I am living in a red house surrounded by a blue garden near Trondheim, Norway. I love everydays and post about my steps through life. Britt-Arnhild's House in the Woods is open to everybody. Welcome over!
Det er lett å miste fokus i adventstiden. Det er så mye som skjer, både det vanlige livet, alle forberedelsene til høytiden som ligger foran og alt jeg vil ha med meg av koseting og opplevelser. Det er jo advent, det er jo snart jul.Og det kan vel umulig bli jul uten at det har luktet nybakte pepperkaker i huset, uten at jeg har vært på den konserten, det teaterstykket, funnet fram ditt og datt, pusset sølv, vasket bak kjøleskapet, ringt til den og den.......koselige ting hver for seg, men så er plutselig julestresset der.
Det er så lett å miste fokus i adventstiden. Noen ganger tenker jeg at jeg burde funnet ei god, gammeldags tavle og skrevet denne setningen om igjen og om igjen. Det er så lett å miste fokus i adventstiden. Det er så lett å miste fokus i adventstiden, det er så.......
Så trenger jeg kanskje slett ikke det. Jeg fikk nemlig hjelp i går, av en tørr klematisblomst som hang ute ved drivhusveggen. Jeg var der ute med barnebarn som skulle prøve de nye skiene han nettopp har fått til bursdagen sin. En god søndags formiddag som både kunne vært brukt til kirkegang og til juleforberedelser. Men så ble det mye viktigere å ha fokus på de to barnebarna som var på overnattingsbesøk hos bestemor og bestefar. Og på den tørre klematisen som hang der så vakker.
Hvor legger jeg fokuset? Vil jo helst legge det i nuet, i her og nå, mennesker jeg møter, naturen rundt meg, stillhet og travelhet i skjønn forening.
Det er midt i adventstiden og jeg er i full gang med å skrive julekort. Å skrive julebrev og julekort er noe jeg gleder meg til hvert år. Noen år har jeg laget et sånn felles brev med bilder som vi kopierer og sender rundt til familie, venner og kjente, men selv om sånne brev er koselige å få, har jeg i grunnen gått mer og mer bort fra akkurat den tradisjonen. I steden velger jeg meg ut noen som får et langt. håndskrevet brev, og så blir det julekort eller en internett-hilsen til resten. I jula har jeg ei gammel kurv stående på bordet med mormor Olga´s gamle julekort. Det står kun gledelig jul og godt nytt år, eller noe liknende på kortene, men det er like koselig hvert år å se på de ulike kortene, og dessuten se på de ulike adressene - mange av mottakerne kjente jeg godt, noen har jeg kun hørt om, andre igjen er helt ukjente for meg.
Her oppe i loftsstua mi har jeg dessuten en stor boks fylt med ubrukte julekort. De fleste av dem fant vi da vi tømte huset etter svigermor og svigerfar. Det er helt sikkert nok julekort der til mitt forbruk resten av livet, men samtidg kan jeg liksom ikke slutte å kjøpe vakre julekort heller, så etter som årene går minsker det i grunnen ikke så veldig i den boksen. I dag er det tid for å ta fram både den og en annen boks jeg har som er full av brevpapir.
:::::::::::::::::::::::::::::
Jeg skrev en liten fortelling om julepost i en av de små barnefortellingene jeg skrev en gang, for mange år siden. Her kommer den:
Julekort
Elisabeth var i slalåmbakken bak huset der hun bodde. det hadde snødd i flere dager nå, og endelig var det kommet nok snø til at hun kunne få prøvd slalåmskiene for første gang denne vinteren. Hun kjente at slalåmskoene fra i fjor var blitt ganske trange, hun måtte huske å skrive nye slalåmsko på ønskelista når hun kom inn.
Bakken var ikke en ordentlig slalåmbakke egentlig, men Elisabeth syntes den var lang og bratt nok. Hun hadde vært med pappa og storebror Magnus til alpinsenteret flere ganger, men der var det alltid så mye folk og alt gikk så fort. Det var godt å kunne øve seg i denne bakken litt først.
Plutselig bråbremset hun. Det lå noe borte ved einerbusken der, noe rødt som så vidt stakk opp av snøen. Hva kunne det være? Elisabeth fikk snudd skiene og staket seg bortover. Slalåmski var virkelig ikke helt lett å manøvrere.
