@brittarnhild
Jeg har en god del brennesle i hagen, og jeg luker dem ikke vekk. Seinere på sommeren kommer jeg nok til å klippe dem helt ned, uten å fjerne røttene, men på denne tiden plukker jeg blader som brukes i matlagingen. Suppe, pizzafyll, te, i lasagne og souffleer og jeg vet ikke hva. Som ei venninne nettopp skrev på facebook - brennesle er dronninga blant grønne vekster.
Brenneslesuppe er slett ikke uvanlig på menyen i Blå Cafe på denne tiden av året.
Jeg plukker inn masse blader og vasker dem. Som regel lager jeg en jevning av smør, olje, vann, mel, salt og pepper, men i går ble det en mye enklere suppe, skjønt like god, nesten. Kun en masse brennesleblader, vann, litt olivenolje, salt, pepper og vegeta.
Kan bli litt magert kanskje. Men så hadde jeg litt tørt brød som jeg skar opp i terninger og stekte i olivenolje. Og så kokte jeg noen egg som jeg hadde fått av naboen som har frittgående høns, og så var maten så god at jeg helt glemte å ta bilde av det ferdige resultatet.
Det blir flere brennesleoppskrifter etter hvert. Men nå en liten legende jeg skrev om brenneslen i fjor vår:
Legenden om da Gud gjorde neslen til brennesle
Den lille neslen hadde sovet vintersøvnen sin, godt og lenge. Nå var den ivrig etter å se lyset og dagen igjen. Vårjorda var hard og frossen, men den presset de små spirene sine opp og ut. Se der, der så den lyset, der hørte den svarttrostens vakre vårsang. Men……. ikke før hadde bladene dens startet å vokse så var kvinnen der og nappet dem. Neslen strakte fram nye blader, men kvinnen var der igjen. Dette gjentok deg, flere ganger, flere dager. Neslen ble sintere og sintere, den kjente at hele den brant og den klagde sin nød til Vårherre.
«Kjære Vårherre, hør her, jeg lengter sånn etter å vokse opp mot lyset, mot himmelen. Vokse meg stor og sterk. Kjenne vinden leke i bladene mine, dekke den varme vårjorda med et grønt teppe. Men så fort jeg strekker ut et av bladene mine er kvinnen der og napper dem. Hør her Vårherre, kan ikke du sende kvinnen til andre grønne vekster, til gresset, til løvetannen, til tulipanen, til snøklokkene, til rabarbrabladene……..»v Neslen var så sint at den nesten snublet i ordene. «Hvorfor Vårherre er det bare mine blader kvinnen plukker? Jeg får lyst til å stikke henne, brenne henne, slik at hun holder seg borte. Jeg vil vokse i fred, jeg vil vokse meg stor og sterk!»
Vårherre så ned på den sinte neslen og smilte. «Kjære nesle. Kvinnen vet at bladene dine er fulle av næring, og etter en lang vinter trenger hun, mannen og barna denne næringen minst like mye som du trenger å vokse mot lyset. Du har mye å lære, og årene vil være din læremester. Jeg vil oppfylle ditt ønske. Jeg vil gjøre bladene dine brennende, men jeg vil samtidig gjøre dem enda mer næringsrike, ja, nettopp brannen i dem vil lindre smerten i leddene til kvinnen. Heretter skal ditt navn være brennesle. Som straff for din egoisme skal du hates av mange, elskes av noen få. Bladene dine skal fortsatt plukkes av de som ser skjønnheten i dem, men de fleste vil se ned på deg, tråkke på deg, rive deg opp med rot og kaste deg på komposthaugen.
Recent Comments