Den blå hagen på Huseby

Stadig nye vintre

@brittarnhild

Hvor mange årstider er det i et år? Eller kanskje jeg heller skal spørre om hvor mange vintre et år har? Her er det i hvert fall ny vinter stadig vekk, med mer snø og ingen varme. 

Utrolig nok ser hagen ut til å klare seg bra. Krokusen åpner seg i sola, lukker seg når snøbygene kommer, den lysegule Marianøkleblom strekker trassig stengler og buketter blomster opp gjennom snøen. Helleborusen, den aller største, som er hvit og vokser i bedet ut mot veien, folder seg ut og nekter å la snøen legge seg på den, og i dag har jammen de første knallblå våririsene kjempet seg opp gjennom snøen også. Blåfargen er så sterk mot den hvite snøen at den nesten ser kunstig ut.

Jeg sjekker værmeldingen på yr.no mange ganger om dagen, men det hjelper ikke. Det skal fortsette å snø noen dager til.

Trøsten er at det er fullt av fugler i fuglerestauranten, alle de vanlige som holder stand gjennom hele vinteren - gråspurv, pilfink, kjøttmeis, blåmeis, grønnfink og flaggspett, men også en hel masse andre, bjørkefink, bokfink, grønnsisik, bokfink, dompap og  rødstrupe, og i dag så jeg jammen en sanger der ute også.

Og uti neste uke en gang lover yr.no varmere vær. Mon tro om det kommer enda flere vintre nå, eller om dette er den siste?

 

Hageglede med små fingre

@brittarnhild

Det ringte på døra forleden. Utenfor stod Milian 4 år og han hadde nesten ikke tid til å vente på at jeg skulle åpne før han utbrøt: "Bestemor, ska vi arbei i drivhuse?" Milian kom sammen med pappaen sin, som skulle skifte dekk på bilen , og hadde allerede på kjøreturen hit fortalt pappa at han skulle arbeide i drivhuset sammen med bestemor.

Jeg blir kjempeglad over en sånn forespørsel så klart, og i drivhuset er det alltid noe å finne på, både for bestemors etter hvert ganske stive artrosefingre, og for små, myke barnehender. Arbeid i drivhuset for Milian handler mye om å få lov til å tegne blomster i drivhusdagboka mi, og det måtte han gjøre denne dagen også. Men på denne tiden av året er jo frøsåing høyt oppe på agendaen, og det er barnebarna gjerne med på. Jeg fant fram noen aktuelle frøposer, vi gikk ut til plantebordet og fylte potter med jord og Milian sådde to typer tagetes, blomkarse og en ny sort jeg aldri har prøvd før, men som ser veldig fin ut på bildet på frøpakken, papirblomst. Vi snakket om hvor forskjellige ulike frø er og så rart det er at sånne bittesmå, tørre  frø kan begynne å vokse og bli vakre blomster. Milian holdt fram hånden sin og fikk frø som han forsiktig la på jorden i pottene vi hadde fylt. Da vi kom til blomkarsen stakk han små hull i jorda med pekefingeren og puttet ett og ett frø nedi før han varsomt klappet igjen hullene. Vi la et tynt lag jord over frøene og så var det tid for å vanne. Forsiktig, forsiktig nå også, bestemor holdt et godt tak i vannkanna sammen med Milian, det er altfor lett å drukne de nysådde frøene når man er fire år. Krukken med papirblomsterfrø ble satt i vinduskarmen inne på badet, de andre fikk stå ute i drivhuset. Det vil nok ta litt lenger tid før de spirer der ute, det er ganske kaldt om natten enda, men så blir alle fall plantene skikkelig herdet.

"Bestemor, kan vi spise is nå?" Kos i drivhuset hører med, det vet Milian godt. Denne gangen ble det forresten ikke is, men et kjempestort påskeegg jeg hadde fått fra venner som feiret påska i Italia. Ikke ble det inne i drivhuset heller, men ute i solveggen, og pappa fikk være med, selv om fingrene hans, etter å ha "mekket" på bilen, var temmelig svarte. At våre fingre også var ganske svarte brydde vi oss ikke så mye om, de var jo svarte av jord, og det er jo ikke skittent, eller hva?

