@brittarnhild
Bare dager igjen til vi skal reise, og Venezia fortoner seg mer og mer som en drøm. Er byen, som jeg forelsket meg hodestups i en gang for mange, mange år siden egentlig bare noe jeg har skapt i fantasien? På bildet over sitter jeg inne i den innelukkede hagen til Hotel Fenice, pyntet, for snart skal jeg i operaen. Men er det virkelig?
Og hva vil skje når jeg kommer tilbake, etter flere års fravær, grunnet pandemien?
Jan Morris skrev på 1060-tallet boken "Venice." Den kom etter hvert ut i flere nyutgivelser, og han, vel strengt tatt hun (etter en kjønnsoperasjon) skrev et nytt forord til enhver nyutgivelse. I disse forordene, som alle er gjengitt i boka jeg har, reflekterer hun rundt dette med sin forelskelse til denne enestående byen. I siste forordet skriver hun - "Am I in love once more? Perhaps, in a resigned, come-to-terms way. The Venice of the 1990s is yet another city, and has moved, I think, beyond nostalgia.......All but gone is the curious, quirky Venice of long ago......."
Jeg kom til Venezia første gang i 1972, som 14åring. Husker ikke så veldig mye, annet enn små glimt, av duer på Markusplassen, gondoler, kanaler, kirker, grønt vann....... Men det må ha gjort inntrykk, for da Terje og jeg skulle feire sølvbryllup 33 år senere, i 2005, var det nettopp Venezia jeg ville tilbake til. Og Terje ble med.
Etter den gang har jeg kommet tilbake, igjen og igjen, er ikke helt sikkert, men det må da ha blitt 20 ganger til sammen nå, tror jeg. Og det er ingen tvil om at byen har forandret seg. Det blir mer og mer "made in China"-souvenirbutikker, flere og flere turister, mindre av den helt spesielle sjarmen jeg mener å huske fra de første gangene.
Venezia er overfylt av turister. Over 30 millioner hvert år!
Men Venezia er også byen hvor barn vokser opp, hvor voksne arbeider og lever sine live, hvor de eldes og til slutt dør. Bakenfor disse 30 millioner turistene finnes et annet liv, et ekte liv. Og det er nettopp dette ekte jeg forelsket meg i. Det unike. Hverdagene og festdagene. Selve livet.
Jeg vet jeg kaster stein i glasshus. Jeg er jo selv en av disse 30 millioner turistene, noen ganger til og med to av dem, når jeg besøker byen flere ganger i løpet av et år. Men jeg vil liksom være "noe annet", som selvsagt er umulig.
Og nå er jeg altså lan gt ute på dypt vann. For jeg har ingen konklusjon eller noen avslutning på dette innlegget.
Jeg bare gleder meg til å komme tilbake jeg.......om noen dager.
:::::::::::::::::
Dagens Venezia-bok:
Comments