Britt Arnhilds verden

Orkideene trives

@brittarnhild

Se her da, min fantastisk vakre orkide cambria blomstrer, noe den slett ikke gjør hvert år. Jeg er usikker på hvor lenge jeg har hatt den, men jeg tror dette er tredje gang den blomstrer.

Ved siden av den, i stuevinduet vårt, som vender mot sør, står denne vakre sitrongule, og rett bak den en hvit. Tenk, enda så mørkt det er ute, og så korte dagene er, så trives disse orkideene så godt at de overøser meg med blomster.

Jeg husker ikke helt hvor lenge jeg har samlet på orkideer, vel, kan ikke egentlig kalle det å samle, for jeg har bare noen få og det er mange år nå siden jeg kjøpte noen nye. Men de jeg har er jeg gled i. Høsten 2015 fikk jeg være med på noe helt spesielt, en guidet tur "behind the scene" i Kew Garden i London for å se verdens største orkide i blomst. Jeg var aktiv på den engelske bloggen min, Britt Arnhild´s House in the Woods, den gang, og skrev om besøket her:

The World's Largest Orchid is Blooming

 

Forventning, en sånn god følelse

@brittarnhild

Det nærmer seg advent med stormskritt nå. Først kommer første søndag i advent på søndag og vi skal både tenne det første adventslyset, henge opp adventsstjerna i stuevinduet og tenne lys både i hagen og drivhuset. Så blir det etter hvert 1.desember, det magiske dagen for å åpne første luka i adventskalenderen.

Jeg elsker denne tida av året. Elsker hele adventstiden, med alle side lys og gleder og tradisjoner, men elsker også denne tida før advent, før julehøytiden. Lange mørke ettermiddager og kvelder. Lysten til å tenne alle adventslysene er der, og både handelsstand og bygater og hager og vinduer jeg passerer i løpet av dagene, har allerede skrudd på bryterne. men nei, ikke enda. Enda noen dager vil jeg leve i forventningen, enda noen dager vil jeg glede meg både til lyset og Lyset som snart kommer.

Allerede i internet- og eposttidens tidlige barndom, med meg var full av fryd over en ny verden som åpnet seg og ga meg ukjente venner fra nord og sør og øst og vest, tok jeg i bruk adventstiden digitalt. Jeg skrev adventsbrev, et hver dag fra 1. til 25. desember og sendte ut (jeg har alle brevene liggende i ei mappe i innboksen min enda). I et par år skrev jeg disse epostene. Så oppdaget jeg at det var en helt egen verden som het blogging, og adventsbrevene ble til blogginnlegg, fortsatt et hver dag gjennom adventstiden, nå med bilder også.

Så gikk utviklingen videre, og jeg ble en videopodcaster.Dette var igjen en fullstendig nye verden for meg, og som en helt fersk amatør la jeg ut på YouTube små videoer gjennom adventstiden. Dette var gøy! Nå har jeg hatt min egen podcast i mange år, og adventsepisodene har blitt en tradisjon.

Nå er det snart advent igjen, og jeg er i full gang med å forberede årets videopodcastadventskalender. I år skal jeg ta bruk et nytt hjørne av atelieret mitt, hvor jeg har et gammelt skatoll. Enn så lenge er det ikke mye her som minner om verken advent eller jul, men bare vent, her vil ting skje fra dag til dag fra 1. til 25.desember

 

::::::::::::::::::::

Via denne lenken vil du komme til mine tidligere adventsepisoder (i alle fall noen av dem, fra da jeg lærte at det gikk an å lage spillelister) 

 

Tid for de tunge bøkene

@brittarnhild

Dag 2 uten facebook, (jada, jeg har opprettet en ny konto, men der har jeg så langt nesten ingen venner, og dermed skjer det jo nesten ingen ting heller.......) og jeg kjenner at det i grunnen er ganske greit. Dag 2 uten flere av mine instagramkontoer også forresten, er spent på om de blir åpnet etter hvert.

Det er vel ingen tvil om at sosiale medier, først og fremst facebook, er en tidstyv i mitt liv. Blir så altfor lett sittende å scrolle nedover telefonen, og det meste av det som ligger på facebookoppdateringen er jo egentlig totalt uinteressant. Absolutt bra ting innimellom, og det kommer jeg til å savne, men likevel. Tidstyv, uten tvil. Dermed har jeg jo med ett mye ledig tid, og før en annen tidstyv stjeler den tida, vil jeg sørge for å bestemme over den selv. Lese mer for eksempel. Jeg har alltid lest mye, til tider veldig mye, til andre tider ikke så mye, og i det siste har det vært ganske stille på lesefronten. Men nå! Nå ligger jo all denne ledige tiden og bare venter på å fylles med ord, med fortellinger, med reiser fra godstolen. Å, som jeg gleder meg!

Måtte ta en titt i bokhyllene mine i dag, ja, jeg/vi har MANGE av dem, og endte med å plukke fram Rebecca West sin Black Lamb and Grey Falcon, a Journey through Yugoslavia, utgitt i 1942, jeg kjøpte den i en reiselitteraturbokhandel i London i 2010. Har begynt på den mange ganger, men aldri kommet særlig langt. Litt av grunnen er nok at boka inneholder 1158 svært tettskrevne sider, med et språk som ikke bestandig er like lett tilgjengelig. Men nå er boka tatt fram igjen, jeg er i gang og jeg gleder meg til mange, mange timer med Rebecca West.

:::::::::::::::::::::::::::

Jeg prøver forresten å ikke sende ut venneforespørsler på den nye facebookkontoen min (alle er jo så redde for spam og hacking i dag), men let meg gjerne opp, jeg er fortsatt Britt Arnhild Wigum Lindland, og be om å bli venn med meg. Da vil jeg svare JA med et stort smil :-)

 

Jeg kan vel ikke la utestengelse stoppe meg

@brittarnhild

Når du først har lært å sykle glemmer du det ikke. jeg husker enda denne dagen, på skolegården på Nidarvoll skole, på en DBS-guttesykkel, onkel Paul sprang bak og holdt sykkelen, fram og tilbake. Så slapp han med ett, og jeg sykla videre.......alene.

Jeg fant disse to gamle bildene da jeg leita etter noe å illustrere dagens innlegg med. Jeg er nemlig blitt utestengt fra facebooks. Eller ikke utestengt kanskje. Kontoen min er hacket, det ble lagt ut svært upassende bilder (jeg rakk å se et lite glimt, og ble rett og slett kvalm) før alt var borte og det eneste som stod igjen op skjermen var at kontoen var låst, i 30 dager. Jeg har brukt noen timer på å prøve å finne utav dette, uten å lykkes, så kan jeg vel ikke annet enn å vente til 22.desember.......var min første tanke. Men så lenge kan jeg ikke vente, det er jo så mye jeg bruker både Facebook og messenger til, og så mye jeg har planer om å bruke det til framover. Og når man først har lært å sykle, altså bruke Facebook, glemmer man det ikke. Så nå har jeg opprettet en ny konto, med samme navn, Britt Arnhild Wigum Lindland, og profilbildet du ser rett under her:

Jeg kommer ikke til å sende ut venneforespørsel om vennskap før jeg har varslet først, men om du søker opp den nye kontoen og spør om jeg vil bli venn med deg, ja, da svarer jeg JA og smiler bredt.