@brittarnhild
Vi klarte det! Fellestur 100 i 2023 er gjennomført.
Siste turen ble "romjulsrunden" vår, som er 8 km. Startet som vanlig bort langs Kongsveien til Granåsen.
Så gikk vi opp til Frøset
og videre til Våddan og etter hvert tilbake til Granåsen og hjem.
En nydelig tur på en nydelig vinterdag.
@brittarnhild
Det er lille julaften, og vi har akkurat kommet hjem fra vår fellestur nr 99 i år.
Med all snøen vi har nå er det greit å holde seg langs brøyta gangveier, så vi gikk hjemmefra, langs Kongsveien bort til Granåsen, videre til Leirbrua og litt til før kilometertelleren viste 2,5km og vi kunne snu og gå tilbake.
@brittarnhild
Vi er nesten i mår for å nå våre 100 turer på minst 5km i løpet av 2023. Fortsatt noen dager igjen til nyttår, og fortsatt tre turer igjen før vi i kveld bestemte oss for å gå ut etter nyhetene. Hadde akkurat skrevet de aller siste julekortene, og jeg hadde dessuten ei bok som skulle levers på biblioteket, så vi gikk ned til Saupstadsenteret først,
før vi fortsatte videre rundt Saupstadringen og litt ekstra rundt omkring for å få lang nok tur.
Det var forresten en magisk kveld, med lett fallende snø. Det ser ut til å bli en perfekt hvit jul i år.
@brittarnhild
En tur trenger ikke være lang, det viktigste er jo å komme seg ut.
I kveld ble det en rusletur i nabolaget. Startet med ganske tett snødrev,
men det ga seg fort og jeg kunne nyte den nesten halve, voksende månen.
Det er fascinerende å gå slik, helt alene i kvelden, og titte på julelys både inne og ute hos folk.
Folk er så flink til å gjøre det koselig,
og noen ganger hjelper naturen til.
@brittarnhild
«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.» Søren Kierkegaard
I fjor satte vi oss et mål Terje og jeg om å gå minst 100 turer sammen, pøs minst 5km, gjerne på ulike steder. Vi klarte det nesten, og hadde nok klart det om jeg ikke hadde fått corona i desember og rett og slett ikke orket å ut og gå. Vi har satt oss det samme målet i år, og har gått 97 turer nå. Det betyr kun tre turer igjen og vi har enda 13 dager å gjøre det på. Så vi har troen på at det går.
Men aleneturer har jeg rett og slett vært dårlig til å gjennomfør i år. Noen turer har det selvsagt blikk, men langt fra det jeg egentlig ønsker.
Fra i dag av vil jeg prøve å gjøre noe med det, så før lunsj puttet jeg beina i piggskoene og gikk avgårde, med Strava og godt humør. Det er speilblankt ute nå, og ikke like godt strødd over alt, men med piggsko går det heldigvis greit.
Gengveien fra oss og bort til Granåsen er alltid godt strødd, og enkel å gå, så jeg valgte den. Med en liten omvei på vei hjem igjen for å poste julebrev.
Det var prøve-VM i Granåsen i helga og det blir VM der neste vinter, så utrolig mye har skjedd de siste månedene. Dessuten bygges det en diger fotballhall foran skiarenaen. Jeg tok et par bilder, så kan jeg ta nye bilder senere for å se forandringene.
Et lite gløtt av blå himmel på vei hjem.
Kierkegaard fortsetter:
«Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likvel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som deet er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendeet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»
@brittarnhild
Årets tredje runde ble så kortreist som det går an å bli,
Saupstadrunden,
som nesten passerer huset vårt.
Forbi gamle Kolstad skole og nye Huseby skole,
ned via Dalen park
og opp forbi Kolstad kirke.
Stopp underveis da Terje, som er 66 år i dag, fikk videotelefon fra Ingrid.
Mye å se på underveis,
og fortsatt et strålende vintervær.
@brittarnhild
Dag to og allerede er andre turen gjennomført av de 100 unike vi håper å få tatt i år.
I dag startet vi turen ved Øysand Camping, jeg har skrevet følgende på Facebook:
Det er svært lenge siden vi har vært på Øysand, og enda lenger siden vi har vært ved Gaulosen, om vi i det hele tatt har vært der noen gang. Ja, jeg vet at jeg har det. Ikke at jeg husker det, men jeg skal visstnok ha kommet bort fra mor og far en gang vi var på Øysand og badet og ble gjenfunnet helt borte ved osen. Jeg var nok allerede den gang på jakt etter blomster og fugler vil jeg tro.
