Britt Arnhilds naturdagbok

Bare ospeløvet skjelver

@brittarnhild

 

Har nettopp åpnet instagramkontoen @brittarnhilds_naturdagbok og tester noe nytt, kopiering av video direkte fra instagram

 

En liten revunge, malt med kamera

@brittarnhild

Den dukket bare opp. På terrassen der jeg satt og leste. Rolig, nysgjerrig, med myk pals og store brune øyne. Skal jeg bli redd nå, tenkte jeg og tanker om revebitt og stivkrampe for gjennom hodet mitt. Men den virket så rolig og tillitsfull, så jeg rygget forsiktig inn i hytta og hentet kamera. Mange bilder ble det, og et par små videosnutter med mobilen også.

Å, så dumt at jeg ikke kan male og lage små historier sånn som Beatrix Potter, tenkte jeg etterpå. Så kom jeg på at jeg trenger da slett ikke verken tegne eller male. Jeg har jo kameraene mine.

Men ordene da? Den lille revungen som var så sulten, som ikke kunne finne mammaen sin og de små søsknene sine, som kjente så god lukt fra utepeisen hvor menneskene hadde grillet kjøtt kvelden før, som ble nysgjerrig og ikke hadde noen tanker om at mennesker er noe å være redd for, i alle fall ikke den gamle damen med det sølvgrå håret og de varme blå øynene som sett der rett ved den gode lukten.

At det kom en mann rett etterpå og forsøkte å jage den bort, nei, det skjønte den ikke. Skogen var jo hans den, han måtte vel kunne gå akkurat hvor han ville.

Det stadig skiftende lyset

@brittarnhild

Samme utsikt, men ofte helt forskjellig fra time til time gjennom dagen. I dag tidlig var alt blått i blått i blått,

ganske så annerledes enn det grå, det tunge, som viste seg fram i går kveld.

Så blir det kveld igjen og utsikten blir dramatisk, med grå skyer som ligger tungt over skog og sjø, mens lav kveldsol finner veien inn gjennom sundet og farger trærne i et utall av grønn-nyanser.

:::::::::::::::::::::

Sånn er vel livet også. Jeg er den samme, men lyset skifter stadig. Og for å kunne sette pris på det skinnende blå, det som skinner, det som gjør godt, gir helse og livsglede, trenger jeg kontrastene, det grå, dramatikken, det våte, den nesten ugjennomtrengelige skodda.

På blomsterjakt i vårskogen

@brittarnhild

Det var helt fullt på parkeringsplassen ved Nedre Leirfoss da jeg kom dit og skulle parkere. Det var nydelig vær, og mange hadde tydeligvis tatt en hjemmekontorpause for å nyte våren. Jeg hadde egentlig planer om å lete etter blåveis, jeg har et minne fra barndommen at vi kom hit og fant den vakte blå blomsten oppe i lia på oversiden av veien. På vei ned hadde jeg sett at det var god plass oppe ved dammen, så jeg kjørte tilbake dit og parkerte. Hadde tenkt å gå ned til der jeg tenkte blåveisen kanskje kunne være, men nå så jeg at det gikk en sti inn fra der jeg stod parkert og tydeligvis langs østsiden av elva. Den fikk jeg lyst til å følge.

Litt vått og mye leire på deler av stien, men også mye tørr, fin vei. 

Blåveis var ikke å se, men derimot massevis av hvitveis, enda mer fuglesang, og jammen fant jeg maigull, i april.

Maigull - Chrysosplenium alternifolium

 

Den vakreste fuglen, hvem er nå egentlig det?

@brittarnhild

"Leander, kom så skal du se den fineste fuglen bestemor vet!" Leander kom løpende bort til vinduet, nysgjerrig på hva han ville få se. "Se, en rødstrupe. det heter den fordi den er rød foran på brystet, eller strupen." Jeg pekte ivrig.

"Er det den fineste fuglen du vet? Hvorfor det? Jeg synes kråka er finest jeg. Kra kra!" Fugletittinga var over og Leander gikk tilbake til legoklossene sine.

Hagenøkleblom, forvillet

@brittarnhild

Mens vi satt og spiste frokost oppdaget vi at det muligens kunne bli litt opphold i alt det våte som faller ned fra himmelen, men oppholdet kom ikke til å vare lenge, bare en times tid eller noe sånt. Vi gjorde oss ferdig i en fart, kledde godt på oss og kjørte til den botaniske hagen på Ringve for å lete etter vårtegnene. Våren var ikke kommet så veldig mye lenger der enn hjemme hos oss, men noen tegn fant vi da. Som denne hagenøkleblomen.

