Blåklokkeveien

Lengselen etter å reise

@brittarnhild

Jeg hadde et ærend i byen i går, og benyttet anledningen til en vandring i en del av byen jeg knapt har vært i etter at coronapandemien traff landet i mars. Jeg har forresten knapt vært i byen i det hele tatt etter 12.mars, jeg som i mange år har vandret rundt i byen nesten daglig, før og etter jobb, på fotovandringer, byturer, rusleturer for å se nye og gamle gater og veiter, og bydeler. Pensjonisttilværelse og jobb traff meg samtidig, og har ført til ganske store forandringer.

Ta reising for eksempel. Lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til.

"Det er i grunnen ganske rart, men jeg savner ikke reisingen" har jeg sagt både høyt og til meg selv. Og jeg har trodd på det, det har vært sannheten. Nei, jeg har ikke savnet reisingen. Vi hadde en fin tur til Vestlandet i ferien, jada, det var reising så god som noen det, men den varte bare ei uke. Så har vi hatt turer til hytta, men først og fremst har vi vært hjemme. Og det har vært ok, helt ok i grunnen.

Det forandret seg da jeg ruslet rundt i byen i dag, over Blomsterbrua som egentlig ikke heter Blomsterbrua i det hele tatt, men aldri blir kalt noe annet av byens befolkning. Da jeg passerte restaurantene på Nedre Elvehavn og så lunsjgjestene sitte utendørs og nyte mat og sol. Da jeg hørte en regnbue av ulike språk, for i Trondheim er det langt fra bare norsk som snakkes. Da jeg hadde god tid til å vandre rundt uten å se på klokka. 

Mens jeg sugde inn lufta av Byen Min, begynte det å sitre i kroppen, bilder og lengsler dukket opp, en vandring langs Themsen oppe i Richmond etter en lang formiddag i Kew Garden, en ettermiddag i Asolo nord i Italia i Freya Starks fotspor, et fuglereservat i India med fugler jeg aldri har sett verken før eller siden, en liten familiecafé oppe i fjellsiden på Tenerife som har verdens beste kremboller, Venezia, Murano, Burano med sine lukter og lyder.......

Lengselen etter å reise......lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til. Med ett slo den ned i meg som en bombe.

Jeg ruslet videre, fant en café jeg aldri har besøkt før, kjøpte en fransk norsk croissant med norsk ost og en italiensk norsk kaffe med melk, satte meg ned å prøvde å leke at jeg var i "utlandet" på reise. Det kunne ha gått bra, men så kom det to ganske brautende menn og satte seg på nabobordet. De fortsatte tydeligvis møtet de var midt i inn i lunsjen og det var umulig å innbille meg at jeg var noe annet sted enn Trondhjem.

Ekte dinosaurspor og eldgamle dryppsteinsgrotter

@brittarnhild

Ekte dinosaurspor, både fra planteetende og kjøttetende dinosaurer, fra x antall millioner år siden.

Ikke egentlig det jeg har reist helt til Georgia for å oppleve, men i dag var det det som stod på programmet, ikke i det originale programmet vi fikk tilsendt før vi drog, men i det vi fikk utdelt da vi kom. Så da hadde vi ikke stort annet valg enn å følge gruppa da.

Og når vi først var der så kubbe jeg jo alltids ta noen bilder :-)

Det kommer jo alle slags kommentarer når en reiser i ei gruppe på 30, og denne ble dagens høydepunkt for meg:
"Tenk så kreativ Gud er som skapte dinosaurene. Og tenk så omtenksom han er som ikke skapte oss samtidig med dem!"

Det var forresten ei stor dryppsteinsgrotte i dinosaurparken også, og den var mye mer spennende enn dinosaurene synes nå jeg da.

 

Og helt til slutt kom det aller beste.......

bare 25 meter til det reisemålet som der og da stod aller høyest på lista mi over steder meg ønsker å besøke!

 

Så fantes det faktisk liv inne i fjellet

@brittarnhild

I Norge trodde vi lenge at inne i fjellene bodde det troll. I Georgia bodde det faktisk levende mennesker inne i fjellene. Klippebyen Vardiza ble bygget for snart 1000 år siden, langs den travle silkeveien. Inne i fjellet var det på det meste 20.000 mennesker som bodde, i 3000 ulike rom.

På det meste mente man at byen hadde 13 etasjer, alle skjult inne i fjellet. Dessverre ble store deler av klippebyen ødelagt av et jordskjelv hundre år etter at den ble påbegynt, forsiden av fjellet forsvant slik at byen ble synlig, og flere av etasjene fosvant.

