burano (ei av øyene i lagunen som jeg skal skrive mer om senere)

Eller her, hvor mønsteret i tekstilene glir fint inn sammen med den slitte malinga på husveggen.

Og om klesvasken av og til er i utakt med fargen på veggen er det jo bare å kle seg etter forholdene.

Enda et sitat fra dagens bok:
"Jeg har vandret rundt i byen og tegnet det som møtte meg, et hus, et par mennesker, en busk med piggtråd om, et maleri - motiver som sa meg noe, enten fordi de var pussige, rørende, storslåtte eller gripende, og samtidig skulle det helst ha sitt eget, private linjespill.......

.......Det samme gjelder teksten, hvor jeg i tillegg til de ordene jeg gjerne vil knytte til de enkelte tegninger, nå og da har villet ta med supplerende sitater fra bøker, brev og dagboksopptegnelser."

Sånn er det jo. Sånn gjør jo jeg også. Vandrer rundt i byen, med farger og papir, skjønt jeg tegner ikke så ofte, med penn og dagbok, og ikke minst med fotoapparat. Og det blir det blogginnlegg av. Hundrevis har det blitt etter hvert. Til stor glede for meg selv, og kanskje litt til glede for andre også.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::

Og så var det denne boken da, dagens Venezia-litteratur
Vandringer i Venezia av Ebbe Sandolin (på norsk i 1957)

av en eller annen grunn vil ikke typepad la meg
laste opp det bildet.
Skal prøve igjen senere.

 

 

Gå deg vill så ofte du kan

@brittarnhild

"Tenk deg at du ser hele øya ovenfra, i fugleperspektiv," Paolo, verten vår, gestikulerte ivrig mens han viste vei mot leiligheten vi skulle leie av han, samtidig som han fortalte om Venezia og hva vi burde gjøre mens vi var her. "da ser du en maursti full av folk som går fra jernbanestasjonen, ned til Markusplassen og tilbake igjen. Det er alle turistene som besøker Venezia hvert år, 30 millioner, det blir ganske mange hver dag det, og alle går de samme vei. De skal se Canal Grande, Rialtobroen og Markusplassen, og kanskje et par kirker. Så rekker de ikke mer før de må tilbake til cruiseskipet sitt, eller hotellet over på fastlandet, eller flyet, eller bussen...... Men beveg deg 10 meter utenfor maurstien og du har La Serenissima for deg selv"

Paolos ord har fulgt meg hver gang jeg har besøkt byen etter at vi var her på vår sølvbryllupstur i 2005. Jeg vandrer gjerne Strada Nuova, som er navnet på deler av denne maurstien, jeg  drikker min aperol ved foten av Rialtobroen og jeg elsker å se på turistene på Markusplassen. Men aller, aller helst liker jeg å vandre rundt på måfå, uten kart, uten plan. Bare suge inn inntrykk fra denne eventyrbyen som har stjålet hjertet mitt.

Donna Leon, som har skrevet over 20 krimbøker med Venezia som bakteppe og Commissario Brunetti som hovedperson, har det nok på samme måte. I ei av bøkene lar hun Brunnetti fundere rundt sin kjærlighet til byen, og lar han fortsette med å si at hver gang han ser noe nytt i denne byen som han har bodd i hele sitt liv, og som han elsker, er det en anledning til et glass grappa. Det er mye grappa i Brunettis liv :-)

Det er lett å gå seg vill i Venezia. Du følger en vei som ser grei ut, og så med ett stopper den rett ved kanalen, med høye vegger på begge sider, eller inne i et portrom. Da er det bare å snu, gå tilbake, prøve en ny mulighet. Et veldig godt triks er å gå der du ser det kommer andre, eller flere går i samme retning som deg. Men det trenger ikke være noe sikkerstikk det heller. Kanskje kommer de nettopp fra et portrom, eller det er de som "følger etter" deg.

Men gi ikke opp. Du går deg aldri fullstendig vill. Det er sjelden du kan gå mer enn et par kvartaler før du finner et skilt med pil til nærmeste Vaporetto-stopp (en vaporetto er som kjent Venezias kollektivtransport, en båtbuss om jeg kan brukte det ordet), eller piler som viser vei til Markusplassen/St.Mark, Rialto eller jernbanestasjonen/Ferrovia. 

Dermed vet du hvor du er, kanskje, og så er det bare å gå seg vill på nytt.

 

::::::::::::::::::::::::::::::

Dagens Venezialitteratur:
Venice and neighbourhood. A practical guide for the foreigner fra 1938 er en perle av ei bok jeg en gang fant på et antikvariat i Oslo. Riktig ei bok til å gå seg vill i det også med historikk, informasjon, svart/hvitt-tegninger og et utbrettskart i farger bakerst i boka. Jeg koser meg med en liten biten av den til kaffen om dagen, og best av alt, den her helt kalorifri.

