Blåklokkeveien

Jeg trenger da ikke gå på ski

@brittarnhild

Jeg er om ikke akkurat født med ski på beina, så har jeg i alle fall gått på ski nesten like lenge som jeg har gått på beina. En aktiv familie, ut på tur året rundt, på beina, med fiskestang, på sykkel, ut i båt, på ski. Sånn fortsatte det da jeg fikk egne barn også. Så begynte de, den ene etter den andre, å delta i konkurranser, langrenn og skiskyting. Det ble færre skiturer da, men fortsatt ut på ski hver helg, som aktiv deltager eller som publikum.

Vinter og ski hører liksom sammen, og har gitt enormt mye glede gjennom et langt liv. Men så blir jeg eldre da, kroppen blir stivere og med ett er det ikke fullt så fristende med ski på beina lenger. Livredd for å fall i nedoverbakkene, tungt for armene i oppoverbakkene. Nei, skiturer frister rett og slett ikke lenger.

Men ut vil jeg jo, og heldigvis er det veldig mange plasser det er minst like fint å gå på sko/piggsko framfor ski. Inne i Aurdalen (Aure) for eksempel. Her har det kommet bra med snø de siste dagene, lysløypa er kjørt opp, men inn til Sølømen, hvor det vanligvis kjøres opp skiløype, er det i år brøytet vei, pga annleggsarbeid inne i dalen.

Så da kunne vi kjøre sammen inn til parkeringsplassen, Terje tok på seg skiene og forsvant opp lysløypa mens jeg vandret innover, gjennom gammelskolen i naturreservatet. Ikke et menneske å se, knapt en fugl heller, men jeg måtte opp med kikkerten en gang.......de to fuglene der, er det stjertmeis mon tro? Jeg fant dessverre ikke utav det, de var for raske for meg, men jeg tror, jeg tror, og tror enda mer når jeg leser om stjertmeiser i Store norske leksikon:i Norge hekker stjertmeisa forholdsvis sparsomt i løv- og blandingsskog i områder nær vassdrag hvor det er innslag av døde og døende trær.

Jeg må nok tilbake i morgen, med skikkelig kamera.

Dagen for å snu primstaven

@brittarnhild

14.oktober, den dagen primstaven snus fra sommerside til vinterside, og aller første symbol på vintersiden er en vott. Dermed er 14.okotber, første vinterdag, blitt vottedagen.

Jeg har vært på tur til tre av Bymarka sine vann, nydt det flotte "vinter"været og hadde selvsagt et par votter med. For å fotografere, trengte ikke bruke vottene :-)

 

men hvorfor vente.......

@brittarnhild

Jeg lager lister over alt mulig, og mye av det som er umulig også. Akkurat nå er det liste over hva jeg skal gjøre når jeg blir pensjonist som står i fokus, og høyt oppe på den lista står det:

GÅ TUR.......så ofte som mulig, gjerne hver dag, kom deg ut!

Litt hårete mål det meg hver dag kanskje, men hvorfor ikke. Går det så går det, og de dagene det ikke går kan jo bli bra de også.

Så oppdager jeg at lista har blitt en sovepute for å komme meg ut NÅ. Når jeg blir pensjonist, om et år, om åtte måneder, om fem måneder.......snart er det bare fire måneder igjen.......DA skal jeg bli sprek da. Ut på tur hver dag!

Jeg har slett ikke vært så flink som jeg burde til å komme meg ut på tur i det siste. Veldig langt fra hver dag, egentlig litt for langt fra hver uke også.

I dag tok jeg tak i meg selv, løftet meg over dørstokkmila og drog opp i skogen. den vakre, vakre skogen min.

 

Og jeg trenger da slett ikke vente til april, gjør jeg?

 

 

Det er som å stå ansikt til ansikt med en Gud

@brttarnhild

I 1899 var Knut Hamsun og hans daværende kone Bergljot på reise gjennom Russland og Kaukasus, og videre østover til Aserbajdsjan, og et par år senere kom boken "I Æventyrland, opplevet og drømt i Kaukasien". Jeg har selvsagt lest boken før vi kom hit, og har den med meg på reisen for å kunne lese på nytt om de ulike stedene etter hvert som vi besøker dem.