Vi vandret gjennom byen i dag. Kunne kikke inn i soverom og spisesaler og vinkjellere og kirker og alle de ulike rom som finnes i en by. Det var en utrolig vandring.

Byen ble påbegynt av kong Giorgi III, men det er dronning Tamara, en meget sterk og mektig kvinne i Georgias historie, som fullførte den. Dronning Tamara, eller kong Tamara som hun gjerne blir kalt, på grunn av styrke, mot og handlekraft, bodde i byen. Legenden forteller at hun hadde 300 av de 3000 rommene i byen. Bare på den måten kunne hun flytte rundt hver natt for å skjule seg for sine mange fiender.

De siste årene har en funnet ut at fjellet antagelig holder på flere hemmeligheter, at det fortsatt finnes deler av byen som en foreløpig ikke har funnet. Så nå er det arkeologiske utgravinger der oppe.

Midt oppe i fjellsiden jobber arkeologene, uten verneutstyr. Trillebår etter trillebår fylles med stein, som så tippes utfor kanten.

Det er forresten liv inne i fjellet i dag også. Noen munker har tilholdssted der,

og likeså en koloni klippesvaler.
De har bygd sine egne hus inne i rommene,

og ser slettes ikke ut til å bry seg om alle turistene.

Gruppereise er jammen lærerikt

@brittarnhild

Vi er på gruppereise for aller første gang. Sikkert mye å si om det.......etter hvert, men enn så lenge er vi ikke i tvil om at de fleste opplevelsene er positive. En ting er alt det spennende fordi turen er lagt opp av lokale arrangører og har både georgisk og norsk guide. Det hadde vi forventet når vi valgte å reise på tur på denne måten. Noe annet, og virkelig en ekstra bonus, er alle de spennende menneskene vi reiser sammen med og blir mer og mer kjent med etter som dagene går. Og som gavmildt øser fra sitt liv og av sin kunnskap.

Ta de to fugleinteresserte for eksempel, som nærmest jublet av fryd da de først så flere alpinkråker, og så en lammegribb......."tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri sett før".......jeg kunne tilføyd "tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri hørt om før!". Jeg jubler litt jeg også, sånn inni meg, over at jeg nå ikke bare har hørt om lammegribb, men til og med har tatt et bilde av en.

Så er det botanikeren og andre planteinteresserte som nærmest for seg selv, og helt uten å briefe med kunnskapen sin, peker ut blomster og trær og gjerne kan både norsk og latinsk navn.

Så vandrer vi rundt i natur og på historiske steder, litt sammen med den ene, så sammen med den andre. Eller vi spiser middag sammen og deler ord like mye som vi spiser. Hverdagshistorier, troshistorier og spennende fortellinger fra reiser.

I dag kunne forresten veiingeniøren slå til (han jeg deler seng med på reisen). Vi har kjørt på veier av svært ulik kvalitet her nede, så da vi kom ut på motorveien vestover i Georgia, en motorvei med "endeholdeplass" Istanbul, utbrøt han "nå kjører vi på betongdekke." Så fikk jeg og de to som satt nærmest oss i bussen et lite foredrag om forskjellen på betongdekke og asfaltdekke. Reiseleder Kurt oppfattet hva vi satt og snakket om, og plutselig visste alle i reisefølget mer om veidekker enn hva de visste på forhånd.

I dag har vi forresten besøkt Stalins fødeby Gori, og Stalin-museet der. Så nå vet jeg veldig mye mer om både Stalin og Russlands og Georgias historie enn hva jeg visste i går.

Jeg vet for eksempel at Stalin var redd for å fly og alltid reiste i denne grønne, skuddsikre jernbanevognen :-)

Og så vet jeg at det er utrolig masse jeg ikke vet men som jeg gjerne vil vite mer om. Flaks da at jeg lastet ned Montefiores biografi om Stalin på kindelen min før jeg drog hjemmefra.

Så nå lar jeg blogg være blogg og reisedagbok være reisedagbok. Resten av kvelden har jeg tenkt å lese.
 

 

Det er som å stå ansikt til ansikt med en Gud

@brttarnhild

I 1899 var Knut Hamsun og hans daværende kone Bergljot på reise gjennom Russland og Kaukasus, og videre østover til Aserbajdsjan, og et par år senere kom boken "I Æventyrland, opplevet og drømt i Kaukasien". Jeg har selvsagt lest boken før vi kom hit, og har den med meg på reisen for å kunne lese på nytt om de ulike stedene etter hvert som vi besøker dem.

