Blåklokkeveien

Bestefars Vårbøn, en repost fra april 2013

@brittarnhild

Mens det er full vinter i Trondheim har vi vært noen dager på hytta på Nordmøre og prist våren. Og jeg har gått rundt og sunget på en Vårbøn som min bestefar skrev en gang for lenge, lenge siden. Så får den bli mine fastetanker i dag.

Jeg har gledet meg lenge. I sommer, ute på hytta, skulle jeg endelig kontakte den gamle læreren min. Vi skulle gjenoppfriske minner fra de to årene jeg gikk i femte og sjette klasse, jeg skulle fortelle han hvor mye han betydde for oss, vi skulle synge visen om teddybjørnen sammen, som vi sang i skolekoret som han dirigerte.

Men først og fremst skulle vi snakke om bestefar. Bestefar som var overlærer på skolen hvor læreren min jobbet i mange år. Bestefar som delte så mange interesser med læreren min. Og så skulle jeg vise han bønnen som bestefar skrev og som læreren min satte melodi til. Bønnen, som ble til en salme. En salme som jeg om mine tre brødre sang i fars 80årsdag i februar.

Det var mor som fant salmen, blant gamle noter, da vi febrilsk lette etter en annen sang som vi hadde tenkt å synge. Så ble det Vårbøn isteden. 
Tekst: bestefar
Melodi og arrangement: læreren min

Jeg har gledet meg lenge. 

Men med ett er det for sent.
Ugjenkallelig for sent. 

 

I går leste jeg dødsannonsen til læreren min i avisen.

 

Vårbøn
Tekst: Johs Wigum

Det sullar i grøfter, det sukkar i li
når vårvinden stryk gjennom greiner.
Det er vel ei livsvaknings vidundertid-,
no dagen vert lenger,
og bekk gjennom enger
syng vårmelodi

I sælaste trivnad sjå knoppane svell,
og fjorden i stavstilla drøymer.
No livet får siger ved morgon og kveld.
Opp strået seg tøygjer,
småblomen seg laugar
i solstråleeld.

Nå bed vi den bøn medan vår går mot strand
at åndsvåren også må koma
som signande sus over folk, over land,
så altareld lyser
og takkesong lyder
frå kvinne og mann. 

 

:::::::::::::::

I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO - Forlaget
(den er nå utsolgt, men om mange nok henvender seg til forlaget vil de kanskje trykke den opp igjen.......) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre
#godhetstyrannifastetiden

 

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp:

Giverinfo:

Kontonummer: 1594 22 87493

SMS: Send kodeord GAVE til 2468 (200,-)

Gi online: https://goo.gl/xvusrU

 

 

 

 

   

  

 

Primulahagen

 

@brittarnhild

  

Regnværet i går gjorde godt både for jord og luft, og for allergiplagene til yngstedattera.
Det lå igjen litt morgentåke i lufta da jeg spiste frokost, og temperaturen var ikke noe særlig å skryte av......men tåka var på vei bort og gradestokken på vei opp, så jeg pakket fotobagen og kjørte ut til Ringve Botaniske Hage.

Jeg har lenge gledet meg til å besøke Primulahagen der ute. Har vært der flere ganger, men aldri på den rette årstiden. 

"Men i dag" tenkte jeg, og kjente forventningen risle i meg "i dag må da være den helt perfekte dagen"

Det var nok på mange måter den rette dagen, iallefall den rette årstiden. Men det som møtte meg var et begredelig syn. Rett og slett trist.

Store, bare jordflekker, og masse, masse ugress.

Nå var det heldigvis noen planter innimellom ugresset og de nakne flekkene også. Og full blomstring på de sortene som blomstrer om våren.

Blomstene bukket og smilte førførerisk så godt de kunne.
Og de kan kunsten, jammen kan de det.

En god telelinse og rett vinkling kan skjule mye.
Så det var slett ikke vanskelig å ta vakre bilder i primulahagen.
Men når jeg la vekk kameraet og bare brukte mine egne to øyne, var det tristheten som tok meg.
Tenks så vakkert dette kunne ha vært. 

Jeg kommer til å dra tilbake til Ringve.
Både i år og senere. Og vi kommer til å fortsette å sende utenbys og utenlandsbesøkende dit.
Men noe av forventningen, noe av gleden og fryden ble liksom litt borte i dag.

 

Kjære Ringve.
Jeg håper dette kun var "et uhell".
Takk for en flott hage, og lykke til med stell og luking! 

Det drypper fra taket

@brittarnhild

Det drypper fra taket. Jeg hører lyden gjennom veggen her jeg sitter inne på arbeidsrommet mitt og må trekke for gardinen for ikke å få sola rett i ansiktet. Arbeidsrommet vender rett mot sør og har store vinduer, og sola skinner rett inn på det overfylte skrivebordet. 
Vinteren har vært lang og kald i år. Jeg er egentlig ikke noe vintermenneske, men til og med jeg må innrømme at vinteren har vært vakker, med iskald sol fra blekblå himmel dag etter dag etter dag etter dag. 

Men nå skriver vi april, aprilsnarrdagen er vel overstått og det er lov til å drømme om vår. På tross av hardfrossen jord og hauger med snø.
Det drypper da fra taket, og skjæra er travelt opptatt med å bygge rede i den store furua borte hos naboen tvers over veien.

Jeg leter rundt i bokhyllene mine etter Tove Ditlevsen. Finner Barndom. Ungdom. Gift, men det er ikke den jeg skal ha. Hvor i allverden har jeg gjort av Barndommens gate? Jeg vet den skal være her et sted. Jeg brukte den jo da jeg jobbet med boken jeg skrev om fastetiden. Men nei, den er søkk bort.

Så leter jeg isteden på nettet etter sitater av henne.
Finner et som handler om våren, og selv om det slettes ikke var dette jeg er på jakt etter, passer det liksom på en måte inn likevel, det gir iallefall stoff til vårrefleksjoner.

 

O, lyt en kjølig forårsnat i Norden
Guds milde røst er vindens sagte susen,
og evighed er lagt i blomsterånde,
- nu sønker Gud sitt ansikt over jorden