@brittarnhild
Høstregnet har satt inn, kveldene har blitt mørke, det er liksom ingen mulighet lenger til å prøve å overbevise meg selv om at det fortsatt er sommer. Det var litt sol i formiddag og jeg fikk en flott tur i Bymarka, men resten av dagen har det regnet, og regnet og regnet, og nå regner det enda mer. Heldigvis ikke like mye hele tiden, så da det med ett bare var litt drypp her i ettermiddag var jeg rask til å komme meg ut i hagen for å nyte syn og lukt av det som blomstrer nå. Solhatten bruker alltid å være sein, men trofast er den og dukker hver høst litt forsiktig opp med sine solgule blomster og gjør det vakkert i det store blomsterbedet ut mot veien, bedet som i grunnen begynner å bli ganske slitent nå etter å ha flommet over med blomster i mange måneder.
Høsten kan lett oppleves som en vemodig tid. En sommer er over, men minnene om den består. En sommer er over, men vi skal sees igjen til neste år sang Kirsti Sparbo i min ungdom. Jeg tok meg selv i å nynne på den sangen da jeg gikk rundt i hagen i ettermiddag, sjekket veksten på gresskarene, plukket noen tomater, nøt synet av et bugnende epletre, lot fingrene "lukte" på myntene, smakte såvidt på ruccolaen som jeg sådde for et par uker siden, la planer for hvor jeg kan sette hvitløk når den kommer i posten om noen dager, knep døde roser, og ble våt på føttene. En sommer er over, men hagen holder stand.
De mørke kveldene gir god tid til lesing. Jeg har funnet fram en stabel med hagebøker jeg har lyst til å lese de kommende månedene. Svenske Göran Greider har skrevet ei nydelig, litt annerledes hagebok, I trädgården hers andra ekon. Den er jeg godt i gang med, og har allerede funnet mye fint. Greider starter boken, og hageåret, med vinteren. Frosten, den første snøen, hagen som sover. Litt rart syntes jeg da jeg begynte å lese. Vinteren er jo liksom slutten, i mitt hode er det våren som er starten. Våren, når alt våkner til liv, våren, med sin forventning om alt som ligger foran. Men kanskje er vinteren selve starten. Når løker, røtter og frø ligger dypt nede i den frosne jorden. Tilsynelatende er alt dødt, men livet er der jo. Vi har da levd nok vintre til å vite at livet vinner, også denne gangen.
Jeg gruer for vinteren. Dette vil bli min første vinter som pensjonist. Hvordan blir dagene når jeg ikke lenger kan gå lange turer i skogen for å fotografere fugler og blomster, når jeg ikke lenger kan starte dagen med en hagevandring for hagen er jo bare full av snø og is, når jeg ikke lenger kan spise frokost i drivhuset? Kort sagt, når døgnet blir mye mørkere, veldig mye mørkere, og hverdagen blir mye mer innendørs? Den er jo så lang vinteren her hos oss, så mange og så lange måneder med mørke og kulde.
Jaja, det er bare ganske tidlig i september enda, og det er mange flotte høstdager som ligger og venter før vinteren kommer. Jeg skal nyte dem, og jammen har jeg tenkt å fryde meg over vinteren også. Både som slutten på ett hageår, og som starten på et nytt.