Forsidebildet av den utgaven jeg har viser en kirke oppe på en fjelltopp, med et majestetisk, snødekket fjell i bakgrunnet. Samme motiv pryder både guideboken om Georgia som vi har kjøpt, samt forsiden av programmet reiseselskapet har laget for reisen vår.

I programmet vårt stod det at vi skulle gå opp til denne kirken, Sameba. Så jeg har gått til innkjøp av nye turklær, og har passet på å gå masse turer de siste ukene for å holde meg i form.

Så kom det kontrabeskjed i går. Kirkebesøket og fjellturen stod ved lag, men det ville bli for krevende å ta den til fots. Isteden bestilte reiselederen 6 taxier som skulle kjøre oss opp og ned. Nedtur! Men gruppereise er gruppereise, og da hører man etter på hva reiselederne bestemmer. Jeg var ganske skuffet da jeg la meg i går kveld, men bestemte meg for at den skuffelsen var det bare å glemme, selve turen opp til kirken stod jo fortsatt ved lag.

Vi våknet i dag tidlig, dusjet, kledde oss i vanlige klær og gikk ned til frokost. Og fikk en slags kontrabeskjed - det ville ikke bli tid til å gå begge veier, men de som ønsket det kunne gå ned fra fjellet!

Gjett om vi var raske til å skifte til turklær etter frokost!

Det ble en uforglemmelig tur. Både taxituren opp langs veier som er milevidt fra godkjent norsk standard, besøket i kirken, og vandringen ned igjen.

Vi ble grundig advart om nedturen. Ikke gå men ta taxi dersom du er det minst i tvil. Du må være i god form og du må ikke ha problem med knærne.

Terje og jeg er blant de yngste i gruppen, så med det som bakteppet bestemte jeg meg for at "jeg er i god form", Terje er jo i god form så han kunne jo helt sikkert gått både opp og med. Og om venstrekneet mitt begynte å klage gikk det helt sikkert an å lukke ørene for det.

Så ble det altså bare en helt fantastisk tur. Bratt, jada, særlig fordi vi valgte å ikke gå langs veien men mer eller mindre rett ned. Men jeg har da gått i fjellet før, og 500 høydemeter er slett ikke uoverkommelig.

Vel tilbake på hotellet, måtte jeg fram med Knut Hamsun. Her er hva han skrev da han kom til landsbyen Kazbegi, kirken Sameba og fjellet Mount Kazbek (5047moh):

Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap til-høire og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss ind på livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom følelse igjennem os, berget står der som obsvoren av de andre berge, det er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud.

I 1925 reiste Fridtjof Nansen gjennom Kaukasus, også han kom til Kasbek, også han ble betatt og måtte beskrive det han opplevde:

Endelig nådde vi den bekjente sasjon Kasbek...Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen; men bakenom forsvant alt i de bølgende  tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet. - Men som vi stirrer dit opp, åpnet med ett en rift høyt oppe i teppet, og mellem de veltende skymasser hang en veldig, hvit snø-bre ut over oss fra himmelen. En mistet nesten pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen stod et øyeblokk klar, så forsvant drømmesynet igjen i skyene. Det var Kasbek.

 

Kasbek speiler seg i vinduene i bussen vår.

Jeg har ikke klart å beskrive dagen med egne ord enda.......joda, noe har jeg beskrevet her, men i reisedagboken er dagen fortsatt blank.

 En sånn opplevelse trenger tid til å modnes.

 

 

Et bibelsk yrke

@brittarnhild

At en gjeter har et bibelsk yrke er det vel ingen tvil om. Nå er det vel det å gjete sauer det står mest om i Bibelen, men det er ingen dårlig jobb å gjete kuer heller. Og når det foregår i åsene rundt et av Georgias mest hellige steder, kan det vel knapt bli bedre. I alle fall ikke sett gjennom linsen til en ivrig turistfotograf.

Vi har forlatt hovedstaden Tbilisi og begitt oss nordover, opp i de mektige Kaukasusfjellen, og første stopp på veien er Jvari-kirken. Et mektig møte i den gamle kirken som ligger høyt oppe over den gamle hovedstaden Mtskheta.

Gjeteren strevde med at kyrne absolutt ville inn på stien der besøkende gikk for å komme opp til kirka,

Byen med de tusen balkonger

@brittarnhild

Gruppereise, pakketur, gå til dekket bord.......jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle en sånn type tur som vi er på nå, hvor vi bestilte, betalte og fikk billetter og program tilsendt. Alt er ferdig lagt opp, her er det bare å henge med. Det er første gang vi prøver noe sånt, og etter en hel reisedag og ferdig med dag en her i Georgia, er i enige om at dette faktisk går, ja, ikke bare det, ubder lunsjen i dag var vi jeg enige om at dette kan vi godt gjøre om igjen.

