Den blå hagen på Huseby

Luking i det nye urtebedet

@brittarnhild

Frosten er endelig helt ute av jorda, og det er luketid rundt om i hele hagen. I ettermiddag var det tid for å luke urtebedet utenfor drivhuset, på østsiden og ikke vestsiden som jeg sier i videoen. Ja, for en YouTube-video ble det selvsagt, du finner lenke til den nederst i blogginnlegget.

Å luke et urtebed er litt annerledes enn å luke et vanlig blomsterbed. Jeg fjerner ugress som gress og smørblomst og andre vekster som ikke hører hjemme her, og fjerner også visne planter fra i fjor. Men tørre blader og forskjellig rusk og rask lar jeg ligge. Her er det viktig å ta vare på mikroorganismene i jorda. En annen ting jeg aldri luker bort er brennesle. Den bruker jeg masse av i matlaging, så den får stå. Senere på sommeren, når både blader og stilker er fulle av træler, klipper jeg ned plantene, men røttene får være.

Foreløpig er det stort sett løkplantene som har begynt å vokse. Her en allium, allium senescens, som jeg kjøpte av Stephen Barstow i fjor, en gang jeg var på hagevandring i hagen hans.

Og så luftløken da, som jeg knapt klarer meg uten lenger.

 

Det ble etter hvert både luking og YouTube-video. Her er den:

 

 

Jeg sanker forresten litt jeg også :-)

@brittarnhild

Mens Terje jobber med å lage nye bærbusker i hagen, må jeg jo innrømme at jeg er litt sanker jeg også. Jeg lar Terje få ha det meste av bærene i fred, men det er jo så mye annet spiselig der ute. Brennesle for eksempel. Den står grønn og fin nå. Jeg brenner meg litt når jeg luker, men det skal bare være godt for gikta har jeg lært, og dermed helt sikkert vindundermedisin for mine artrosefingre. Og brennesle kan jo brukes til så mye godt! Suppe og pizzafyll og stuing og pesto og te er noe av det jeg bruker den til.

For ikke å snakke om gødsel da. Gjødselvann laget på nesleblader er rene festmåltidet for plantene.

Maurice Mességué er en fransk urtelege født i 1921. Han skal en gang ha sagt at det finnes ingen unnskylding for ikke å ha store mengder brennesle i huset.

Jeg plukker nesleskuddene mens de er unge og friske. Gjerne litt større enn på bildet over, men når jeg først driver og sanker tar jeg med disse små også. På denne måten blir det aldri store, forvokste brennesler i hagen, selv om jeg passer på at røttene får stå i fred. Jeg vil jo ha brennesle neste år også.

 

::::::::::::::::::::::::::

For to år siden la jeg ut, her på bloggen,  teksten til en liten legende jeg har skrevet om brenneslen. Legger den ut igjen i år også jeg:

 

Legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle

Den lille neslen hadde sovet vintersøvnen sin, godt og lenge. Nå var den ivrig etter å se lyset og dagen igjen. Vårjorda var hard og frossen, men den presset de små spirene sine opp og ut. Se der, der så den lyset, der hørte den svarttrostens vakre vårsang. Men……. ikke før hadde bladene dens startet å vokse så var kvinnen der og nappet dem. Neslen strakte fram nye blader, men kvinnen var der igjen. Dette gjentok deg, flere ganger, flere dager. Neslen ble sintere og sintere, den kjente at hele den brant og den klagde sin nød til Vårherre.

«Kjære Vårherre, hør her, jeg lengter sånn etter å vokse opp mot lyset, mot himmelen. Vokse meg stor og sterk. Kjenne vinden leke i bladene mine, dekke den varme vårjorda med et grønt teppe. Men så fort jeg strekker ut et av bladene mine er kvinnen der og napper dem. Hør her Vårherre, kan ikke du sende kvinnen til andre grønne vekster, til gresset, til løvetannen, til tulipanen, til snøklokkene, til rabarbrabladene……..»v Neslen var så sint at den nesten snublet i ordene. «Hvorfor Vårherre er det bare mine blader kvinnen plukker? Jeg får lyst til å stikke henne, brenne henne, slik at hun holder seg borte. Jeg vil vokse i fred, jeg vil vokse meg stor og sterk!»