Joda, det var noe rødt som stakk opp. Men her hadde det da ikke vært andre folk på lenge, så hva i all verden kunne det være? Elisabeth grov ivrig i snøen. En rød ballong! Det var festet en liten plastpose til ballongen og inne i den så hun et papir. Elisabeth drog av seg slalåmhanskene og åpnet plastposen med kalde, ivrige hender. ”Dear friend” stod det på papiret. ”If you find this ballon and letter, please write and tell me. I am Martin. I am 11 years old and I live in England.” Det var skrevet en adresse der også, og det var bilde av en gutt som stod med en ballong i hånden.
Mennesker har sendt brev til hverandre i flere tusen år. En av historiens mest kjente brevskriver var Paulus. Etter at han ble kjent med Jesus brukte han resten av livet sitt på å reise rundt og fortelle om Jesus. Og etter hvert skrev han brev til menighetene som dannet seg. Brevlitteraturen i Bibelen er på mange måter noe av den beste brevlitteraturen som finnes. Hva med å bruke adventstiden til å lese den om igjen.
Vet du forresten at det aller første julekortet ble laget i England i 1843. A Merry Christmas and A Happy New Year stod det på kortet. Det tok nesten 50 år før tradisjonen med å sende julekort kom hit til Norge, altså noen år før 1900, så vi kan jo virkelig si at det er god, gammel tradisjon her også da.
13.desember er Luciadagen, en dag som kanskje først og fremst blir feiret i barnehager og skoler her i Norge. Lucia er en italiensk helgen som ikke minst er viktig for italienske barn, så da jeg jobbet med de 24 små adventsfortellingene mine, som skulle bli en bok men som ikke ble det da, men som i steden ble en adventskalender på nett, og som jeg fortsatt tenker skal bli en bok en gang........tok jeg kontakt med Paolo og Guiglia og datteren deres Natalie i Bologna, og spurte om ikke de kunne fortelle litt om Lucia-tradisjoner. Og det kunne de :-)
I Bologna bor 11 år gamle Natalie. Hvert år på Santa Lucia-dagen bruker hun å besøke julemarkedet i byen sammen med mamma Guiglia og pappa Paolo. Da kjøper de julegaver, o Natalie får en ny liten figur til julekrybben sin. Når de kommer hjem om kvelden er det tid for å sette fram julekrybben. Natalie begynner å få en flott samling med figurer nå, noen av dem er helt fra mammas barndom, ja noen har til og med vært mormors. Mamma er så flink til å fortelle fra da hun var liten, og Natalie elsker å høre på.
Nå forteller mamma at 13.desember var en viktig dag da hun var liten. Ja, hun gledet seg mer til den dagen enn til selveste julaften. Kvelden før satte de fram ei skål med mandariner på kjøkkenbordet, sammen med en liten tallerken med julekaker og et glass melk. Denne maten skulle Santa Lucia ha når hun kom på besøk i løpet av natten. Når Guiglia og søsknene hennes våknet neste morgen, hadde Lucia spist opp all maten, og som takk hadde hun lagt igjen små gaver til barna.
Pappa Paolos gamle tante er på besøk hos Natalie denne kvelden. Hun smiler når hun hører Guiglia fortelle, g minnes sin egen barndom. ”Kom hit Natalie og sett deg hos meg” sier tante, ”så skal jeg fortelle deg fra den gang jeg var lita, for nesten 80 år siden. Natalie forsyner seg med at par ekstra julekaker og kryper opp i sofaen ved siden av tante Anna. Anna forteller at på Luciakvelden måtte hun knele foran et bilde av jomfru Maria som hang over sengen til moren og farne hennes. Hvis hun så var flink pike og ba til jomfru Maria, ville hun kanskje få en overraskelse. Men det var viktig at hun hele tiden så jomfru Maria dypt inn i øynene når hun ba, hun måtte ikke snu seg. Anna gjorde som hun fikk beskjed om, og jammen kom det mandariner og valnøtter ramlende ned i senga. Anna ble helt målløs. Først flere år seinere skjønte hun at det var foreldrene som stod bak henne og kastet godsakene opp i senga. Tante Anna rister på hodet og ler: ”Tenk at jeg var så barnslig og dum at jeg trodde mandarinene og valnøttene kom fra jomfru Maria. Å nei, Natalie, du er nok mye smartere enn hva jeg var, og ville gjennomskuet dette med en gang.” Natalie er ganske enig med tante, men hun synes det er en fin tradisjon, og vil gjerne be til jomfru Maria hun også før hun legger seg.