Vi kunne helt sikkert bestilt reise og overnatting selv. Mulig det hadde blitt billigere, skjønt jeg tviler på det. Mye arbeid, enormt mye arbeid ville det vært, og hvordan i all verden skulle vi på en eneste dag funnet fram til alt det spennende vi har fått med oss i Tbilisi i dag, med all den informasjonen som georgiske guide Ia (aner ikke hvordan hun skriver navnet sitt) og norske guide Kurt har delt med oss?

Vi har stort sett holdt oss i gamlebyen i dag. Startet med georgisk ortodoks gudstjeneste, fortsatte med gondolbake opp til toppen av festningen som ligger høyt der oppe over byen, og gikk så i flokk og rad med til byen igjen.

Når 28 stykker, de fleste eldre enn oss, går i følge, går det ikke fortere enn at jeg får tatt bilder underveis, både støtt og stadig. Og det gjør jeg.......både støtt og stadig.

Låner bort kameraet gjør jeg også.......

en gang i blant.

 

Første dag har vært lang, og vi har to korte netter bak oss, så nå gjør jeg som denne lyseslukkeren,
jeg velger meg mørket for noen timer.

 

Utferdstrang

@brittarnhild

Utferdstrang, eventyrlyst, reisedilla.
Det er rart med det, når du først er bitt av basillen er det vanskelig å få "gifta" ut av kroppen.  Det er nok heller tvert imot, jeg forer eventyrlysten med herlige trerretters måltider både støtt og stadig - leser reisebøker, lar fingrene følge ukjente veier på gamle og nye kart, drømmer om alt jeg enda ikke har sett, enda ikke opplevd.

Terje fylte 60 i januar. En eksotisk reise var gaven fra meg.......

.......og nå står det to ferdigpakkede kofferter her og venter utålmodig på å komme avgårde.

 

Både Mac og reisedagbok blir med, så forhåpentligvis blir det noen reisebrav underveis. Såfremt vi finner wifi.

 

Alexander von Humboldt, en ny venn

@brittarnhild

Sommerfugler i magen har gjerne med spenning å gjøre, noe du grugleder deg til. Sommerfugler i magen handler også om forventninger, om fryd, ja, til og med om forelskelse. Noen ganger får jeg sommerfugler i magen på grunn av bøker. Det handler da gjerne om ei bok eller flere bøker som tar meg inn i en virkelighetsverden som jeg ikke ante fantes, som presenterer meg for et eller flere mennesker som jeg med en gang skjønner kommer til å ha betydning for meg.

Det ligger to bøker på skrivebordet mitt akkurat nå som gir meg sommerfugler i magen. Gode, fargerike sommerfugler som sakte beveger vingene sine og får det til å kile dypt inne i meg.

 

Den første boka kjøpte jeg på Tenerife. Da hadde jeg sett på den flere ganger, stått med den i hånda, vurdert, men latt være å kjøpe den fordi den var på tysk. Jeg skal nok klare å stotre meg gjennom ei tysk bok, med god hjelp av ordbok, men det vil ta tid og jeg er usikker på hvor mye utbyttejeg til syvende og sist vil ha av boka. Den andre er på engelsk, et språk jeg leser like flytende som norsk.

Begge bøkene handler om Alexander von Humboldt (1769 - 1859) var en vitenskapsmann og oppdager som har hatt enormt stor betydning for hvordan vi i dag ser på naturen. Darwin var inspirert av Humboldt, Goethe var inspirert av han, Thomas Jefferson, William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge, Henry David Thoreau.......ja, listen er lang.

Alexander von Humboldt var en tysk naturvitenskapsmann og i følge wikipedia grunnleggeren av den fysiske geografi. Andrea Wulf sier sågar i sin biografi om Humboldt  at han oppfant måten vi i dag ser naturen på. Og har gitt biografien navnet The Invention of Nature, The Adventures of Alexandre von Humboldt, The Lost Hero of Science.

Alexander von Humboldt var et totalt ukjent navn for meg der jeg gikk rundt i en souvenirbutikk på Tenerife og lette etter guidebøker. Når jeg reiser er jeg alltid på jakt etter litteratur om eller fra landet jeg besøker, men her var det vanskelig å finne noe annet en glorete fotobøker. Inntil jeg med ett fikk øye på noe; Alfred Gebauers Alexander von Humboldt, Seine Woche auf Teneriffa 1799. Jeg stod lenge med boka i hånda før jeg la den fra meg med begrunnelsen - jeg kan for lite tysk. Men boka dukket påå igjen og igjen, og aldri fant jeg andre tilsvarende bøker. Så noen år seinere kjøpte jeg den. Da hadde jeg flere ganger sjekket internett om den fantes på engelsk, noe den så vidt jeg har klart å finne ut ikke gjør. Men det var nok disse søkene som gjorde at amazon i en av sine reklameeposter sendte meg en lenke til Andrea Wulfs bok.

