@brittarnhild
Brenneslen er en god venn i Den blå hagen. Dessverre er det ganske få planter i år, kommunen driver nemlig og skifter ut gamle vannrør, og har gravd opp hele brenneslestedet mitt. Men den kommer tilbake igjen, det er jeg ganske sikker på, og enn så lenge tar jeg vare på de få plantene som dukker opp rundt omkring i bedene. Dvs, tar vare på og tar vare på, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Så fort bladene har fått litt størrelse kniper jeg dem av, og så blir det brenneslesuppe, brenneslestuing til pizzafyll, tørket brennesle til te bare for å nevne noen bruksområder. Brennesle er godt for så mye, blant annet skal den være god for reumatisme, så jeg har sluttet å bruke hansker når jeg plukker og vasker skuddene. Det brenner i fingrene og jeg er overbevist om at det er godt for artrosesmertene som jeg har mer enn nok av.
Da jeg vandret rundt i Hyde Park i forrige uke, var det massevis av brennesle å se. Helt ubrukt. Tenk på alle vitaminene som går tapt da!
Det første bildet i dag er tatt i @akeleiehagen, under en av hagens peoner. Det andre bildet er fra parken rundt Turvey Abbey, et benediktinerkloster rett nord for London som jeg bruker å besøke en gang i året. Jeg var der i forrige uke, og da ble legenden om brenneslen født:
Legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle
Den lille neslen hadde sovet vintersøvnen sin, godt og lenge. Nå var den ivrig etter å se lyset og dagen igjen. Vårjorda var hard og frossen, men den presset de små spirene sine opp og ut. Se der, der så den lyset, der hørte den svarttrostens vakre vårsang. Men……. ikke før hadde bladene dens startet å vokse så var kvinnen der og nappet dem. Neslen strakte fram nye blader, men kvinnen var der igjen. Dette gjentok deg, flere ganger, flere dager. Neslen ble sintere og sintere, den kjente at hele den brant og den klagde sin nød til Vårherre.
«Kjære Vårherre, hør her, jeg lengter sånn etter å vokse opp mot lyset, mot himmelen. Vokse meg stor og sterk. Kjenne vinden leke i bladene mine, dekke den varme vårjorda med et grønt teppe. Men så fort jeg strekker ut et av bladene mine er kvinnen der og napper dem. Hør her Vårherre, kan ikke du sende kvinnen til andre grønne vekster, til gresset, til løvetannen, til tulipanen, til snøklokkene, til rabarbrabladene……..»v Neslen var så sint at den nesten snublet i ordene. «Hvorfor Vårherre er det bare mine blader kvinnen plukker? Jeg får lyst til å stikke henne, brenne henne, slik at hun holder seg borte. Jeg vil vokse i fred, jeg vil vokse meg stor og sterk!»
Vårherre så ned på den sinte neslen og smilte. «Kjære nesle. Kvinnen vet at bladene dine er fulle av næring, og etter en lang vinter trenger hun, mannen og barna denne næringen minst like mye som du trenger å vokse mot lyset. Du har mye å lære, og årene vil være din læremester. Jeg vil oppfylle ditt ønske. Jeg vil gjøre bladene dine brennende, men jeg vil samtidig gjøre dem enda mer næringsrike, ja, nettopp brannen i dem vil lindre smerten i leddene til kvinnen. Heretter skal ditt navn være brennesle. Som straff for din egoisme skal du hates av mange, elskes av noen få. Bladene dine skal fortsatt plukkes av de som ser skjønnheten i dem, men de fleste vil se ned på deg, tråkke på deg, rive deg opp med rot og kaste deg på komposthaugen.
