@brittarnhild
Frosker i salaten. Hvorfor i alle dager kalte jeg ikke matbloggen min for det. Mye mer spennende enn Brit tArnhilds Blå Cafe, ikke sant. Frosker i salaten. Har ikke opplevd det noen gang, såvidt jeg kan huske, frosker i salaten altså, men et knallgrønt lappeteppe som ligger på spisebordet vårt fikk i sin tid det navnet. Navnet gav seg i grunnen selv da jeg var ferdig med å sy teppet og skulle begynne å quilte det.
Ikke skjønner jeg altså hvorfol ikke matbloggen min heter frosker i salaten, og ikke skjønner jeg på en måte hvorfor jeg har en matblogg heller. En anonym liten sak som får noen klikk fordi jeg legger ut link på facebook, og noen fordi jeg gir innleggene de rette #tags.
Men nå er matbloggen en gang født, og som den gode mor jeg er fortsetter jeg å gi den næring. En bloggpost her, en bloggpost der. Og jammen begynner jeg å like dette lille barnet. Og får lyst til å la det vokse, har til og med en hemmelig drøm om at det en gang skal vokse seg ut av den anonyme, bortgjemte tilværelsen.
Men det hører fremtiden til. Eller drømmen.
Og enn så lenge vet jeg ikke helt om det er den rette næringen jeg gir. Kikker litt rundt på noen av de populære matbloggene som finnes. Lar meg imponere av fantastiske matretter og kreative bilder, og tenker at, jada, hvis jeg hadde et fotostudio, et hypermoderne kjøkken og at hav av penger og tid skulle jeg også laget noe fancy. Prøver etter fattig evne å dandere duker og servietter, tallerkener og tilbehør, rundt middagsretter, desserter og kaker, og er noen ganger sånn bitte litte granne fornøyd. Mannen min rister på hodet og skjønner at det mest fornuftige er å holde seg unna mens fotosesjonen er i gang, og heller komme tuslende når maten er servert. Men om jeg har fantasi, tid og evner til å lage noe "åh, det var bare helt lekker altså" en dag, er det umulig å rote fram nok kreativitet til å gjenta suksessen dagen etter, og dagen etter der igjen.
Som i dag tidlig for eksempel. Jeg hadde hatt ei dårlig natt, var trøtt og uopplagt og så ikke akkurat fram til en lang arbeidsdag, ei lang arbeidsuke. "Du, det er noen pølser i fryseren" sa Terje, "skal vi ta det til middag?". Jeg nikket bare, og dermed kunne vi slå to fluer i et smekk, fikk brukt noe fgra den overfylte fryseren, og slapp å stoppe på Rema på vei hjem fra jobb.
Stekte middagspølser ble det, med spaghetti og brokkoli. Aldeles nydelig smakte det. Jag har hatt middagshvilen min, og ser i grunnen ganske lyst på framtida.
Ha en god mandag.
Recent Comments