Anna Blåklokke

@brittarnhild

Blåklokken har alltid vært min favorittblomst. Mon tro om det kan ha noe å gjøre med at jeg vokste opp i Blåklokkeveien :-)

For mange år siden begynte jeg å skrive ned små historier om Anna, eller Anna Blåklokke som onkelen hennes kalte henne. Anna vokser opp i et lite hus på ei lita øya, sammen med en tungsindig kunstnermamma, med moster Ane i nærheten, og onkel Gunnar som reiser rundt i verden og spiller fiolin men stadig kommer hjem til øya. Det har blitt mange historier om Anna Blåklokke opp gjennom årene, og litt sånn av og på har jeg lekt med tanken om å samle de i ei bok (har til og med sendt noen av de til et forlag og fått veldig positiv tilbakemelding). Men historien om Anna er langt fra ferdig.

Før jeg ble pensjonist tenkte jeg rett som det var at bare vent til pensjonistdagene kommer, da skal det bli skriving da! Så har det gått nesten to år uten at jeg har skrevet et eneste ord om Anna Blåklokke. Har ikke engang tatt fram det jeg har skrevet tidligere og lest igjennom. Helt til jeg gjorde nettopp det her forleden dag. Nei, leste ikke gjennom alt, men noen av historiene, og kjente an nå er tiden kommet til å skrive litt mer. Veien fra tanke til handling var ikke lang, og forrige dagen satt jeg med ett på nærbiblioteket mitt, med notatbok og datamaskin og hodet fullt av Anna Blåklokke.

Jeg har nok på en måte lagt bort tanken om å la det bli en publisert bok en gang, det er liksom ikke det som er målet. Hva er så målet da? Jo, det er skrivegleden, det å legge vekk alt rundt og gå inn i en egen boble, bobla der Anna lever, der Anna er.

Bok eller ikke bok, jeg vil dele noen utdrag her av og til, og i dag et lite avsnitt om  Anna  sin første flora:

 

På vei til Skogen tar Anna en tur innom blåklokkestedet sitt. Det er fortsatt for tidlig for de blå blomstene. men Anna vet at de en dag vil komme, hun lukker øynene og ser dem for seg. Ja, hun kjenner at dette er en vakkerdag. På skolen har de hatt naturfag. De har vist fram herbariene sine, og frøken Kristiansen skrøt av Anna. ”Dette kan du Anna” sa hun. ”Så nøyaktig du har presset plantene dine, så vakkert du har limt dem opp. Og så har du til og med fått med deg de latinske navnene” Så klappet hun Anna på hodet. Anna ble flau og ville trekke seg vekk, men frøken Kristiansen hadde alltid vært så snill med Anna, så hun tok imot kjærtegnet mens hun kjente at hun ble varm i kinnene. Heldigvis var det ingen andre i klassen som la merke til det.

I den lille tursekken sin har Anna en bok som onkel Gunnar hadde hatt med seg sist han var hjemme. Floraen i farger. En blå bok med tegning av en enkel grønn blomst på forsiden. Forfatteren heter også Gunnar. Gunnar A. Berg. Onkel Gunnar hadde pakket boken ut av vesken sin etter at de hadde spist middag. Han hadde kjøpt den i byen på vei hjem til øya fortalte han. Mens mamma kokte kaffe hadde de åpnet boken sammen, og onkel Gunnar hadde forklart henne om ulike blomsterarter, at blomstene tilhørte forskjellige familier og at om man bare visste hvordan, kunne man studere en plante og finne ut hvilken familie den tilhørte. Anna hadde lyttet, prøvd å forstå, og kjente gleden boble inni seg. Da mamma kom inn med kaffen og lefsene, og onkel Gunnar fikk det travelt med avisen og pipen sin, hadde hun bladd i boken. Ikke lest ordene, det hadde hun ikke tatt seg tid til denne første gangen, men sett på bildene. Bladd sakte for at gleden skulle vare lengst mulig. Hun måtte bla lenge før hun fant den, blåklokken, der den gjemte seg blant ugrasklokke, engklokke, toppklokke, blåmunke og botnegras. Blåklokke. Campanula rotundifolia. Først klarte hun ikke lese navnet, og onkel Gunnar måtte si det flere ganger før hun fikk til å si det riktig. Campanula rotundifolia. Nå bor navnet inni henne. En blå vakkerfarge.

Anna er glad i blomster. Om vinteren hjelper hun gjerne mamma med å stelle potteplantene som står i de hvitmalte karmene i stua, på kjøkkenet og inne i mammas vevstue. Og så fort de første leirfivelene stikker opp av jorda om våren, plukker hun bukett etter bukett.  Etter leirfivelene kommer hvitveisen, det var forresten en liten bukett hvitveis hun hadde presset i herbariet sitt, som frøken Kristiansen hadde skrytt sånn av.  Tre små blomster som hun hadde lagt utover arket slik at det ble som et lite maleri. Hvitveis, eller kvitsymre som tante Ane sier. Anemone nemorosa står det i floraen. Så kommer bekkeblommen, og gullstjernene og snart er hele øya full av blomster.

I dag vil hun jammen plukke med seg en bukett hvitveis hjem til mamma, ikke alle har visnet enda, hun vet hvor hun kan finne noen. Så kan mamma se på blomstene når hun vever. Mamma har akkurat startet på et nytt bilde. Anna har sett tegningen hun har laget som mønster, hav og himmel, måker, steiner. Det vil bli farger i veven, farger som lyser opp i vevstua. Ikke bare gjør den mørk og trist slik filleryene gjør.

Til min 8års dag fikk jeg Gunnar A. Berg sin Floraen i farger av bestemor og bestefar, og den har nok vært med og gitt inspirasjon til denne historien.