Vi kom hjem fra påskeferie i går kveld. Tidenes påskeferie på nordvestlandskysten, full vinter da vi kom, full vår da vi drog hjem ei uke seinere. Sol fra klar himmel dag etter dag, skiturer og turer ved sjøen og herlige stunder rundt hytta. Ikke minst i hyttehagen hvor påskeliljer, primula, perleblomster og hyasinter blomstret for fullt.
Jeg vet jo at våren er tidligere der ute, i lavlandet, helt ute ved kysten, men nå hadde det jo vært nesten sommervarme hjemme i Akeleiehagen også, så jeg var veldig spent da vi kom hjem i går kveld - mon tro om all snøen var smeltet i hagen? Men den gang ei. Veldig mye har smeltet, men det ligger fortsatt til dels ganske tykke, harde snøhauger igjen. Jeg ble kjempeskuffet og tenkte at hit kommer jo aldri våren.
Så ble det natt, med åpent soveromsvindu og en ivrig kjøttmeis som sang av full hals allerede i halv femtiden. Etter frokost ble det hagevandringer og med et ble skuffelsen byttet ut med jubel og glede. Her er jo våren så absolutt på gang, og tenk, nå har vi fått oppleve ei fantastisk uke med vår på Nordmøre, og så skal vi få oppleve underet enda en gang her hjemme. Dobbel glede altså. Minst!
Så nå går jeg rundt og bare nyter, eller jeg sitter i solveggen og legger planer mens sola sørger for at påskebrunfargen holder seg litt til.
Det helper ikke å være utålmodig når man bor i et land hvor vinteren er lengre enn sommeren, hvor våren ofte inneholder mer snø og kuldegrader enn sol og varme. Joda, våren har ankommet landet, den har ankommet byen min også, men her oppe i skogkanten hvor vi bor er snøen standhaftig. Terje fryder seg over at det fortsatt er skiføre, mens jeg går turer i hagen hver dag og leter etter de minste tegn på at våren har planer om å innfinne seg. Den gamle helleborusen min er til god hjelp. Den smelter rett og slett snøen rundt seg selv den ved hjelp av sine vintergrønne blader, og blomstene trosser kulden og stråler mot sola. Her i Norge kaller vi helleborusen for julerose, og den blir gjerne solgt som inneplante rundt juletider. I England kalles den fasterose, og er nok et mye mer passende navn, spør du meg. Innendørs i desember visner den fort, det blir for varmt for den, utendørs i fastetiden tåler den det meste.
Snøklokkene trenger bare en liten bar flekk, så kommer de opp og spiller med de vakre klokkene sine. Etter 20 år i denne hagen, Akeleiehagen, har jeg lært meg hvor det blir fritt for snø først på våren, og har plantet snøklokker der, så nå kan jeg gå rundt og ønske dem velkommen innimellom snøhaugene. Her ser vi såvidt de første bladene av noen tulipaner også, som er like utålmodig som meg etter varmere vær.
Jeg har forresten skrevet en legende om snøklokkene, "Da Gud ga snøen farge". Minn meg på at jeg skal dele den her en gang.
Så er det luftløken da. Den stortrives i Akeleiehagen, sprer seg (altfor) villig og har allerede vokst en god del under snøen. Fra nå av er vi selvforsynt med løk fram til snøen kommer igjen til neste vinter. Men det er leeeeeeenge til det!
:::::::::::::::::::::
Vi var på hytta ute ved kysten i helga. Nå vet jeg at det har kommet snø og kuldegrader igjen der også de siste dagene, men i helga var det vår og påskeliljene i hyttehagen strålte i all sin gule prakt. Jeg tok litt video som jeg har redigert inn i ukas episode av Britt Arnhilds verden på YouTube:
Den vakreste vårsangen lærte jeg allerede som lita jente, av far som er glad i både natur og sang. Vesle lerka av Per Sivle
1) Og vesle lerka, ho hev det so, at finn ho ein tuve-topp fri fyr snjo, so kved ho i med sin gladaste song - so trur ho på vår med ein einaste gong. - Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!
2) Og vesle lerka, ho hev det slik, at finn ho ei solstråle so ver ho rik. Då stig ho i høgdi og trallar i lit Til sumar på jord, endå snjoen ligg kvit. - Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!
3) Og lyngtuva, det er lerka sitt fat. Der set ho seg ned , og so fær ho seg mat. Og når ho er mett, ho takkaar so glad Vårherre for maten med kvitter og kvad. - Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!
