Blåklokkeveien

Rusleturen

@brittarnhild

Jeg har ikke sånt strikkarmbånd til å ha rundt armen jeg. Sånt armbånd til å feste mobilen i, en mobil med diverse apper som måler lengde, fart, kalorier, puls og jeg vet ikke hva. Ikke har jeg alle disse appene heller, og om jeg hadde hatt dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle brukt dem.  Ikke har jeg skritteller og GPS, og ikke går jeg på vekta når jeg kommer hjem fra tur. Ikke før turen heller for den saks skyld. Ei drikkeflaske med vann har jeg derimot med, og i sekken er det både termos med kaffe, litt sjokolade, skiver med brunost og et eple. Ei lita notatbok er det også der, og et kamera. Ja, og så må jeg ikke glemme boka jeg holder på å lese. Hvem vet, kanskje kan det bli tid til å sette seg ned og lese en side eller to. Eller i alle fall la boka ligge i fanget mens jeg ser ut over havet, lytter til fuglesangen, lukter på nyslått eng.

Og så har jeg noe annet. Noe som jeg ikke vil gi fra meg for alt i verden. Jeg har gleden over livet. Over himmelen som innrammer det hele, og over det lille strået som vokser. Og som vitner om Guds skaperverk.

 

Den som venter på noe godt

@brittarnhild

Kjerreveien strekker seg over myra. Sjøen på høyre side, fjell om du snur hodet til venstre. Stort sett er veien lett å gå på. Godt for beina med ujevnt underlag, godt for øynene å hvile på små blåklokker og tiriltunge, godt for ørene med fuglesang, godt for sjela med duft av tang og salt sjø. Innimellom er det små snublesteiner, men om jeg ikke drømmer meg for langt bort er det lette å se og jeg beveger meg framover. Verre er det at jeg rett som det er snubler i mine ene føtter. 

Langt der framme gjør veien en sving. Jeg mister oversikten og snubler lettere.

 

 

Skulle så gjerne visst hva som skjuler seg bak svingen, og vet at jeg får svar når jeg kommer så langt. Enn så lange prøver jeg å si til meg selv at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

 

Rett bak huset......

@brittarnhild

Rett bak huset vårt ligger skogen. Den store skogen. Hvor jeg kan gå langt og lenge. Ikke i flere dager som i villmarka, men time etter time etter time med stier, små vann, myr, bekker, trær, knauser og fjell ligger der ferdig til å brukes. Det er bare å ta på seg goretex-skoene, vandre hundre meter opp bakken og så er jeg der. Paradiset mitt.

Det har regnet ganske konstant de siste dagene. Et herlig vær spør du meg, og et vær som gir en fantastisk frodig palett. Hvor mange grønnfarger finnes det egentlig?

Et utall blomster.
Jeg tror jammen hele regnbuen var representert i dag.

Og så multer da :-)
Jeg lurer på om disse får stå i fred helt til de blir modne.

Vi er mange som er glad i skogen.
Både tobeinte og firbeinte.

Og heldigvis er det plass nok til oss alle. 

Attglatt og klabb, på en gang.........

tekst og bilder brittarnhild

Jeg er ikke på ski hver dag. Ikke annenhver dag heller. Jeg har faktisk ikke vært på ski siden i fjor vinter en gang......før påske. Hadde med skiene på påskeferie også, men da var været så ufyselig, så det ble ingen tur.

Men i dag var dagen kommet, for årets første skitur. Avspaseringsdag og hyttelanghelg kun for oss to voksne. Opp tidlig, pakket bilen med det som trengs for ei helg på hytta, og sekken for skitur - kaffe på termos, boller opp fra fryseren, en sjokolade fra lengst inne i matskapet, sitteunderlag, en sammenleggbar spade, skismurning og fotoapparat.

Det har vært nydelig vær i vinterferien, "hvite vidder, gnistrende skare, snø og sol så langt man kan se........" osv. Har jeg latt meg fortelle, via facebook, når jeg har tatt meg et lite femminutt innimellom travel jobbing. Nydelig vær. Helt til i går. Da skyet det over. Da vi våknet i dag regnet det.

Men hva gjorde vel det. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær......og om ikke vær og føre er perfekt kan vel dagen være perfekt for det!

:::::::::::

Null-føre er kanskje helt ok når du er godt trent og har all verdens styrke i armer og bein. Null-føre er en utfordring når du snart er 55, ikke har gått på ski på snart et år, ikke har styrke i armene til å la attglatte ski gli pent framover, løfter beina uten å tenke deg om, og der forblir de løftet......med en diger klabb under som raskt blir til is.

"Du må ikke løfte beina. La dem gli"
Jada, lett å si for en som er ute i skiløypene mange ganger i uka og er uforskammet sprek som en veltrent 57åring. 

 

Men-

glatte ski, klabbing, vind og snø i lufta......

 

......ingen ting tok gleden fra meg i dag.
Avspaseringsdag,
skitur,
kaffe,
boller

og en fantastisk natur.

 

Og nå har vi snart fått opp varmen i hytta.
Det var +2 grader inne da vi kom,
nå har vi sprengfyrt noen timer,
og vi er oppe i +17.

La vita e bella! 

Et helårsbarn

tekst og bilder brittarnhild

Jeg er et vinterenerinnelivogkos-barn, et vårenerfullavhåpognyttliv-barn, et sommerenerherlig-barn, men først og fremst et
høstenertidenforåsamlefarger-barn.

Altså, et "høsten er tiden for å samle farger"barn.

Og den aller beste måten å samle høstfarger på er å komme seg ut på tur. Pakke en sekk med sitteunderlag, termos med kaffe, matpakke med to skiver brød med smør og brunost, en flaske vann, kamera og gjerne dagboka mi og ei penn.

Jeg har et kart over Bymarka liggende på skrivebordet mitt. Jeg kjøpte det i fjor høst da jeg "gjenoppdaget" Bymarka i forbindelse med en sykemelding. Kartet begynner å bli slitt nå, med datoer skrevet på topper og vann - da gikk jeg rundt Kobberdammen, da klatret jeg opp på Våttakammen, da lette jeg meg fram til Dreiers Minne, da, vel, det var i går faktisks, var det Bosbergheia sin tur.

Toppen av Bosbergheia var iallefall målet,
men da vi hadde passert Fjellsetra og kommet oss opp på "høyfjellet" blåste det så kraftig at vi ga opp å nå toppen.

 

Toppen eller ikke toppen:
Fargesanking ble det, i fullt mon.

 

Vår. Sommer. Høst. Vinter.
Aller, aller mest er jeg et helårsbarn.
Og nyter hver årstid som den kommer.