Må nok tilbake hit både til våren og til sommeren for å følge utviklingen til tinnveden.
Og til våren er jo dette litt av et fugleparadis vil jeg tro.
På vei tilbake gikk vi innom Øysand Kolonihaveby. Den må jeg nok også tilbake til når det er vår og sommer.
Det var flere parseller både med og uten hytter på til salgs forresten. Jeg begynte å drømme med en gang, men nei, vi har jo allerede både hus og hage og hytte.
@brittarnhild
Terje fikk verdens meste kreative julegave av meg.......synes jeg selv da, hahaha. I løpet av 2022 skal vi sammen gå minst 100 unike turer, hver på minst 5km.
2022 startet jo i dag, og det var ingen grunn til å vente med å sette igang, så etter en litt sein frokost skiftet vi til turklær, tok på vintersko med pigger og la avgårde.
Vi må nok bruke bil til de fleste av disse turene, men klarer ganske mage bare ved bruk av beina også, sånn som i dag.
Gikk først gangveien bort til Granåsen, inn på parkeringsplassen der og inn i skogen. Måtte følge skiløypa et bittelita stykke, men vi trådte svært forsiktig, helt ute i kanten, så vi ødela ikke for noen. Over Leirbekken og så bakkene opp mot Frøset. Det var helt magisk å gå, med trærne fulle av snø.
Akkurat da vi kom opp til Frøset møtte vi soloppgangen.
Ikke så lett å se på bildet, men her speiler den morgenfriske sola seg i et av vinduene på Frøset.
Fikk videre til Våddan gård,
og derfra ned til Granåsen igjen via Våddan hestesportsenter.
Vi har gått denne turen sammen med Øystein og Silje i romjula et par år, så vi kaller den "romjulsturen" vår. Nå også på 1. nyttårsdag :-)
@brittarnhild
Et av de vannene i Bymarka/Leinstrandmarka som ligger nærmest der jeg bor, er Sølvskakkeltjønna, det lille vannet med det rare navnet. Tjønna ligger langs skiløypa mellom Granåsen og Rønningen, men er ikke lett å få øye på hvis du ikke vet akkurat hvor den ligger, eller har med deg et kart som kan vise deg det. Jeg har mange ganger tatt med matpakken bort dit, funnet den "beste plassen" og nytt en time eller to i stillhet. Så da jeg først var i gang med å besøke alle vannene i Bymarka var det lett å velge ut Sølvskakkeltjønna som et av de første.
Mens jeg satt der i dag begynte jeg å fundere på navnet, Sølvskakkeltjønna, hva i alle dager betyr det? Jeg måtte opp med telefonen og søke på google, og da tok det ikke så veldig lang tid før jeg fant en artikkel i Trondhjems Turistforenings årbok fra 1965, skrevet av Sverre Langlo. Artikkelen har fått overskriften Sølvskakkeltjønna, men om en leser artikkelen vil en lære mye og mangt om andre steder i Leinstrandmarka også.
Men altså, Sølvskakkeltjønna. Navnet skal den ha fått fordi en småkonge for mange mange år siden kjørte gjennom isen og druknet her. Lauglo skriver videre at skakkel er navnet på det smekre skjækene på sledene som særlig konger og storbønder har, og han fortsetter; Sagnet forteller at det har vært gjort forsøk på å få tak i skåklene ved uttapping av tjønna, og det finnes ennå søkk i terrenget som kan tyde på at det har vært foretatt graving. Et par karer grov angivelig tre torsdagsnetter etter hverandre under en bestemt månefase, men ble forstyrret og skremt av så mange overnaturlige fenomener at de fant det best å gi opp.
Hva disse skremmende fenomenene var kan du lese om i Lauglos artikkel, her.
Vintervannsokkene har fått fast plass i sekken nå, og vokste med noen omganger.
@brittarnhild
"Haukvatnet i går, og det er jo minst like fint vær i dag. Kanskje jeg skal finne et annet vann i Bymarka?" Jeg pratet litt med meg selv mens jeg var ute i hagen og plukket inn mynte til frokost-teen. Trengte heldigvis ikke bruke mye tid på overtalelse, så snart frokosten var spist skiftet jeg på meg turklær, kokte kaffe og egg, smurte to brødskiver og pakket alt oppi tursekken, sammen med sitteunderlag, dagbok, bok og strikketøy.