4) Gud signe deg! du er fuglen min, du! Gud signe no deg med di glade tru! Og møter eg kulde og snjo på min veg, Gud gjev meg i sol-tru å kveda med deg: - Å hei ! å hi! å tiriliti! å tirili, tiriliti!
Se her da! Utenfor drivhuset er Akeleiehagens aller første snøklokker i ferd med å sprenge seg opp gjennom isen. Jeg ble så glads da jeg oppdaget dem at jeg måtte ta et aldri så lite vårskrik ala Ronja Røverdatter. Vi har til dels opp i et tosiftet antall varmegrader for tiden, i alle fall en aldri så liten stund i løpet av dagen, og da smelter det snø i hagen. Men det er fortsatt så utrolig mye å ta av.
Det skjer ikke så veldig mye inne i drivhuset heller, men noen små forandringer er det faktisk hver dag nå, om man leter. Jeg satt der inne ei stund i ettermiddag. da hadde sola stått på og varmet godt opp, og jeg kunne nyte både litt lesing og litt hekling.
Og så sådde jeg et brett spinat og et brett vintersalat.
Prøvde meg jo i slutten av januar også (har skrevet om det i et tidligere blogginnlegg) på både vintersalat og spinat, men enn så lenge har det ikke skjedd noen ting i de to pottene. Tviler på at noen. kommer til å skje også, får nok heller satse på det jeg sådde i dag.
Det er alltid noe spesielt med vårens første timer i drivhuset. Som jeg skrev i forrige innlegg så er det fortsatt full vinter i hagen, men sola begynner å ta godt der hvor drivhuset er plassert, så litt utpå dagen i dag var det nesten 20 grader der inne. En perfekt temperatur til å sette seg ned, nyte og kjenne at det blir vår i år også.......håper jeg.
Jeg har ei drivhusdagbok som ligger fast der ute. Etter å ha skrevet litt om dagens åpning ble jeg sittende å bla litt i den. Jeg er alltid veldig ivrig til å skrive tidlig på våren, så blir det gjerne sjeldnere og sjeldnere utover og når sommeren kommer er det som regel helt slutt. Da er det jo dessuten som regel for varmt til å sitte der inne særlig lenge uansett. Så kommer det gjerne noen innlegg seint på høsten.
Det har vel vært sånn med denne bloggen også. Veldig ivrig på våren, og så dabber det sakte men sikkert av. I år som tidligere år har jeg store planter, men så er det disse dagene som kommer og går da.......
Tok forresten en serie bilder ute i hagen i dag. Skal se om jeg får gjort det kanskje en gang i uka framover, for å se om det virkelig smelter snø.......det hender jeg begynner å tvile på det ;-)
Det har vært en mørk og kald og snøfylte vinter her hos oss i år. Hagen er fullstendig dekket av dyp snø, som for lenge siden har frosset til is, i drivhuset er det bare mørkt og trist, og jeg lengter så inderlig etter å se at noe gror. Jeg fyller opp huset inne med blomster og det hjelper jo litt, men likevel....... Heldigvis er Terje flink til å måke en liten del av hagen, sånn at jeg skal kunne mate fuglene gjennom hele vinteren, og likeså at jeg skal kunne gå ned til drivhuset uten å måtte vasse i snø. Og plantebordet står såpass under tak at det har berget unna det meste av snøen.Så da sola skinte her en dag i forrige uke og det såvidt begynte å dryppe fra taket, bestemte jeg meg rett og slett for å åpne "hagesesongen"
Nå var det ikke så veldig mye jeg kunne gjøre egentlig, men jeg hadde kjøpt tre potter med små påskeliljer og ei potte med eføy. Den runde grå krukka, som har stått inne, ble tømt for visne krokus, og en helleborus som fikk seg ny potte. Den avlange grå krukke hadde noen visne svibler. Den ene av dem hadde jammen kommet med en blomst nummer to, så den fikk stå, sammen med påskeliljene fra den ene av de tre pottene.
Det å stå der ute i sola, lytte på fuglene, lukte på våt jord, få jord under neglene.......åh, så godt det var.
Sein påske og tidlig vår er en kombinasjon jeg liker. Da ble det først litt vår i Stockholm, hvor vi besøkte eldstemann, så vår på hytta ved kysten på Nordmøre, og en eksplosjon av vår i dag, 2.påskedag, når vi er tilbake i hagen.
Vi har vært ute store deler av dagen. Terje er rå til å få unna arbeid. Jeg er langt fra så rask og effektiv, men holder på jevn og trutt og får da gjort både det ene og det andre. Og innimellom blir det bilder, og bilder og flere bilder.
