@brittarnhild
Kong Vinter har kommet. Med kulde og snø og mørke.
De lange istappefingrene hans er over alt, griper etter meg, etter sjelen min, hjertet mitt, smilene mine, latteren min, min evne til å elske. Men mest av alt prøver han å lukke øynene mine slik at jeg ikke skal kunne se skjønnheten i skaperverket, skjønnheten i livet. Høsten har vært lang og mild i år og jeg har nok glemt å forberede meg på de mørke vintermånedene, på Kong Vinters ankomst.
Men så har jeg heldigvis noen våpen, våpen som hjelper meg til å se det vakre tross alt. Og det sterkeste våpenet er at jeg spiller på lag med Skaperen, han som har skapt alle ting.......
.......vent litt...alle ting? Da må han jo ha skapt vinteren også.
Kanskje vinteren ikke er noe jeg må overvinne.
Kanskje Kong Vinter er en venn?
I det jeg akkurat er ferdig med å tenke disse tankene, skrive ned disse ordene, ser jeg ut av vinduet her jeg sitter på arbeidsrommet mitt oppe i andre etasje. I snøen utenfor kommer nabogutten på tre år ned veien på rattkjelken sin. Den herlige latteren hans når helt opp til meg. Og med ett ser jeg igjen skjønnheten i vinteren.......
.......nok en gang.
