@brittarnhild
Som jeg skrev i går så har jeg veldig mange blogger. Altfor mange. Det er helt umulig å holde styr på alle. "Men hvorfor samler du ikke alt i en blogg?" er det flere som har spurt meg. "Nei" har svaret mitt vært til nå, "jeg vil ha temablogger, en for strikking, en for hage, en for bøker, en dagboksblogg, en for turer, en om fugler, og så videre, det er mye bedre sånn, mye mer oversiktlig." Oversiktlig for hvem, tenker jeg nå. Det er jo ingen lesere som vil finne på å åpne alle de ulike bloggene for å se om det har kommet noe nytt siden sist, og det er ikke en sjanse i havet for at jeg skal klare å oppdatere alle. Så kanskje er den ikke så dum likevel den tanken om å samle "alt" i en blogg.
Jeg er fortsatt i tenkestadiet, men som jeg også skrev i går - jeg trengte en ny blogg nå.
Ikke for å få flere (eller færre) lesere. Bloggene mine er i grunnen mest for meg selv, for å ta vare på minner, for å samle tanker, for å trene litt på å skrive....... Så er det selvsagt fint og koselig og positivt og alt det der om noen finner ut at de liker å lese bloggene mine. Men altså, om jeg hadde vært på jakt etter et stort publikum hadde jeg nok helt sikkert funnet på noe annet.
Noen måneder før jeg fylte 8 år fikk jeg ei minnebok. På første bladet har jeg skrevet:
Kjære venner og venninner,
hjelp meg her å samle minner
i mitt 8.år
Boka er fullskrevet. Jeg tar den fram med jevne mellomrom og blar litt i den. Det har jeg gjort i dag også, og da er det særlig tre minner jeg fester meg med. Først et fra mor:
Minne til Britt Arnhild
Det du er, vær fullt og helt,
ikke stykkevis og delt.
Hilsen mor, Trondheim 27/3 1966
Så et fra far to dager senere:
27.mars 1966
Minne til Britt Arnhild
Å leva - det er i livet,
å finna det største verd.
Å leva, det er å vinna,
til sanning i all sin ferd.
Hilsen far
Litt lengre bak i boka kommer det et minne fra bestemor og bestefar:
Britt Arnhild
Vi ønsker deg lykke
med oppgaven stor -
å henge ved himlen
og lyse på jord.
Bestemor og bestefar.
Jeg har vært pensjonist i to år nå. To pandemi-år.
Det har vært to gode år, hvor jeg hver dag har våknet med overbevisningen om at det å gå av med AFP-som 62åring var det rette valget for meg. Samtidig to krevende år, med pandemi, alle planer som ikke ble noe av, en annerledes hverdag, med et spørsmål som har ligget i underbevisstheten hele tiden, men som av og til titter fram og spør - hva nå? Hva skal jeg bruke denne livets høst til?
Hverdagene kommer og går. Jeg har nok å holde på med, veldig ofte mer enn nok.
Men likevel - hva nå?
Kanskje kan denne bloggen hjelpe meg å finne svar, både et og flere, på det spørsmålet.
Sitte på taket og vente på kråka skal jeg i hvertfall ikke :-)