Blåklokkeveien

Lengselen etter å reise

@brittarnhild

Jeg hadde et ærend i byen i går, og benyttet anledningen til en vandring i en del av byen jeg knapt har vært i etter at coronapandemien traff landet i mars. Jeg har forresten knapt vært i byen i det hele tatt etter 12.mars, jeg som i mange år har vandret rundt i byen nesten daglig, før og etter jobb, på fotovandringer, byturer, rusleturer for å se nye og gamle gater og veiter, og bydeler. Pensjonisttilværelse og jobb traff meg samtidig, og har ført til ganske store forandringer.

Ta reising for eksempel. Lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til.

"Det er i grunnen ganske rart, men jeg savner ikke reisingen" har jeg sagt både høyt og til meg selv. Og jeg har trodd på det, det har vært sannheten. Nei, jeg har ikke savnet reisingen. Vi hadde en fin tur til Vestlandet i ferien, jada, det var reising så god som noen det, men den varte bare ei uke. Så har vi hatt turer til hytta, men først og fremst har vi vært hjemme. Og det har vært ok, helt ok i grunnen.

Det forandret seg da jeg ruslet rundt i byen i dag, over Blomsterbrua som egentlig ikke heter Blomsterbrua i det hele tatt, men aldri blir kalt noe annet av byens befolkning. Da jeg passerte restaurantene på Nedre Elvehavn og så lunsjgjestene sitte utendørs og nyte mat og sol. Da jeg hørte en regnbue av ulike språk, for i Trondheim er det langt fra bare norsk som snakkes. Da jeg hadde god tid til å vandre rundt uten å se på klokka. 

Mens jeg sugde inn lufta av Byen Min, begynte det å sitre i kroppen, bilder og lengsler dukket opp, en vandring langs Themsen oppe i Richmond etter en lang formiddag i Kew Garden, en ettermiddag i Asolo nord i Italia i Freya Starks fotspor, et fuglereservat i India med fugler jeg aldri har sett verken før eller siden, en liten familiecafé oppe i fjellsiden på Tenerife som har verdens beste kremboller, Venezia, Murano, Burano med sine lukter og lyder.......

Lengselen etter å reise......lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til. Med ett slo den ned i meg som en bombe.

Jeg ruslet videre, fant en café jeg aldri har besøkt før, kjøpte en fransk norsk croissant med norsk ost og en italiensk norsk kaffe med melk, satte meg ned å prøvde å leke at jeg var i "utlandet" på reise. Det kunne ha gått bra, men så kom det to ganske brautende menn og satte seg på nabobordet. De fortsatte tydeligvis møtet de var midt i inn i lunsjen og det var umulig å innbille meg at jeg var noe annet sted enn Trondhjem.

Lørdagsmorgenfotovandring i byen

@brittarnhild

I mange år hadde jeg nesten ukentlig en lørdagsmorgenfotovandring i byen. Noen uker ble det søndagsvandring i steden for, andre uker ble det ingen vandring i det hele tatt. Men rutinen var der. Etter frokost på lørdag drog Terje ut på skitur om det var snø, eller han hadde et eller annet prosjekt i hus og/eller hage å jobbe med om det ikke var snø. Mens jeg pakket kameraet i fotobagen, dagboka i veska og drog ned til byen. Så møttes vi noen timer sener til lunsj hjemme. Begge to fornøyde med formiddagen.

Så ble det av en eller annen grunn slutt på disse vandringene. Jeg hadde ikke planlagt det sånn og tenkte stadig vekk at neste lørdag, eller lørdagen etterpå der igjen, da må jeg fotovandre, men plutselig hadde det gått et par år......

.....inntil i dag. Da var jeg endelig i gang igjen. Og så ivrig var jeg at jeg ikke tok meg tid til å spise frokost hjemme. Det kunne jeg jo gjøre på cafe i byen.

Det var godt med en fotobyvandring igjen. Det å vandre rundt sånn, finne fotomotiv, lete etter overraskelsene og de små hemmelighetene byen har å by på er utrolig fascinerende. Og så er det jo ganske viktig tenker jeg å dokumentere dagen i dag. Forandringer skjer ofte så fort når de først skjer. En butikk legges ned, en ny restaurant dukker opp, et hus pusses opp............

Trondheim Through All Seasons, Trondheimsbloggen jeg startet i 2009, er nå oppdatert, og en ny blogg ble født i dag, Trondheimsbilder......denne med norsk tekst.

 

En bussjåfør, en bussjåfør.......

@brittarnhild

 

 Været er tema når vi møtes.
Mon tro om vi får se sola i dag, eller om vi kan slå sammen paraplyen iallefall en liten stund?
Husker du sommeren 2000, da var det like dårlig vær.
Se, nå er det nesten sol ute!
Vi er jo heldige da, som slipper både solstikk og heteslag.
Nå er jeg drittlei dette regnet.

Kommentarene hagler,
men værgudene lytter ikke, så vi kan igrunnen bare spare oss.
Og finne at annet samtaleemne

Og regn er jo igrunnen ganske sjarmerende da :-)

 Bussturen min til jobb i dag tidlig ble foresten en solskinnshistorie,
på tross av det våte været.