 

Jeg hadde egentlig tenkt å så noe særlig i år, først var vi på hytta hele påska, så hadde jeg en tur planlagt til Frankrike (skulle undervise på et strikkeretreat, men den turen er avlyst) og så skal jeg etter hvert en måned til Italia (blant annet for å arrangere strikkeretreat i Toscana) Det gir noen utfordringer med vanning og stell av plantene. Men Terje blir ikke på reisefot like lenge som jeg, vi har barn som bor rett i nærheten, og vi har gode naboer med grønne fingre, som gjerne stiller opp. Så dermed ble kjøkkenbord og vinduskarmer fylt opp i år også. Det hører jo senvinteren og tidligvåren til dette, å fylle potter med jord, velge ut hva jeg ønsker å så i år, spent følge med hva som kommer opp av jorda. Mislykkes med noe, lykkes med mye.  

Jeg har hatt utfordringer med jorda i år, som har gått ut over flere av frøene jeg har sådd. Vi bruker stort sett jord vi lager selv, og for å sikre meg at jeg har nok jord til frøsåingen fra februar og utover, mens det enda er full frost i bakken, bruker jeg å fylle en plastkasse med jord på høsten og ha stående i blomsterrommet i kjelleren. Siden planen var å ikke så noe særlig denne våren, gjorde jeg ikke det i høst, så da tiden for å så kom, måtte jeg ut å kjøpe jord. Handlet på et av våre mest kjente hagesenter-kjeder, en pose såjord, en stor pose garantert torvfri blomsterjord. Og valgte helt bevisst å ikke kjøpe det billigste. Såjorda er fin, men blomsterjorda er en katastrofe. Selve jorda ser ut som om den består av mesteparten bark, og jeg får ingen ting til å vokse i den. I god tid før påske sådde jeg cherrytomater, pottet om halvparten i krukker med denne blomsterjorda før vi drog på påskeferie, lot den andre halvparten stå igjen i såjord.  Da vi kom hjem etter 10 dager hadde plantene i såjorda vokst godt, de som var pottet om i blomsterjord stod på stedet hvil, og det gjør de fortsatt. Nå er såjordplantene flyttet over i potter med vår hjemmelagede jord, og de vokser og trives, mens de andre bare står der og har en høyde på et par centimeter.

Fugleliv

@brittarnhild

Jeg sitter og ser på to skjærer bak i hagen som har det travelt med å samle små kvister. Reirbyggingen er i full gang. Enda er det mye snø, men smeltingen går fort disse varme, solrike vårdagene, og de bare flekkene er nå snart større en snøflekkene. Skjærene flyr i skytteltrafikk over til naboen, reiret skal tydeligvis bygges i ei kjempestor furu der. 

Fuglene har det travelt for tiden. Reirplass skal finnes og gjøres klar, egg skal legges og så er det ruging og etter hvert mating. Et rødstrupepar har i mange år holdt til i ei av de store granene våre, men i år ser det ut til at de har flyttet på seg. Jeg har ikke klart å finne noe rede enda, og er veldig forsiktig med å lete for mye, de skal jo helst ikke forstyrres, men jeg mistenker at de holder til inne i den store rhododendronen. Hver morgen kommer de flygende opp derfra og over muren inn i forhagen. Der finner de solsikkefrø, og hopper så rundt på muren en stund . Skulle nesten tro at de gjør det for å glede meg, for rødstrupen er og blir yndlingsfuglen (sammen med flere andre må vite)

Vi har fire fuglekasser i hagen nå, men enn så lenge er det bare ei av dem som har hatt fugler liggende på egg. Det er kassa bak dukkestua, hvor et kjøttmeispar holder til hvert år. Vi kan se rett ut på åpningen av kassa fra det ene baderomsvinduet, og da vi pusset opp badet i høst var det viktig å legge til rette sånn at vi fortsatt kan følge med herr og fru kjøttmeis. Så har vi er kasse med kamera i. Den fikk jeg i julegave tre uker etter at vårt første barnebarn ble født, for sju år siden. Jeg hadde den på ønskeliste, og så for meg spenningen med å følge reirbygging, egglegging, ruging, klekking og mating på tv-skjermen. Enn så lenge har ikke det skjedd. En kjøttmeis sover der om vinteren, og et år ble det bygd et rede som forsvant igjen etter et par uker. Av og til er kjøttmeis, blåmeis og svartmeis inne og titter, og om et par uker nå vil jeg tro at svarthvit fluesnapper også kommer på visning, men noen ordentlig reirbygging har det aldri blitt. Skulle gjerne visst hvorfor.