Vårherre så ned på den sinte neslen og smilte. «Kjære nesle. Kvinnen vet at bladene dine er fulle av næring, og etter en lang vinter trenger hun, mannen og barna denne næringen minst like mye som du trenger å vokse mot lyset. Du har mye å lære, og årene vil være din læremester. Jeg vil oppfylle ditt ønske. Jeg vil gjøre bladene dine brennende, men jeg vil samtidig gjøre dem enda mer næringsrike, ja, nettopp brannen i dem vil lindre smerten i leddene til kvinnen. Heretter skal ditt navn være brennesle. Som straff for din egoisme skal du hates av mange, elskes av noen få. Bladene dine skal fortsatt plukkes av de som ser skjønnheten i dem, men de fleste vil se ned på deg, tråkke på deg, rive deg opp med rot og kaste deg på komposthaugen.

Lagre

Lagre

Lagre

Brennesle, en god venn i hagen

@brittarnhild

Brenneslen er en god venn i Den blå hagen. Dessverre er det ganske få planter i år, kommunen driver nemlig og skifter ut gamle vannrør, og har gravd opp hele brenneslestedet mitt. Men den kommer tilbake igjen, det er jeg ganske sikker på, og enn så lenge tar jeg vare på de få plantene som dukker opp rundt omkring i bedene. Dvs, tar vare på og tar vare på, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Så fort bladene har fått litt størrelse kniper jeg dem av, og så blir det brenneslesuppe, brenneslestuing til pizzafyll, tørket brennesle til te bare for å nevne noen bruksområder. Brennesle er godt for så mye, blant annet skal den være god for reumatisme, så jeg har sluttet å bruke hansker når jeg plukker og vasker skuddene. Det brenner i fingrene og jeg er overbevist om at det er godt for artrosesmertene som jeg har mer enn nok av.

Da jeg vandret rundt i Hyde Park i forrige uke, var det massevis av brennesle å se. Helt ubrukt. Tenk på alle vitaminene som går tapt da!

Det første bildet i dag er tatt i @akeleiehagen, under en av hagens peoner. Det andre bildet er fra parken rundt Turvey Abbey, et benediktinerkloster rett nord for London som jeg bruker å besøke en gang i året. Jeg var der i forrige uke, og da ble legenden om brenneslen født:

 

Legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle

Den lille neslen hadde sovet vintersøvnen sin, godt og lenge. Nå var den ivrig etter å se lyset og dagen igjen. Vårjorda var hard og frossen, men den presset de små spirene sine opp og ut. Se der, der så den lyset, der hørte den svarttrostens vakre vårsang. Men……. ikke før hadde bladene dens startet å vokse så var kvinnen der og nappet dem. Neslen strakte fram nye blader, men kvinnen var der igjen. Dette gjentok deg, flere ganger, flere dager. Neslen ble sintere og sintere, den kjente at hele den brant og den klagde sin nød til Vårherre.

«Kjære Vårherre, hør her, jeg lengter sånn etter å vokse opp mot lyset, mot himmelen. Vokse meg stor og sterk. Kjenne vinden leke i bladene mine, dekke den varme vårjorda med et grønt teppe. Men så fort jeg strekker ut et av bladene mine er kvinnen der og napper dem. Hør her Vårherre, kan ikke du sende kvinnen til andre grønne vekster, til gresset, til løvetannen, til tulipanen, til snøklokkene, til rabarbrabladene……..»v Neslen var så sint at den nesten snublet i ordene. «Hvorfor Vårherre er det bare mine blader kvinnen plukker? Jeg får lyst til å stikke henne, brenne henne, slik at hun holder seg borte. Jeg vil vokse i fred, jeg vil vokse meg stor og sterk!»

Vårherre så ned på den sinte neslen og smilte. «Kjære nesle. Kvinnen vet at bladene dine er fulle av næring, og etter en lang vinter trenger hun, mannen og barna denne næringen minst like mye som du trenger å vokse mot lyset. Du har mye å lære, og årene vil være din læremester. Jeg vil oppfylle ditt ønske. Jeg vil gjøre bladene dine brennende, men jeg vil samtidig gjøre dem enda mer næringsrike, ja, nettopp brannen i dem vil lindre smerten i leddene til kvinnen. Heretter skal ditt navn være brennesle. Som straff for din egoisme skal du hates av mange, elskes av noen få. Bladene dine skal fortsatt plukkes av de som ser skjønnheten i dem, men de fleste vil se ned på deg, tråkke på deg, rive deg opp med rot og kaste deg på komposthaugen.