Sanntidstavla på bussholdeplassen virket ikke, ei heller den digitale annonseringen av bussholdeplasser inne i bussen.
"Kollegaen min har forsovet seg i dag, så jeg må overta" proklamerte den  smilende bussjåføren over høytaleren. "God morgen og velkommen ombord på rute 4 inn til sentrum" Og så ble i tur og orden holdeplassene annonsert, alle med en liten "snert", som "og nå ankommer vi Tempe kirke som gjemmer seg så godt den kan innimellom de nye høybyggene"

Da jeg kom til holdeplassen hvor jeg skulle av gikk jeg fram for å gå ut gjennom døra foren, den som egentlig kun er for påstigende passasjerer. Jeg måtte bare takke denne "en bussjåfør, en bussjårør, det er en mann med godt humør-bussjåføren"....... "takk for en svært hyggelig busstur"
Som takk for takken fikk jeg et bredt smil og et vennskapelig klapp på armen.

Smilende gikk jeg av bussen og over Vestfrontplassen,
bort til kontoret mitt. 

 

En stor takk til bussjåføren som i dag kjørte rute 4 som gikk fra Husebytunet sånn ca ti over åtte (tror jeg) i dag tidlig :-) 

Primulahagen

 

@brittarnhild

  

Regnværet i går gjorde godt både for jord og luft, og for allergiplagene til yngstedattera.
Det lå igjen litt morgentåke i lufta da jeg spiste frokost, og temperaturen var ikke noe særlig å skryte av......men tåka var på vei bort og gradestokken på vei opp, så jeg pakket fotobagen og kjørte ut til Ringve Botaniske Hage.

Jeg har lenge gledet meg til å besøke Primulahagen der ute. Har vært der flere ganger, men aldri på den rette årstiden. 

"Men i dag" tenkte jeg, og kjente forventningen risle i meg "i dag må da være den helt perfekte dagen"

Det var nok på mange måter den rette dagen, iallefall den rette årstiden. Men det som møtte meg var et begredelig syn. Rett og slett trist.

Store, bare jordflekker, og masse, masse ugress.

Nå var det heldigvis noen planter innimellom ugresset og de nakne flekkene også. Og full blomstring på de sortene som blomstrer om våren.

Blomstene bukket og smilte førførerisk så godt de kunne.
Og de kan kunsten, jammen kan de det.

En god telelinse og rett vinkling kan skjule mye.
Så det var slett ikke vanskelig å ta vakre bilder i primulahagen.
Men når jeg la vekk kameraet og bare brukte mine egne to øyne, var det tristheten som tok meg.
Tenks så vakkert dette kunne ha vært. 

Jeg kommer til å dra tilbake til Ringve.
Både i år og senere. Og vi kommer til å fortsette å sende utenbys og utenlandsbesøkende dit.
Men noe av forventningen, noe av gleden og fryden ble liksom litt borte i dag.

 

Kjære Ringve.
Jeg håper dette kun var "et uhell".
Takk for en flott hage, og lykke til med stell og luking! 

En del av historien

@brittarnhild

For tiden leser jeg Einar O. Risa sin serie M.Kanne & Søn, om en familie i Stavanger fra 1889 og framover. Utrolig fasinerende å følge M.Kanne som mer eller mindre på måfå kom fra København og havnet i Stavanger, fikk kjøpt seg et hus sentralt i byen, åpnet fotoatelié og butikk, forelsket seg i Sine fra Sola som stod på torget og solgte frukt og grønnsaker fra familens gård, stiftet famile.....og så følger vi norges- og til dels veldenshistorien slik den ble opplevd sørvest i Norge gjennom generasjoner.

Jeg blir nesten litt misunnelig på Stavanger som har en sånn bokserie. Skulle gjerne hatt noe liknende her i Trondheim også. Vi har jo Trondheimsforfattere, det er ikke det, men det å følge en familie på denne måten gir et helt spesielt innblikk i byen,  sett gjennom Einar O. Rise sine øyne selvsagt, men dog.

Så kunne jeg kanskje ha skrevet selv da.....tenker jeg iblant. Ja, kanskje kunne jeg det? Eller nei, jeg har verken den tiden eller den tålmodigheten som jeg da måtte ha.

Men vent må litt.
Jeg trenger da slett ikke skrive. Jeg lever jo midt i det.
I over 55 år har jeg bodd i denne byen. Født på Strinda sykehus, døpt i middelalderkirken ute på Lade, vokst opp i Blomsterbyen i nettopp Blåklokkeveien. Åsvang skole, Nardo skole, Singsaker, Strinda. Konfirmert i domkirka, giftet meg i domkirka, jobbet i Lademoen menighet, i Sverresborg og Tiller. Flyttet etter hvert litt ut fra byen, først til Tiller, så til Huseby. Jobber midt i smørøyet, i ærverdige Erkebispegården.
Sverger til Midtbyen og er motstander av alle kjøpesentrene som spretter opp rundt byen. Er på byfotovandring langs Nidelva, Solsiden, Kanalen, Skansen, Ilsvika, domkirkeparken, Marinen flere ganger i uka. Drømmer om å skrive en bok illustrert med masse bilder fra Trondheims mange kaféer.

Jeg trenger da slett ikke skrive en triologi on Trondheim.
Trenger ikke lese en heller. 

Jeg lever jo midt i det!
Hver eneste dag.