Forsidebildet av den utgaven jeg har viser en kirke oppe på en fjelltopp, med et majestetisk, snødekket fjell i bakgrunnet. Samme motiv pryder både guideboken om Georgia som vi har kjøpt, samt forsiden av programmet reiseselskapet har laget for reisen vår.

I programmet vårt stod det at vi skulle gå opp til denne kirken, Sameba. Så jeg har gått til innkjøp av nye turklær, og har passet på å gå masse turer de siste ukene for å holde meg i form.

Så kom det kontrabeskjed i går. Kirkebesøket og fjellturen stod ved lag, men det ville bli for krevende å ta den til fots. Isteden bestilte reiselederen 6 taxier som skulle kjøre oss opp og ned. Nedtur! Men gruppereise er gruppereise, og da hører man etter på hva reiselederne bestemmer. Jeg var ganske skuffet da jeg la meg i går kveld, men bestemte meg for at den skuffelsen var det bare å glemme, selve turen opp til kirken stod jo fortsatt ved lag.

Vi våknet i dag tidlig, dusjet, kledde oss i vanlige klær og gikk ned til frokost. Og fikk en slags kontrabeskjed - det ville ikke bli tid til å gå begge veier, men de som ønsket det kunne gå ned fra fjellet!

Gjett om vi var raske til å skifte til turklær etter frokost!

Det ble en uforglemmelig tur. Både taxituren opp langs veier som er milevidt fra godkjent norsk standard, besøket i kirken, og vandringen ned igjen.

Vi ble grundig advart om nedturen. Ikke gå men ta taxi dersom du er det minst i tvil. Du må være i god form og du må ikke ha problem med knærne.

Terje og jeg er blant de yngste i gruppen, så med det som bakteppet bestemte jeg meg for at "jeg er i god form", Terje er jo i god form så han kunne jo helt sikkert gått både opp og med. Og om venstrekneet mitt begynte å klage gikk det helt sikkert an å lukke ørene for det.

Så ble det altså bare en helt fantastisk tur. Bratt, jada, særlig fordi vi valgte å ikke gå langs veien men mer eller mindre rett ned. Men jeg har da gått i fjellet før, og 500 høydemeter er slett ikke uoverkommelig.

Vel tilbake på hotellet, måtte jeg fram med Knut Hamsun. Her er hva han skrev da han kom til landsbyen Kazbegi, kirken Sameba og fjellet Mount Kazbek (5047moh):

Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap til-høire og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss ind på livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom følelse igjennem os, berget står der som obsvoren av de andre berge, det er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud.

I 1925 reiste Fridtjof Nansen gjennom Kaukasus, også han kom til Kasbek, også han ble betatt og måtte beskrive det han opplevde:

Endelig nådde vi den bekjente sasjon Kasbek...Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen; men bakenom forsvant alt i de bølgende  tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet. - Men som vi stirrer dit opp, åpnet med ett en rift høyt oppe i teppet, og mellem de veltende skymasser hang en veldig, hvit snø-bre ut over oss fra himmelen. En mistet nesten pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen stod et øyeblokk klar, så forsvant drømmesynet igjen i skyene. Det var Kasbek.

 

Kasbek speiler seg i vinduene i bussen vår.

Jeg har ikke klart å beskrive dagen med egne ord enda.......joda, noe har jeg beskrevet her, men i reisedagboken er dagen fortsatt blank.

 En sånn opplevelse trenger tid til å modnes.

 

 

Den vakre jenta med de tykke flettene

@brittarnhild

Som jentunge var jeg en gang med far opp på fjellet for å se på hyttetomt. Vi stoppet på en gammel gård hvor det bodde to brødre, den ene av dem hadde ei hyttetomt inne på fjellet som han gjerne ville vise far, men først måtte vi komme inn på kjøkkenet og få kaffe.  Sammen med kaffen kom ei lita jente med lange, tykke fletter inn med et fat tørre småkaker, og et glass saft til meg. Hun sa ikke ett ord, så ikke opp på oss en gang, men satte fra seg brettet med mat og løp ut.  Litt senere så jeg jenta leke med en liten gutt bort på låvebrua. Bonden så ut til å være altfor gammel til å ha barn, og han må nok ha fulgt blikket mitt, for med ett dyppet han sukkerbiten i kaffekoppen sin, og sa: "den jenta der, det er datteren til drengen og tausa vår det".

