@brittarnhild
"Haukvatnet i går, og det er jo minst like fint vær i dag. Kanskje jeg skal finne et annet vann i Bymarka?" Jeg pratet litt med meg selv mens jeg var ute i hagen og plukket inn mynte til frokost-teen. Trengte heldigvis ikke bruke mye tid på overtalelse, så snart frokosten var spist skiftet jeg på meg turklær, kokte kaffe og egg, smurte to brødskiver og pakket alt oppi tursekken, sammen med sitteunderlag, dagbok, bok og strikketøy.
"Baklidammen" tenkte jeg, "der er det en stund siden jeg har vært. Baklidammen har jeg lyst til å gå rundt i dag." Men da jeg kom dit oppdaget jeg jo med en gang at det slett ikke var noen god ide. Her foregikk det tydeligvis noe, hele dammen var tom for vann for her skal, i følge Adressa, dammen forsterkes for å oppfylle sikkerhetskrav. Et arbeid som skal pågå både i høsten 2020 og våren 2021. Et stort, brunt krater møtte meg da jeg kom bort til dammen, så jeg gikk rett og slett tilbake til bilen og kjørte opp til Henriksåsen. Vintervatnet ble et nytt mål.
I går, da jeg gikk rundt Haukvatnet, drog jeg fullstendig på impuls, men i dag var jeg altså litt mer forberedt. Tidlig ute var jeg i dag også, og jeg fikk sitte lenge "i fred" før det begynte å komme flere folk.
Og det var mens jeg satt der, matpakken fortært, og hadde både skrevet i dagboka og lest et kapittel i boka mi, at et strikkemønster begynte å ta form. Jeg hadde litt på måfå tatt med meg et nøste sokkegarn jeg hadde kjøpt i Kristiansund i sommer, samt et sett strømpepinner. "Så kan jo dette være et eget turstrikketøy som kan ligge fast i sekken" tenkte jeg.
Garnet jeg hadde med gikk i ulike nyanser av grønt og blått, og når jeg så meg rundt så jeg at det var jo akkurat de fargene som omga meg. Blå himmel, blått vann, grønt gress, grønne bjørketrær. Perfekt match mellom garn og natur, eller hva? Jeg la opp 64 masker, fordelte maskene på strømpepinntene og begynte å strikke vrangbord, en rett, en vrang, en rett, en vrang, og mens arbeidet sakte vokste mellom fingrene mine kom ideen til et mønster. Jeg trengte vel slett ikke bare strikke glattstrikk, her var det både dansende små bjørkeblader og sval vind som fikk vannet til å kruse seg. Kanskje kunne jeg gjenskape det i sokkene? Dagboka måtte opp igjen og jeg laget ei tegning for å huske ideene mine, og strikket videre. En rett, en vrang, en rett, en vrang.......
Vintervannet, 382moh ligger rett nedenfor Skistua, mot sørvest. Vannet er drikkevann for Skistua, Studenthytta og Forsvarets anlegg ved Gråkallen og Lille Gråkallen. Det er derfor ikke lov å bade i vannet, hvor fristende det enn kan være (om sommeren!). Rett ved Vintervannet, i bakken opp mot Skistua, ligger det en gammel jernvinneovn fra perioden 900 - 1025 eKr. Denne er i dag et fredet kulturminne.
Dette har jeg klippet ut av Adressa om jernvinneovnen:
Jernvinneanlegget har vært brukt til å produsere jern fra myrmalm. Hvor mye jern driften har kastet av seg er vanskelig å si, men beregnet ut fra mengden jernslagg som er funnet ved anlegget dreier det seg om minst 350 kilo. Jernsmeltingen pågikk altså i den samme perioden som byen vår vokste fram.
Anlegget ble undersøkt av arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet i 2003. Det består av en ovn oppmurt av stein og leire, i tillegg ble det funnet et råstofflager og et lager med trekull. Ved den siden av ovnen som vender ut mot stien har det trolig har det stått blåsebelger, som har sørget for å blåse luft inn i ovnen og holde temperaturen høy nok for jernsmeltingen.
Jernet ble framstilt av jernholdig myrmalm fra myrene ved Blomstertjønna. Enkelte steder i myra der kan man fremdeles se en rustfarget, oljeaktig avrenning. Dette er tegn på at det finnes jernmalm i myra. Ved foten av Gråkallen, like ved unnarennet til hoppbakken, er det funnet steder der myrmalmen har blitt bearbeidet til råstoff for jernproduksjonen.
Om vinteren vil anlegget ligge beskyttet av vintermatter, men det foreligger konkrete planer om permanent overbygg og informasjonsskilt på stedet.
Kilde: Ragnhild Berge, institutt for historiske studier, NTNU.