@brittarnhild
Markusplassen, den mest kjente plassen i Venezia, og helt sikkert høyt opp på listen over verdens mest kjente plasser. Markuskirken er selvsagt høydepunktet, og dogepalasset. Og så det å mate duene da.
Plassen er omkranset av flere caféer, den mest kjente av dem Caffè Florian. Helt siden 1720 har det vært servert kaffe her, og dermed er den den eldste kafeen i Italia med sammenhengende drift.
Jeg har i et tidligere innlegg såvidt nevnt at da jeg var i Venezia med familien i 1972, og far hadde store utfordringer med å få vekslet inn en reisesjekk fordi det var helligdag i Italia, var det nettopp til Caffè Florian han tok med seg kjære frue og fire unger da han endelig hadde lire mellom hendene. Og det var her han fikk et aldri så lite sjokk da regningen for to "fingerbøl" med kaffe og fire miniatyrflaske med cola cola skulle betales.
På Florian betaler du nemlig ikke bare for mat og drikke. Du betaler for å sitte på den berømte Piazza San Marco, og ikke minst så betaler du for musikken. I dag kan to cappuccino og to små croissanter fort komme opp i ganske mange titalls euro.
Ikke hver gang, men fra tid til annen setter vi oss ned ved et av bordene og bestiller cappucino. Jeg har vært der sammen med Terje på bursdagen min, vi har hatt med oss Marta dit, jeg har vært der under acqua alta (det skal jeg skrive om senere en gang) jeg har vært der alene.......og jeg kommer til å dra tilbake.
Å gå på konsert koster penger, og hvilken konsertsal i verden kan måle seg med denne?
:::::::::::::::::::::::
Dagens Venezia-litteratur har kanskje ikke så veldig mye med Venezia å gjøre, men så er det litt allikevel. Bella Tuscany, The Sweet Life in Italy er Frances Mayes´andre bok om hennes liv i Toscana (Terje og jeg har forresten besøkt henne på Bramasole, det gamle huset hun og mannen Ed har restaurert) Men så har boken litt om Venezia likevel. I kapittelet "Following Spring - the Watery Veneto" skriver hun blant annet, etter først å ha snakket ganske nedsettende om "amerikanske turister" (ja, hun er amerikaner selv):
"When I turn my chair so that I can face the water directly and watch the gondolas pass, I observe the oddest thing: The faces of the tourists who are being ferried by the palazzi, the Ca d´Oro, the lacy Gothic windows, landings lapped with moss, and the umber and old rose facades reflecting and lifting and breaking in the brushed blue water, the faces have gone blank. Their edges soften. Their eyes are full of beauty and the limpid light is on them. They are changed by what is seeing them. They step out of the gondolas like new beings"
Comments