Jeg hadde lest Astrid Lindgren og visste godt hva både taus og dreng var, men at de sammen skulle ha både en liten gutt og ei jente var utenfor min forestillingsverden. Jenta var nydelig. De tykke flettene rakk langt ned på rykken hennes og virket så myke. Jeg klarte ikke å glemme henne.

Etter kaffen kjørte vi opp på fjellet, far, den gamle bonden og jeg. Jeg var med ett blitt jenta med de vakre flettene, jeg bodde oppe på fjellet i den lille setra vi gikk forbi. Der hadde vi ei ku, et par høns, en gris og noen sauer. Om kvelden var det min jobb å lokke på kua, få henne inn i båsen, melke den.

Bildet av den vakre jenta, som virket så folkesky, fulgte meg i flere år. Jeg spant videre på den, og hadde snart diktet opp en hel bok. Lenge drømte jeg å skrive ned historien, som jentunge hadde jeg et dyp og inderlig ønske om å bli forfatter. Men det skjedde aldri, og etter hvert ble både jenta og den gamle setra oppe på fjellet nesten glemt.

 

Det ble ingen hyttetomt på fjellet for oss. I steden kjøpte mor og far tomta på rådyrhaugen på Gresset på Aure og sommeren 1976 stod Rastarbo ferdig. Nå er det Terje og jeg som eier Rastarbo, og da vi gikk tur inne i Aurdalen i dag, inn til Sølømen, dukket med ett historien om jenta med de vakre flettene opp.

 

Mange slags bestedager

@brittarnhild

Det finnes mange slags bestedager, og dagen i dag var så absolutt av den blå sorten. Etter en arbeidsdag med altfor mange varme grader inne på kontoret, tok vi bare et par knekkebrød hver da vi kom hjem fra jobb, og så gikk vi opp i marka rett bak huset, opp i blåbærskogen vår.

Det ser ut til å være mye bær i skogen i år og i løpet av en liten ettermiddagstime plukket vi rundt åtte liter blåbær.

Da var det nok sol og lummert sommervær for meg. Jeg tok med meg bærbøttene hjem og satte meg ute i hagen og renset, mens Terje gikk videre på leiting etter multer.

Så kom han jammen hjem med en liter multer også, alt plukket rett oppe i skogen vår.

Så ble det etter hvert middag ute på verandaen,
spaghetti og blåskjell på menyen.

Ut å plukke ramsløk

@brittarnhild

Kjører du gjennom Aure og videre kommer du etter hvert til Gresset og den solrike lia hvor Rastarbo ligger. Fortsett videre, sånn en 20-25 minutter , og du havner i Todal. Der går ikke veien videre, og det gjør i grunnen ikke så mye, for da har du kommet til et av de vakreste stedene på jorda.

Jeg tok turen dit i dag. Synøve, som bor der inne, i den sjarmerende Tøllefstua, hadde invitert meg på ramsløkplukking.

Vi kjørte et lite stykke innover en privat bomvei først, før vi parkerte ved et eldgammelt hus som hadde rest sammen i løpet av vinteren. Og gikk innover langs en gammel kjerrevei. Gikk langsomt, og stoppet både nå og da, for Synøve hadde så mange historier å fortelle fra livet der inne. Jeg var lutter øde å kjente at hele meg, både kropp og sinn, hadde det godt.

 Vi har vært på ramsløkplukking tidligere også, Synøve og jeg, men aldri inne i denne dalen hvor knapt et menneske setter foten i løpet av året. Så mye vakkert som bare ligger der og har som sin eneste mening her i livet å være til. Mye å lære om menneskeverd og naturverd i det.

Så var vi med ett midt i det grønne. Midt i ramsløken.
Vi fylte spann og bærepose mens praten gikk. Samtalen får en helt egen flyt når fingrene er opptatt med å plukke, og ramsløken holder tett, uansett hva som blir sagt.