Sammen med de små adventsfortellingene har jeg lagt inn litt faktastoff, og siden boka er tenkt for barn, og gjerne for hele familien, har jeg nok gjort fortellingene ganske snille. Hør bare her:
Legenden forteller at Lucia hadde svært rike foreldre. Faren døde da Lucia var liten, så hun vokste opp sammen med moren sin. Allerede da hun var ganske ung bestemte Lucia seg for at hun aldri ville gifte seg, og at hun ville gi det hun eide til de fattige. Men dette holdt Lucia hemmelig, også for moren sin, så da Lucia begynte å nærme seg det som ble regnet for gifteferdig alder, ville moren gifte henne bort til en rik, ung mann. Lucia ba til Gud om at hun måtte slippe å gifte seg. En dag ble moren til Lucia svært syk, og Lucia tok henne med på en pilegrimsreise til graven til en helgen for å be om at hun måtte bli frisk. De nådde gravstedet, Lucia ba innstendig og plutselig syntes hun at hun hørte et svar fra en helgen: ”Din mor er blitt frisk. Men hvorfor ber du til meg? Det er din tro Lucia som har gjort henne frisk!” Som takk for dette mirakelet slapp Lucia å gifte seg. Men den rike unge mannen ble rasende. Han anga henne til keiseren, og Lucia ble pint og plaget. Som i så mange legender om helgener ble det gjort mange forsøk på å drepe Lucia før de endelig lyktes. Lucia er en viktig helgen i Italia, ikke minst for barna.
I den katolske kirke er det vanlig å be til helgenene, slik vi ber til Jesus. Her er en bønn som en liten gutt ba til Santa Lucia for bestemoren sin, som holdt på å bli blind:
Santa Lucia, du som er over oss, sammen med jomfru Maria og Jesus. Jeg ber en bønn for bestemor, at hun må få beholde synet sitt. Jeg gir mitt hjerte til deg Santa Lucia.
::::::::::::::::::::
Jeg har lagt ut en video på YouTube-kanalen min i dag, hvor jeg blant annet forteller om Lucia:
”Mamma” ropte Gerhard fra sengen sin, ”det er så lenge å vente til jul. Jeg gleder meg sånn at jeg får ikke sove.” Mamma var opptatt med å bake inne på det store, varme kjøkkenet, og lukten av nystekte, søte julekaker krøp gjennom den åpne døren og inn på soverommet til Gerhard. Gerhards mor smilte for seg selv, tørket hendene rene for mel på det rutete bakeforkleet sitt og gikk inn til Gerhard. ”Du vet det Gerhard at den som venter på noe godt aldri venter forgjeves.” ”Jada, mamma” sukket Gerhard, ”men det er så utrolig lenge å vente til julaften.” Mamma husket godt da hun selv var jente og ventet på jula. Det var som om hver dag sneglet seg av sted. Kanskje kunne hun hjelpe Gerhard med å få tiden til å gå? ”Gerhard” sa hun, ”når du våkner i morgen starter adventstiden. Da er det 24 dager igjen til jul. Se, her har du et kritt.” Mamma rotet i den store forklelommen sin og fant et lite kritt. ”Nå kan du tegne 24 streker på veggen over senga di, og hver morgen når du våkner kan du viske ut ett av strekene. Når alle er visket ut, er jula her.”
Gerhard tok ivrig imot krittet og tegnet 24 tykke streker.
”Og hvis du er flink til å legge deg til å sove nå” fortsatte mamma, ”så skal du få hjelpe meg med å bake kakemenn i morgen. ”Å ja, kakemenn” Gerhard strålte. ”Det er de beste julekakene jeg vet. Og så kan vi pynte dem med å dyppe dem i sjokolade, og noen kan vi male på med konditorfarge!”
Mamma satte seg ned på sengekanten til Gerhard mens Gerhard ba kveldsbønnen sin. ”kjære Gud. Takk for at det snart er jul og takk for alt det gode som jeg får å spise da. Takk for mamma og pappa og bestemor og bestefar og bestekameraten min Georg. Hjelp meg å være tålmodig.”