På Wikipedia leser jeg at hagenøkleblom ble innført til Norge som hageplante, trolig siste halvdel av 1800-tallet og begynte å spre seg i 1880-årene. Den ble i liten grad registrert av botanikere før på 1960-tallet, antagelig fordi botaniker ikke var ute og samlet så tidlig på året og at de hadde liten interesse for innførte arter.

 

Hagenøkleblom
Primula elatior
Ringve, 12.04.2020

 

Meiser i vårstemning

@brittarnhild

Jeg våkner tidlig. Det gjør dagslyset også på denne tiden av året, men det er likevel fortsatt litt skumt, men det lysner fort mens jeg ligger i senga og lytter til meisene utenfor. Kjøttmeis og blåmeis. Jeg klarer ikke helt å skille alle lydene deres enda, og kan ikke si hvem som er hvem. Bestefar og Leander snekret fuglekasse i høst og hengte den opp i ei av grantrærne ved dukkestua. Gjennom baderomsvinduet kan vi se den runde åpningen i kassa, nesten skjult bak grønne greiner, og o flere dager har det vært befaring der, av både kjøttmeis og blåmeis.

Rett utenfor stuevinduet vårt henger ei annen fuglekasse, som vi har kjøpt via Norsk Ornitologisk Forening. Den har et innebygd kamera som vi har koblet til TV-skjermen, så vi kan følge med på alt som skjer der inne. Vi har hatt denne fuglekassa i mange år, men foreløpig har det ikke ført til en eneste fugleunge. For tre år siden var det et meisepar som i noen dager hadde det travelt med å bygge, fløy inn med mose, små greiner og annet byggemateriale, fløy raskt ut igjen på jakt etter mer. Vi fulgte spent med. Blir det reir og unger i år mon tro? Men nei, vi reiste bort ei uke, og da vi kom hjem og spent åpnet TV-skjermen for å følge utviklingen, var alt redematerialet fjernet og kassa gapte tomt mot oss.

Jeg fortsetter å håper, og sjekker TV-skjermen hver dag, gjerne mange ganger om dagen. Både blåmeis og kjøttmeis er inne og kikker, særlig er blåmeisen aktiv, men noe byggemateriell ser vi ikke noe til.

 

Tuja med kongler

@brittarnhild

En tuja er en tuja er en tuja....... Et ganske kjedelig tre spør du meg. I alle fall har jeg tenkt det så langt.

Så kikket jeg litt nærmere på en av tujaene i den botaniske hagen på Ringe i dag, og disse er da ikke kjedelig i det hele tatt!

 

 

 

Vakkert, men er det sånn det skal være?

@brittarnhild

På en av mine faste vandreturer passerer jeg ei bratt skråning hvor det om vinteren ofte henger istapper i lange baner. Lange istapper, korte istapper, tykke istapper, tynne istapper. Vakkert og fascinerende, og som regel må jeg stoppe opp, lytte litt til dryppingen, ta et bilde eller fem, før jeg går videre. 

Tanken slo meg da jeg gikk forbi i dag, skal det være sånne istapper midt i februar, eller er det nok et tegn på klimaendringer? Noe svar har jeg ikke. Det kan være klimaendringer så klart, men like gjerne kan det være kildevann i nærheten som lager disse kunstverkene om vinteren.

Uansett årsak, fantastisk vakkert er det, og jeg kommer til å fortsette å nyte, lete etter former og farger, lytte, hver gang jeg går forbi.

 

flokker med grønnsisik

@brittarnhild

Det er massevis av grønnsisik ute i hagen for tiden. Det er bare noen uker siden den første ko, så ble det bare mer og mer og nå klarer jeg ikke å telle dem. Sammen med grønnfink, gråspurv, kjøttmeis og blåmeis tømmer de foringsautomatene på en to tre. Ja, det er andre fugler her også, men det er disse det er mest av. En enslig gråsisik så jeg også forleden dag, men det er flere år siden det har vært gråsisikflokker på besøk. Og så gulmeisene da. Så lenge fugleneket henger i den japanske lønna kommer de trofast. Fugleneket er nok tømt for alt spiselig for lenge siden, men gulspurven dukker opp, leter i neket og havner etter hvert nede på den snødekte bakken hvor de finner solsikkefrø.

Det snør ganske tett i dag. Ikke så lett for fuglene å finne mat da, så fuglerestauranten er ekstra populær.