Så satte Terje og eldste barnebarn Leander opp ei stærkasse i fjor, som har stått tom siden. Og for et par dager siden satte Terje opp ei trekryperkasse. Vi har hatt trekryper i hagen så lange vi har bodd her, så nå krysser vi fingre for at den kan finne kasse og får lyst til å flytte inn.

 

I flere år hadde vi forresten ekorn som fikk unger boende i Akeleihagen, og fortsatt er det flere ekorn som hver dag kommer og spiser frø. De årene de bodde har hadde de laget rede oppe under mønet på boden som står ute i hagen. Da ungene kom ut hadde de ikke vett på å være redde for oss mennesker, og kom gjerne hoppende bort og krøp opp langs føttene våre. Ekornmammaen "leget" sin egen blogg et par år, men det er en annen historie som jeg kan skrive om en annen gang.

 

 

Det begynner å likne på vår

@brittarnhild

Vi har reist fra snøhaugene hjemme i hagen og ut til hytta som ligger ved kysten. Vinteren har vært lang og kald og full av snø her også, men hytta ligger i en sørhelling, og jammen kom det litt varme samtidig med oss, sola skinner, snøen smelter for fullt, og det  begynner faktisk å likne på vår. Bedene foran hytta er nesten snøfrie, og på tross av rådyrspor på kryss og tvers rundt hele hytta, og tydelige tegn på at de har vandret rundt og forsynt seg med godsaker, har de latt mer enn nok stå igjen, i alle fall enn så lenge.

Hver vår kjøper jeg massevis av minipåskeliljer og pynter opp både inne og ute. Når de visner ned legger jeg de på et tørt og skyggefullt sted, og når høsten kommer, graves løkene ned. De fleste i plena hjemme, men også en god del her ute. Dermed får vi hver vår et fantastisk gult skue foran hytta. Dessverre passer ikke blomstringen alltid med besøkene våre, så noen år går vi glipp av hele herligheten, andre ganger kan vi sitte på terrassen og nyte både utsikt og blomsterflor. Det skal nok godt gjøres at den helt store blomstringen denne våren starter i løpet av påskeuka, men jammen er det fint å følge de små grønne spirene fra dag til deg uansett.

Det er forresten flust med vårtegn nå, ikke bare i bedene. Gjess som er på vei nordover flyr lavt over hytta. Ofte kan de være vanskelig å se, men skvaldringen deres høres lang vei, ikke minst på natta. Utrolig at de finner fram, og nesten helt ufattelig hvilken lang reise de tilbakelegger to ganger i året. Så er det tydeligvis visning i fuglekassene. Enn så lenge er det et blåmeispar som ser ut til å ta hevd på kassa rett utenfor kjøkkenvinduet, og i den kassa jeg ser gjennom vinduet fra her jeg sitter og skriver, er det stadig vekk spettmeis på besøk. Det spørs nok om de får behold den rugeplassen. Snart kommer herr og fru svarthvit fluesnapper hjem fra Sydenferien sin, og de bryr seg aldri om hvem som kom først og sist, den kassa vil de ha, og da må spettmeis, blåmeis, kjøttmeis eller hvem det nå er som har flyttet inn, pent vike plassen. 

For et par år siden satte vi opp ei uglekasse et stykke bak hytta. Det er kattugler her, som vi hører nesten hver kveld, men i fjor hekket de ikke i kassa vår. I går kveld hørte vi den karakteristiske kattuglesangen igjen, men vi har ikke vært oppe og sjekket om det er noen i uglekassa i år. Det er mye bløt snø på vei opp dit, og dessuten skal jo fuglene ha mest mulig ro i hekkeprosessen, så vi får stille nysgjerrigheten vår litt til.

Før jeg slutter av ukas brev må jeg bare nevne vårtegnet over alle tidlige vårtegn - nemlig tussilago farfara, eller leirfivel som den heter på godt trondhjæmsk. Hestehov sier du kanskje? Jeg har funnet årets aller første i dag, plukket en liten bukett og nå står de i et eggeglass med vann her på bordet for meg.