Synøve har vært ute på ramsløkplukking flere ganger allerede i år, så hun hadde med seg et lite spann som raskt ble fylt. Jeg vare mere grådig, og stappet ivrig de friske, hvitløksduftende bladene opp i en bærepose. Dette blir det masse både pesto og annet godt av.

Den gode samtalen fortsatte på tilbaketuren, bare avbrudt av to hjort som hoppet elegant oppe i skogbrynet. Og en stopp hvor jeg måtte forevige den vakre håpsgrønnfargen.

Blå uke ble innledet med blå søndagshimmel

@brittarnhild

Midtfastesøndag kom med et strålende vintervær i Trøndelag, og for vår familie ble det den aller første turen i marka for lille Leander, 3 mnd gammel. Tre generasjoner ut i naturen.

Jeg gikk deler av turen slik jeg ofte gjør når jeg går, med bønn i hvert skritt.

Jesusbønnen:
Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg en synder.

og Birgittabønnen:
Herre, vis meg din vei, og gi meg vilje til å gå den.

 

I 2007 gav jeg ut boken "40 dager - fra karneval til oppstandelse" via IKO - Forlaget
(den er nå utsolgt, men om mange nok henvender seg til forlaget vil de kanskje trykke den opp igjen.......) I løpet av fastetiden blogger jeg fra boka, fortellinger fra da jeg jobbet med den, og om hvordan jeg, og andre, bruker materialet. Dessuten kommer jeg hver dag til å utfordre meg og deg til å gi en gave til Kirkens Nødhjelp og/eller andre
#godhetstyrannifastetiden

 

Diverse info til hvordan du kan gi til Kirkens Nødhjelp:

Giverinfo:

Kontonummer: 1594 22 87493

SMS: Send kodeord GAVE til 2468 (200,-)

Gi online: https://goo.gl/xvusrU

 

 

 

 

   

 

 

 

 

Isfiske

@brittarnhild

Snøen var hard som stein, og delvis bare is. De andre ville gå treningstur på ski på vannet, ja, videre over til flere vann. Stake, stake, stake. Få sterke armer. Kjenne pulsen slå. Svette. Bruke musklene, presse dem. Jeg ville også gjerne ut på ski, eller, i alle fall ut. Frisk luft. Hvit snø. Sol. Blå himmel. Vinterferie.

Vannet lå der så vakkert og innbydende. Men hvorfor måtte snøen være så hard. Liker ikke.

Men så fikk jeg ideen. Jeg kunne jo isfiske. Så kunne jeg sitte der mens de andre gikk treningstur så langt de bare ville.

Terje lagde hull i isen.

Ingrid ville også prøve.

Jeg måtte jo selvsagt fotograferes.........

 

Men så satt jeg der da. Med den lille fiskestanga. Fikk et par napp helt i starten. men så ble det stille. Så dumt at jeg ikke tok med meg boka jeg leser, tenkte jeg.....men så kjente jeg hvor godt det var å bare sitte der. Kjenne på vinden. Se på noen bitte små snefnugg som la seg på de sorte treningsbukslårene mine. Lukte. Føle. Tenke. Ikke tenke. Bare være.

 

Årets første skitur, og helt sikkert årets siste også

@brittarnhild

Nyttårshelga feires på Oppdal, på hytta til gode venner. Midt ute i eventyret, og jammen kom vi så langt sør for stormen Mons at været rett og slett kan kalles fint. Med vintersol og all ting.

2014 har vært svært snøfattig, i alle fall nå til den siste uka, så jeg har ikke vært på en eneste skitur. Men altså, på årets siste dag ble det endelig skitur på meg. Klabbeføre og klister, muskler i legger og ankler som med ett ikke er der lenger, men likevel. Du verden så godt det var å komme seg ut i skiløypa med ski på beina.

Siden det er årets siste dag er det tid for å se tilbake på året som har vært og tenke framover på det uåpnede året som ligger foran. Kan vel ikke akkurat kalle det nyttårsforsetter, de kommer kanskje etter hvert de også etter hvert som kvelden skrider fram. Men en ting vet jeg helt sikkert........det skal bli skiturer i 2015.

Kanskje allerede en i morgen?

Årets første!