"Baklidammen" tenkte jeg, "der er det en stund siden jeg har vært. Baklidammen har jeg lyst til å gå rundt i dag." Men da jeg kom dit oppdaget jeg jo med en gang at det slett ikke var noen god ide. Her foregikk det tydeligvis noe, hele dammen var tom for vann for her skal, i følge Adressa, dammen forsterkes for å oppfylle sikkerhetskrav. Et arbeid som skal pågå både i høsten 2020 og våren 2021. Et stort, brunt krater møtte meg da jeg kom bort til dammen, så jeg gikk rett og slett tilbake til bilen og kjørte opp til Henriksåsen. Vintervatnet ble et nytt mål.
I går, da jeg gikk rundt Haukvatnet, drog jeg fullstendig på impuls, men i dag var jeg altså litt mer forberedt. Tidlig ute var jeg i dag også, og jeg fikk sitte lenge "i fred" før det begynte å komme flere folk.
Og det var mens jeg satt der, matpakken fortært, og hadde både skrevet i dagboka og lest et kapittel i boka mi, at et strikkemønster begynte å ta form. Jeg hadde litt på måfå tatt med meg et nøste sokkegarn jeg hadde kjøpt i Kristiansund i sommer, samt et sett strømpepinner. "Så kan jo dette være et eget turstrikketøy som kan ligge fast i sekken" tenkte jeg.
Garnet jeg hadde med gikk i ulike nyanser av grønt og blått, og når jeg så meg rundt så jeg at det var jo akkurat de fargene som omga meg. Blå himmel, blått vann, grønt gress, grønne bjørketrær. Perfekt match mellom garn og natur, eller hva? Jeg la opp 64 masker, fordelte maskene på strømpepinntene og begynte å strikke vrangbord, en rett, en vrang, en rett, en vrang, og mens arbeidet sakte vokste mellom fingrene mine kom ideen til et mønster. Jeg trengte vel slett ikke bare strikke glattstrikk, her var det både dansende små bjørkeblader og sval vind som fikk vannet til å kruse seg. Kanskje kunne jeg gjenskape det i sokkene? Dagboka måtte opp igjen og jeg laget ei tegning for å huske ideene mine, og strikket videre. En rett, en vrang, en rett, en vrang.......
Vintervannet, 382moh ligger rett nedenfor Skistua, mot sørvest. Vannet er drikkevann for Skistua, Studenthytta og Forsvarets anlegg ved Gråkallen og Lille Gråkallen. Det er derfor ikke lov å bade i vannet, hvor fristende det enn kan være (om sommeren!). Rett ved Vintervannet, i bakken opp mot Skistua, ligger det en gammel jernvinneovn fra perioden 900 - 1025 eKr. Denne er i dag et fredet kulturminne.
Dette har jeg klippet ut av Adressa om jernvinneovnen:
Jernvinneanlegget har vært brukt til å produsere jern fra myrmalm. Hvor mye jern driften har kastet av seg er vanskelig å si, men beregnet ut fra mengden jernslagg som er funnet ved anlegget dreier det seg om minst 350 kilo. Jernsmeltingen pågikk altså i den samme perioden som byen vår vokste fram.
Anlegget ble undersøkt av arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet i 2003. Det består av en ovn oppmurt av stein og leire, i tillegg ble det funnet et råstofflager og et lager med trekull. Ved den siden av ovnen som vender ut mot stien har det trolig har det stått blåsebelger, som har sørget for å blåse luft inn i ovnen og holde temperaturen høy nok for jernsmeltingen.
Jernet ble framstilt av jernholdig myrmalm fra myrene ved Blomstertjønna. Enkelte steder i myra der kan man fremdeles se en rustfarget, oljeaktig avrenning. Dette er tegn på at det finnes jernmalm i myra. Ved foten av Gråkallen, like ved unnarennet til hoppbakken, er det funnet steder der myrmalmen har blitt bearbeidet til råstoff for jernproduksjonen.
Om vinteren vil anlegget ligge beskyttet av vintermatter, men det foreligger konkrete planer om permanent overbygg og informasjonsskilt på stedet.
Kilde: Ragnhild Berge, institutt for historiske studier, NTNU.