Så nå sitter jeg her med begge bøkene. Har mest bladd i den tyske men er i full gang med å lese den engelske. Og har altså sommerfugler i magen fordi det er så fantastisk å bli venn med denne utrolig spennende og kunnskapsrike mannen.

Bildene er fra reiser Terje og jeg har hatt på Tenerife. De to øverste viser dragetreet, Drago Millenario, som er over 1000 år gammelt. Så noen bilder fra Teide før jeg avslutter med et fjellvandringsbilde tatt nordvest på øya.

 

 

Matkupong de lux.

@brittarnhild

Vi kom ut på Værnes en stund etter lunsj i dag, fulle av forventning. Tre dager i London lå foran oss som ei åpen bok. Vel, noen flere dager for meg, men Terje må hjem etter ei "langhelg" (som om tre korte dager kan karakteriseres som langhelg da,.......) Men tre dager er jo leeeenge, og vi har lagt massevis av planer.

Den første tvilen kom etter at Terje hadde gått seg en tur inne på Taxfree, og kom tilbake med følgende melding: "Frp har bestemt at om vi ikke kjøper tobakk kan vi nå kjøpte 6 flasker vin!" (som om jeg er i stand til å bære med meg en pose med seks flasker vin liksom).....men så fortsatte han: "Akkurat nå er det forresten ingen som får kjøpe noen ting, for Stockholmsflyet er innstilt" Jeg dobbeltsjekket billetten min. Joda, Trondheim - Stockholm, Stockholm- Heathrow.Den første tvilen kom, som sagt, men jeg fikk fort beroliget meg selv. Det går jo masse vis av fly til London. SAS booker oss om via Bergen eller Oslo, og vips så er vi der.

Da var klokka enda en halv time før Stockholmsflyet skulle ha gått.

Noen timer senere lengtet jeg intenst etter et sted å kunne sette meg ned. Det finnes nemlig ikke en eneste stol i innsjekkingshallen på Værnes, ei heller en benk. Da hadde vi gått fra utenlandsterminalen, "vil alle som har kjøpt noe på taxfree vennligst levere det tilbake", vi hadde funnet de innsjekkede koffertene våre, ikke på bånd to i "the domestic terminal" som oppgitt, men på bånd tre. Og de to båndene ligger jo ikke langt fra hverandre, så det var jo ikke noe problem. Vi hadde beveget oss opp på plan to for å sjekke inn på nytt, fått en sms fra SAS som ba oss ta kontakt med SAS, trukket kø-lapp, stått i kø, stått i kø, stått i kø, stått i kø, snakket med andre som også stod i kø, stått i kø, stått i kø, stått i kø.......høres ut som hakk i plata dette her, men det er bare en beskrivelse av sånn det var.........

Etter å ha sneket i køen ved å henge oss fast i armen på en av de smilende damene som jobbet der, og som heldigvis etter hvert fikk tilbåret en stor vifte slik at de slapp å besvime av varme og stress, fikk vi vite at vi var booket om til fly i morgen "og om dette medfører problemer (les: utgifter) for dere, vennligst ta kontakt med selskapet der dere har reiseforsikring". 

Det var nå blitt middagstid. Vi var sultne og Terje leste på forbrukerrådet.no at vi hadde rett på matpenger. Nytt "henge seg i armen" på en av de nå etter hvert meget varme damene som var der. "Har vi ikke rett på matpenger?". "Joda, det har dere selvsagt. Se her har dere hver deres  matkupong!" Og dermed var vi de lykkelige eiere av to matkuponger, hver på kr 100,-. Så hadde vi valget, kaffe på Starbucks eller pølse på Narvesen. Det finnes nemling ingen annen mulighet på Værnes, om du ikke da er så heldig at flyet ditt går den dagen duet skal og du kan, ved hjelp av en papirlapp som heter boardingkort, komme deg inn i det aller helligste.

Vi valgte hver vår pølse. Og jammen holdt det til to flasker farris, tre donuts og tre kiks lemon også.

 

Nå gleder vi oss til i morgen.
Kanskje kommer vi oss til London da.......

 

.....eller?