 

I mai 2011 skrev jeg dette blogginnlegget etter at jeg rett og slett hadde gått meg bort i Venezia, i alle fall en hel formiddag:

Got lost.......for a morning

 

Første møte med glassblåserøya Murano

@brittarnhild

Murano, L´Isola dei Vetrai, glassøya.

I dag er Murano "vår øy" i Venezia. Det er der vi bor  når vi besøker Venezia nå, det er der vi har fått venner, det er der vi har vår favorittrestaurant, det er der vi tilbringer de fleste kveldene. Men da vi kom til Venezia høsten 2005, på vår sølvbryllupsreise var øya uoppdaget område for oss. Vi hadde kjøpt hvert vårt tredagers reisekort til vaporettaen (Venezias kollektivbusser), og oppdaget at kortet også gjaldt ut til Murano (og mye lenger har vi lært senere) Vi besøkte ikke Murano på familieferien vår i 1972, men mor kjøpte glass derfra, og jeg hadde lest meg opp på øya. L´Isola dei Vetrai, hvor Venezias glassproduksjon etter hvert ble flyttet ut til etter som trebebyggelsen i selve byen Venezia vokste seg tett og brannfaren fra gassovnene ble overhengende.

Vaporettoen fra Fondamente Nove hadde en kort stopp på kirkegårdsøya, som ligger mellom Venezia og Murano, og så var vi fram på Murano Colonna, første stopp på øya. Vi gikk i land og ble straks "tatt hånd om" av ivrige "selgere" som geleidet oss bort til en av Muranos mange glassfabrikker, hvor vi fikk demonstrert hvordan glasskunst blir til, og et aldri så lite press om å handle. På magisk vis ble først ei fantastisk flaske, så en hest blåst og formet av brennende glass. Det gikk fort og det var selvsagt ikke en av øyas mest kjente glassblåsere som var i sving, men du verden så imponerende likevel.

Vi handlet ikke noe, det var litt utenfor vår lommebok, men la igjen noen lire som takk for oppvisningen.

Det ble en lang, spennende dag på øya. Vi ville jo gjerne oppleve "alt", noe som selvsagt var helt umulig. Men båtturen og glassoppvisningen hadde gjort oss sultne. Vi vandret opp langs kanalen Rio de Vetrai, så et innbydende osteria på andre siden av gaten og bestemte oss for at det var tid for lunsj.

Og det var der vi oppdaget Muranos risotto!
Vi måtte vente en god stund på maten, her ble det ikke servert mat som ble stående altfor lenge i grytene og vente på at gjestene kom, nei, her ble maten laget mens vi ventet. 

Dette er hva jeg skrev i dagboken (dvs den engelske bloggen min) min etter måltidet:
Found a free table on the "fundamenta" and ordered Risotto ai frutti di mare. We were a little surprised when the risotto was served directly from the casserole - that's what we do at home when we are in a hurry and want to save time. But forgot everything as soon as we started to eat. This was really the very best food we had tasted in a long, long time, if not the best ever! We almost licked our plates and the casserole to be sure to get it all.

Jeg har spist risotto mange ganger både før å siden, men smaken av vår første risotto frutti di mare (sjømat) på Murano har jeg aldri funnet maken til.

Terje ser kanskje litt bekymret ut her, men det er nok fordi kasserollen er tom.......

Det er på Murano vi skal bo neste når vi nå kommer tilbake til Venezia/Murano om et par uker. På et lite, privateid hotell hvor vi har bodd mange ganger nå, Hotel Conterie. Et sjarmerende 3-stjerners hotell med gammel venetiansk tekstiltapet på veggene og lysekroner fra Murano i hvert rom.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Dagens Venezia-litteratur:
Murano. L´Isola dei Vetrai av Norbert Heyl og Rosa Barovier Mentasti.
Boken har både italiensk og engelsk tekst, og er full av fantastiske bilder.

Den lille pinocchio-figuren av glass som står ved siden av boken har jeg fått i gave av min gode venn Mauro, en av glasskunstnerne som bor på Murano (Mauros verksted er inne i Venezia, et steinkast fra Rialtobroen)

Mauro Vianello

 

33 år seinere, på sølvbryllupstur

@brittarnhild

Dette bildet er tatt på Murano

Etter det første besøket i Venezia, da jeg var 14, tok det 33 år før jeg kom tilbake, da på sølvbryllupstur sammen med Terje. Vi leide en leilighet i utkanten av Cannaregio, Nati House, via en bekjent av Børge og Stina. Ei lita stue med en sovesofa, et enda mindre kjøkken med en liten veranda utenfor, en gang og et smalt bad. Leiligheten lå ved Fondamenta del Batelo, med en kanal rett utenfor vinduene, og et glassfabrikk over på andre siden. Vi sov med åpent vindu, lyttet til båtene som for forbi, på vannet som skvulpet, og hver morgen ble vi vekket av arbeiderne i fabrikken som plystret og sang italienske arier mens de arbeidet. Jeg var i paradis!