Da mamma kom tilbake til kjøkkenet fant hun fram et stort brett. Med krittet som Gerhard nettopp hadde brukt, tegnet hun opp 24 ruter på brettet, og hver av rutene la hun en pepperkake. Når Gerhard våknet i morgen tidlig ville hun gi ham brettet og si at han kunne spise en kake hver dag fram til jul. Kanskje ville det hjelpe til med å la tiden gå litt fortere.
Da Gerhard ble voksen startet han sitt eget boktrykkeri. Han husket godt den lange adventstiden fra sine guttedager, og bestemte seg for å trykke en adventskalender slik at flere barn fikk hjelp til å la tiden gå litt fortere i advent. Den første adventskalenderen ble trykket i Tyskland for litt over 100 år siden, i 1908. Den bestod av fargerike bilder som kunne limes på en papp-plate.
::::::::::::::::::::
Inspirasjon til denne fortellingen har jeg fått fra boka Waiting for Christmas, A Story about the Advent Calendar, av Kathleen Long Bostrom.
Det er tidlig morgen. Jeg har tatt bussen ned til byen og er på vei bort til kontoret mitt i Erkebispegården. Forbi den vakre, majestetiske katedralen. Verdens fineste arbeidsvei spør du meg, og nok en gang må jeg stoppe opp, åpne mobilen og ta noen bilder. Det blå mørke, de varmgule Narnialyktene, den isete gangveien som gjør at jeg må trå varsomt, oppmerksomt nærvær.
Jeg har en avtale, men må bare stoppe opp litt, det er jo så vakkert her, og et ord dukker opp i tankene - mindfulness. Jeg har sett flere som har lagt ut bilde på sosiale medier av et nytt julebad som handler om mindfulness i julestria. Husker ikke akkurat tittelen og har heller ikke tenkt å kjøpe bladet. Det er jo nesten en farsott dette nå, mindfulness, ja da, klart jeg er tilstede her og nå, jada, klart dette også gjelder i julestria.......og så blir det enda en ting vi bare MÅ gjøre. Enda en ting som er med og stresser.
Store norske leksikon skriver om mindfulness:
Mindfulness betegner, innen psykologi, det å være bevisst til stede og oppmerksom på det som erfares i øyeblikket, med en vennlig, åpen holdning. Det forstås som en egenskap alle har, som kan styrkes ved øvelse. På norsk kalles mindfulness ofte oppmerksomt nærvær og oppmerksomhetstrening.
Full vinter, ja, ikke bare det, full storm også, i alle fall ute ved kysten. Vi ligger godt i ly her på Huseby (Kolstad/Saupstad/Flatåsen) men i ettermiddag har det blåst kraftig hos oss også. Vi er akkurat kommet hjem fra kirkemiddag og teater i kirka, historien om Måken og Sangfuglen, om ensomhet, om det å bli venner, om det å dele. En vakker historie, og Kolstad menighet har en fin tradisjon med å vise den i adventstiden hvert år.
Det er store vindu i kirka, og fascinerende å se på hvordan snøen føyk utenfor. Ikke fullt så fascinerende da vi skulle hjem og kava oss fram i snøføyka fra kirkedøra til bilen nede på parkeringsplassen. Heldige oss som kunne sette oss inn i bilen, kjøre den korte veien hjem og så gå rett inn i et varmt, adventspyntet hus. Med tanker om både adventsglede og storm.
Tenn lys! To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro. Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. Tenn lys for den som gråter og dem som trøster dem. Eyvind Skeie NOS nr 25
Terje og jeg besøkte Georgia høsten 2016. I løpet av turen kikket jeg stadig etter julekrybber, uten hell. Derimot var det utrolig mye flott laget av tovet og filtet ull. Kvinnen, mannen og eselet på bildet over er egentlig figurer fra et folkeeventyr. Jeg har forgjeves prøvd å finne ut hvilket. Men da jeg så dem fant jeg ut at i min julekrybbesamling kan de jo godt være Maria, Josef og eselet de brukte både på reisen til Betlehem og på flukten til Egypt. Og som en ekstra bonus kunne jeg legge igjen en del penger til kunstner og selger, de var nemlig langt fra billige :-)
Da jeg kom hjem fant jeg fram ei lita babydukke som ei venninne sydde til ungene da de var små, så fikk den være Jesus. Leander, som nå har blitt to år, elsket å leke med den lille babydukka, og nå kan jeg slett ikke finne den. Det er jo ikke noe krise enda, for fødselen har jo slett ikke skjedd, men jeg lurer på om ikke Maria blir gående over tiden i år.......