Jeg tror aldri det har vært så mye krokus i hagen som i år, og da er det jo bare å nyte. De er fantastisk vakre, men så varmt som det er nå visner de dessverre ganske fort.
Jeg håper å få dokumentert alle plantene jeg har i hagen nå i år. Men da trenger jeg å vite hva de enkelte plantene er, og allerede nå kommer jeg til kort. Hva i all verden er denne lille hvite løkblomststjernen? Noen som kan hjelpe meg?
Podcasten min, Britt Arnhild på YouTube, har hatt mest strikking i vinter, men nå framover vil det bli mer og mer hage. I denne episoden, fra noen dager siden, strikker jeg i Rosendal Trädgård i Stockholm, og jeg har et dagboksblad fra Årstaskogen og kolonihagen der. Ta en titt da vel:
Jeg har bursdag denne uka, blir 61 fantastiske år. En god anledning til å gi meg selv noen bursdagsgaver, helt gratis, og fylt av glede. Som å vandre rundt i hagen, hvor det fortsatt ligger store snøhauger rundt omkring, og lete etter vår-under. Lilla krokus under en liten enebærbusk for eksempel. Godt skjult av de stikkende einergreinene, så jeg måtte bøye meg godt ned for å finne blomstene. Tuer med snøklokker rundt omkring, de aller første bitte små spirene på gresskarfrøene den lille hagehjelperen min sådde i forrige uke (og som foreløpig står i drivhuset. Eller grønne, velsmakende skudd av ramsløk. Klart jeg måtte knipe av noen topper og smake.
Våren er vidundertiden, og jeg nyter. Og er utålmodig. Vil så gjerne ha det litt varmere, og enda litt varmere, og enda litt.......
Hagevandring er blitt en fast del av de ukentlige podcast-episodene mine nå:
Heldige vi her i Trøndelag, vi har vår mange ganger :-) For noen uker siden var jeg ute og tok bilder av snøklokkene. Så snødde de fullstending ne.
I går var jeg på nytt ute og tok bilder av snøklokkene. Da var det opp imot 14 varme grader, snøen smeltet for fullt og jeg luftet vår. I dag snør det tett igjen.
Jeg har en YouTube kanal, med det kjedelige navnet Britt Arnhild Lindland. For øyeblikket et det mest strikking og litt bøker der, og bittelitt hage. Tanken er at det skal være en god kombinasjon av strikk og bok og hage, men da må det jammen bli litt mindre vinter først!
Men på @akeleiehagen på instagram har jakten på vårtegnene startet for fullt. Både i storyen, og som bilder.
Etter en lang periode med masse snø og masse kulde drypper det i dag fra istappene som henger ned langs taket på vestsiden av huset. Det er ikke varmt nok til at den lille snømannen Leander og jeg laget i går har begynt å smelte, men den står i skyggen, istappene henger i sola, det betyr mye på denne tiden av året. Dog varmt nok og lyst nok til at jeg får inspirasjon til å sesongåpne bloggen til Akeleiehagen.
Ute i hagen er fuglene travelt opptatt med å finne mat i den rikholdige fuglerestauranten. Så langt i dag har jeg sett blåmeis, kjøttmeis, pilfink, gråspurv, gulspurv, svartmeis og grønnfink. Oppe i ei diger sembrafuru rett utenfor vinduet henger det ei fuglekasse med innebygd kamera. Med ett får jeg se en kjøttmeis der oppe, som titter inn i hullet i kassen.
Jeg slår på TV-skjermen i full fart, men er for sein. Kjøttmeisen har allerede flydd sin vei. Det er enda alt for tidlig til reirbygging, men med denne dagen som har et lite snev av vår i seg, ser det ut til at de fuglene som er tidligst ute såvidt har begynt å se seg om etter sted for vårens første ungekull.
Våryr? Vårforelsket? Ikke vet jeg, men litt vårkribling kjenner jeg i alle fall :-)
All texts and photos by Britt-Arnhild Wigum Lindland
Akeleiehagen
Rett sør for Trondheim, på Huseby, finner du Akeleiehagen. I det røde huset midt i hagen bor jeg sammen med mannen min. Hagen deler vi med fugler og ekorn, og massevis av blomster, urter, bær, grønnsaker og poteter.
Den blå hagen på Huseby er en dagboksblogg hvor jeg deler små og store hverdagsglimt fra hagen.
Recent Comments