Her står jeg på Ponte del Battle, med huset "vårt" rett til venstre for meg.

Eieren av leiligheten, Paolo, møtte oss på bussholdeplassen da vi kom med flybussen (jeg har senere lært at å komme med buss er slett ikke det du skal gjøre når du ankommer Venezia. Tog til jernbanestasjonen Santa Lucia, eller aller helst med båt, er det som gjelder) Vi tok vaporetto, de venetianske båtbussene et par holdeplasser, gikk gjennom et par trange passasjer, over ei bru, og med ett var vi framme. Finn de instruksjonene vi trenger av Paola, blant annet hvor vi kunne handle mat, og så var Venezia, La Serenissima, vår!

Det hadde vært gondoltur i 1972, selvsagt måtte det bli ny gondoltur i 2005. Gondolieren satte stråhatten sin på hodet mitt da han tok bilder av oss. At den slett ikke passet fruen er jo bare morsomt. Vi var heldige og fikk en gondolier som sang mens han rodde, vi satt i gondol lakkert i svart og gull, på myke puter, vi var forelsket. At turen kostet en formue, at vi rodde i kø, at byen var full av turister, hvem brydde seg vel om det?

Ei uke gikk så altfor fort. Jeg hadde fått smaken på det søte liv og bestemte meg der og da for at denne byen skulle jammen ikke slippe unna nye 33 år.

Jeg skriver "alltid" reisedagbok når jeg er ute og reiser. Av en eller annen grunn finner jeg ikke den fra denne turen. Men i 2005 hadde jeg såvidt startet å blogge, og her er et innlegg fra september 2005:

A flat in Venice

 

::::::::::::::::::::::

Dagens Venezia-litteratur:
Venetian Curiosities av Donna Leon.
En utrolig søt liten bok med fargerike klassiske malerier, en CD med musikk av Vivaldi samt en bukett kuriøse historier fra Venezia.

 

 

51 år siden i Venezia

@brittarnhild

Jeg var 14 år første gang jeg besøkte Venezia. Året før hadde far kjøpt campingvogn, og med den, en volvo amazon, kone og 4 unger (på 14, 12, 9 og 2) drog vi på en fire ukers campingferie sørover med Italia som mål. Litt av et eventyr det i 1972 da alle andre vi kjente besøkte slektninger i Norge i feriene, eller kanskje drog ei uke til "syden" hvis de var riktig moderne.

Turen ble litt av et eventyr, som jeg sikkert burde skrevet bok om. Vi brukte ei uke på bilturen sørover, campet to uker i Lido di Jesolo (ved Lagunen, ikke langt fra Venezia) og brukte ei uke på bilturen hjem igjen. En dag drog vi inn til Venezia, vandret rundt, strevde med å veksle reisesjekker til lire da dagen viste seg å være en italiensk fridag, men klarte det til slutt på et reisebyrå. Da slo far på stortromma i glede og lettelse, tok oss med på gondoltur og deretter på café på selveste Caffe Florian på Markusplassen, hvor regningen for to fingerbøl med kaffe og fire miniatyrflasker med coca cola kostet en formue.

Far hadde kjøpt filmkamera før reisen, super 8mm. Bror Børge har overført de gamle filmene til video og det er fra de jeg har tatt disse bildene (fra TV-skjermen)

Jeg forelsket meg i Venezia i 1972, en forelskelse som bare har vokst seg sterkere for hvert besøk.

 

Teksten over la jeg ut på gruppen min Britt Arnhilds verden på Facebook i dag. Den opprinnelige tanken min var å legge ut flere innlegg med Veneziaminner der fram til vi reiser til Italia i slutten av måneden. Så bestemte jeg meg i løpet av dagen for å blåse liv i denne bloggen igjen, den var jo opprinnelig tenkt som en reiseblogg, skjønt den opp gjennom årene har blitt brukt til litt av hvert.

 

 

Selve innledningen til denne Venezia/Italia-beretningen kom i det forrige innlegget her, og så håper jeg å fortsette framover :-)

 

 

:::::::::::::::::::::

 

 

Dagens Venezia-litteratur:
Venetian Dreaming, Finding a Foothold in an Enchanted City
by Paula Weideger.

 

Weideger kom først til Venezia en gang uten å like byen noe særlig, så en gang til og hun falt pladask, og det endte med at hun "flyttet" dit, i kortere og lenger perioder. Jeg har ikke kommet så veldig langt enda, men har i alle fall funnet ut at der hun bor første gang er rett ved en leilighet hvor jeg også har bodd.