@brittarnhild
Ei lita hytte midt i skogen, himmelen over, fjorden foran, skogen rundt på alle kanter, nesten. Vi trives midt i denne skogen, på det lille stykket av Moder Jord som er vårt, i den grad Moder Jord lar seg eie. Trives gjør også trær, fugler, dyr, blomster, mose, vinden, regnet, solstrålene, ja, selve lufta ser ut til å ha det godt her. Ospebladene skjelver svakt når det er vindstille, hakkespetten finner mat i trestammene, en liten rev kommer luskende, ørnen flyr høyt, nede i sundet dukker ei nise opp, en gruppe ærfugl. Lyset skifter fra dag til dag, ofte fra time til time, mosen er like grønn året rundt og den store steinen bak hytta ser nesten ut til å ha ligget der fra tidenes morgen, fra den gang Gud så på det han hadde skapt og så at det var godt.
Og midt i dette evige er verden stadig ny. For noen uker siden så vi sju små blåmeisunger forlate den trygge kassa hvor de hadde ligget inne i de små eggene, hakket seg ut, skreket høyt etter mat så foreldrene verken fikk rast eller ro, ett rådyr som akkurat hadde født rakk å få både seg selv og ungene i sikkerhet da den ble var oss da vi kom gående opp stien, så bare etterbyrden lå igjen, en liten rødstrupeunge forvillet seg inn i hytta og måtte hjelpes ut.......
Disse dagene følger vi en helt ny dompap-unge. Kan ikke kalle den liten, for den ser større ut enn foreldrene. På fuglebrettet er den usikker, og må få hjelp av mammaen sin for å lære hvordan den spiser solsikkefrø. Det er mye som skal læres for den som er ny i verden.
Comments