Da jeg skrev mine 24 julefortellinger som for mange år siden ble lagt ut som adventsblogg på Lys Våken, en internettside drevet av Den norske kirke og Trosopplæringsreformen, hadde jeg en fortelling om et annet Jesusbarn som var forsvunnet. Her er den:
Julekrybber
Det var Frans av Assisi som fikk laget den første julekrybben. Han ville lage noe til minne om det lille Jesusbarnet som ble født i en stall i Betlehem. Vi vet ikke helt hvordan stallen egentlig så ut, og kunstnere har i mange hundre år sett for seg stallen på mange ulike måter.
I Provence i Frankrike er de kjent for sine julekrybber. I julekrybbene finner du, ikke bare Jesusbarnet, Josef og Maria, en hyrde, de tre vise menn, en engel og noen dyr, som er de mest vanlige figurene. Nei, der har treskjærere og andre kunstnere i flere hundre år utvidet julekrybbene til å bli små landsbyer med lokale hus og personer; en bonde og en bondekone, ei lita jente som bærer vann i et åk, en prest, ja, alle mulige personer har de med.De små figurene kalles "santos". Julekrybbene settes fram i adventstiden. Hvis du har en julekrybbe kan du sette fram selve stallen og dyrene først. Josef og Maria kan komme vandrende et stykke unna, og Jesusbarnet må gjemmes vekk, han er jo ikke født enda. De hellige tre konger, eller vismennene, må plasseres enda lenger unna, de skal ikke nå fram til stallen før helligetrekongers dag, som er 6.januar.
Jean Pierre, en eldre mann jeg en gang møtte i Provence, husker godt julekrybben fra sin barndom. Da de satte fram julekrybbefigurene tidlig i desember brukte de alltid å legge Jesusbarnet på en bestemt plass, nemlig bak vedkassa på kjøkkenet. Der var det et lite rom som var glimrende til å gjemme små ting. Der skulle Jesusbarnet ligge helt til om morgenen 1.juledag. Jean Pierre og brødrene gledet seg veldig til å ta fram Jesus da, ja, i hele desember snakket de om dette. Julemorgen kom, og brødreflokken var tidlig oppe, det var om å gjøre å være den som var først oppe og fant Jesus først. Han skulle nemlig få plassere Jesus i krybba.
Jean Pierre var først oppe denne morgenen, men vet du hva som hendte da han kom ned på kjøkkenet? Ja, hunden deres hadde kommet først, og nå la den ved vedovnen og tygget fornøyd på julekrybbefiguren. Kan tro guttene ble skuffet! Denne juledagen måtte pappaen til Jean Pierre finne fram treskjærerutstyret sitt og spikke et nytt lite Jesusbarn.
Spenningen har vært stor foran årets julemarked. Torget i Trondheim har vært under oppussing to sommersesonger på rad nå. Vi befinner oss på historisk grunn og arkeologiske utgravinger har gjort at det har tatt så lang tid. Men forrige helg ble den store, flotte julegrana tent akkurat der den bruker å stå, og på fredag åpnet julemarkedet.
Vi startet med juleburger på Døgnvill, en av restaurantene som omkranser det nyrestaurerte Torget, før vi vandret ut i kvelden og lette snøfnugg som ga det helt riktige stemningen.
Årets julemarked varer rekordlenge, så på dette første besøket nøyde vi oss med å vandre rundt og titte. På bildet vises Trondheimsvottene, designet av Sofia Kammeborn fra Gotland, strikket, i alle fall solgt fra en bod drevet av strikkeglade damer fra Orkdal.
Hest og slede hører med på et julemarked,
og til sist ble det en tur innom det store teltet hvor vi legger igjen mest penger:
Det dukker stadig opp nye ting i adventskurven min. En julekrybbe, en engel, et gammelt julemagasin og diverse andre ting finner jeg hver dag, en rød glasskule likeså. Mange dager ligger det ei bok der, men i dag "fant" jeg også ei julestrømpe. Til lille Milian, som skal feire sin aller første jul i år.
Jeg strikker minst ei julestrømpe hvert år i adventstiden, og i år måtte det selvsagt bli en fra bestemor til Milian. GOD JUL står det på en side, MILIAN på den andre, og her er både grantrær og ekorn, akkurat som det er i hagen vår.
Jeg snakker forresten litt om julestrømpesamlingen min i YouTube-videoen jeg har spilt inn i dag og som blir lagt ut i morgen, på 2.søndag i advent. (klippet med julestrømper kommer et godt stykke ut i episoden)
Jeg måtte ut i garasjen for å finne kongler da jeg skulle lage adventskransen. Der har jeg nemlig ei diger kurv med kongler både fra hagen og fra Italia. Plukker alltid med meg noen hjem når vi er der. "oæh......Terje, det er mus i garasjen" Ei lita mus løp forbi meg. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ropte, den var jo kjempesøt, og i løpet av de snart 20 årene vi har bodd her har vi tettet alle musehullene så ingen mus kommer inn i huset.
Så var Terje ute i garasjen i dag og oppdaget at musene hadde forsynt seg grovt av juleneket som lå der ute og ventet på julaften. Vi henger jo ikke ut neket før julaften, egentlig. Men neket er jo kjøpt til fuglene, ikke musene, så dermed ble det hengt opp i dag, litt for tidlig etter tradisjonen, men til glede for fuglene.
Fuglene har det forresten godt her hos oss, ikke bare fuglenes men heisekrans, nøtter og solsikkefrø året rundt.
”Hellige Frans frø?” Lars Erik kikket enda en gang på handlelista som bestefar hadde skrevet. ”Hva i all verden mente han med det da?” Bestefar hadde falt stygt på isen og satt hjemme med foten i gips, og Lars Erik hadde lovet å komme innom etter skolen for å gå i butikken for han. Han angret nå på at han hadde sagt ja da bestefar ringte i går kveld. De hadde akkurat fått ny ballbinge på skolen, og de andre guttene løp over dit så fort det ringte etter siste time. De hadde spurt om Lars Erik ville være med, og han hadde vært fristet til å late som om han hadde glemt hele løftet sitt, men så kom han på at bestefar satt alene uten å komme seg ut av huset.
Hvis han løp fort kunne han kanskje likevel rekke å være med på fotballspillingen. Han stormet inn til bestefar og fikk med seg handleliste og penger. Bestefar hadde prøvd å rope noe til han da han løp ut igjen, men Lars Erik hadde det altfor travelt. Og nå stod han her og ante ikke hva hellige Frans frø betydde. Det var sikkert det bestefar hadde villet forklare da han ropte etter Lars Erik. Han fylte handlekurven med brød, melk, en boks leverpostei, en agurk, fiskekaker, mens tankene hans vandret. ”Hva kunne bestefar ha ment?” Ja, ja, nå måtte hen vel gå til butikken enda en gang, og dermed ble det i alle fall ikke noe fotballspilling i dag. Han visste at 7.klassingene hadde planlagt å spille fotball i ettermiddag, og de ville nok ikke slippe til 5.klassingene sammen med seg.
Bestefar skrudde av radioen da Lars Erik kom tilbake med varene. Lars Erik satte melka og fiskekakene i kjøleskapet, fylte to glass med saft og satte seg ned sammen med bestefar, nå ville han ha en forklaring.
Bestefar smilte. ”Hadde du hatt litt bedre tid i sted skulle jeg forklart deg hva hellige Frans frø er, men du løp så fort og hørte ikke når jeg ropte etter deg.
Bestefar kunne fortelle at det var bestemor som hadde funnet på navnet hellige Frans frø. Det var rett og slett solsikkefrø som fuglene skulle få. Utenfor vinduet sitt hadde han et fuglebrett, og når han nå satt her hele dagen med foten i gips, var det så koselig å se på fuglene som besøkte fuglebrettet. Bestemor brukte å kalle småfuglene for Hellige Frans fugler, oppkalt etter Frans av Assisi som var så glad i fugler og dyr.
Lars Erik kikket ut. Ja, det var livlig på fuglebrettet. Gråspurv visste han hva var, og kjøttmeis også, og bestefar kunne fortelle at de to fuglene som satt nede på bakken og spiste av frøene som lå der, var dompaper, og der, sammen med kjøttmeisene var det en liten blåmeis, og se, der var det jammen en svartmeis også.
Recent Comments