Blåklokkeveien

Å vente.......på noe, eller bare være

@brittarnhild

Det ble en sein lunsj på oss i dag, veldig sein. Klokka var vel nesten fire før paejaen kom på bordet. Det var så mye annet vi hadde lyst til å gjøre første, og dessuten hadde vi litt brød igjen fra frokosten som vi spiste rundt vanlig lunsjtid. men endelig satt vi ved et bord utendørs, med herlig utsikt til hav og fugler og kraftige brenninger, og bestilte paeja. "Det tar litt tid før den kommer på bordet" sa kelneren, "more or less 20 minutes." Ikke noe problem for oss det, vi har da ferie og kan godt vente litt på maten. De 20 minuttene ble første til 40 minutter, så til 50. "Kommer ikke paejaen snart?" spurte vi, og fikk masse beklagelser, det var så travelt i dag, den kommer om 5 minutter. Jeg kjente at jeg begynt å bli mektig irritert. Her hadde vi planer om både det ene og det andre, og nå gikk det ene ti-minuttet etter det andre.

Rett før det hadde gått en time stod paejaen på bordet. Smakte aldeles nydelig, akkurat som en av kelnerne hadde fortalt oss at den kom til å gjøre. Og jeg hadde fått tenkt meg om, så all irritasjon hadde blåst rett vest, langt utover Atlanterhavet. Tenk, her satt jeg, det er ferie, jeg er sammen med Terje, vi nyter livet og hverandre, og utsikten var rett og slett det som er favorittutsikten min over alle utsikter (rent bortsett fra hytteutsikten kanskje) - turkist hav, hvite dønninger, lavafjell og lyd når bølgene slår not land som er vakrere enn noen annen lyd.

Jeg hadde verken bok til å lese i eller dagbok til å skrive i mens vi satt der. Men jeg hadde livet, og sansene, lyder og lykter og syn.......og.......jeg hadde mannen jeg elsker.

 

Det er den første dagen i det nye året, og jeg er godt i gang med nyttårsforsetter. Har lest ut min første 2019 bok og blogget om det, har.......ja da, jeg har gjort litt av hvert annet også, som jeg kan skrive om senere, kanskje :-)

 

 

The Veil of the Temple

@brittarnhild

Det var fortsatt nesten dagslys da dørene til katedralen ble åpnet litt over ti for 650 ivrige publikummere som ville overvære The Veil of the Temple. Mens vi stod i kø og ventet på å komme inn fikk vi forresten utdelt hver vår tøyveske med myk pute, vannflaske og sjokolade. 7 nattetimer på ukomfortable stoler og/eller hardt steingulv kan være en utfordring.

Lyset utendørs, hvor de siste solstrålene fant det karakteristiske grønne domkirkespiret, lurte oss forresten litt. Inne i katedralen var det skumt, og etter hvert som vi kom inn ble det nesten litt hektisk aktivitet for å finne seg en plass å sitte. Stolene som stod langs veggene ble fort opptatt, madrassene som var lagt ut like så, og dermed ble det pute og steingulv på de som ikke fikk kapret en stol.

Så senket stillheten seg. Vi ble ønsket velkommen, ble oppfordret til å slappe av, til å roe sjel og sinn, og til å ta hele kirkerommet i bruk. Til å vandre rundt, følge musikken.

 

Jeg følte meg utilpass til å begynne med. Så mange folk rundt meg, trangt å sitte, trøtt, hvordan skulle jeg holde ut ei hel natt. "Ah, hva var det i det lyset? Å, du har satt mitt hjerte i brann, og jeg er fortært........Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg.......Uten form, rom, kaos. Ordet!" Teksten, musikken. Stemningen min var fanget. Fra første tone, fra første ord. Det tok litt tid før jeg klarte å følge oppfordringen om å bevege meg i kirkerommet. Så uvant. Men da barrieren ble brudt var jeg med ett en del av det det hele. "Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk. Å, velsignede paradis, be for meg, be for meg. Med dine raslende blader."

 

Timene gikk fort. Bønner, liturgier, bibeltekster. Gjentagelser. Masse gjentagelser. Lytte. Sove litt. La tanker vandre. Bli litt forstyrret av "alle de andre". Finne tilbake til bønnen, musikken.

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom."

Fra programmet: "The Veil of the Temple er et storslagent verk som varer i hele syv timer og skal framføres i løpet av en natt på et hellig sted. Det er komponert i åtte sykluser, som et gigantisk bønnehjul, der hver syklus stiger en tone - en musikalsk reise og en åndelig reise. Reisens mål er å gi den enkelte tilhører en opplevelse av en høyere bevissthet gjennom en symbolsk handling: å rive vekk sløret, å reise fra mørke til lys - en reise fra den temporale tidens eksistensielle mørke, til Gud og det evige lys. Den åttende og siste syklusen representerer den åttende dagen, den første dagen i den nye uken og det nye Skaperverket, evighetens dag - et musikalsk bilde på Paradiset og det himmelske tempelet."

 

Det var forlengst blitt dagslys ute da vi kom til åttende syklus. "Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.........Solen skjulte sine stråler og tempelets forheng revnet"

 

Dørene ble slått opp på vidt gap, og sammen vandret vi ut i morgenen. "Den er fullstendig, denne er fullstendig. Det fullstendige følger av det fullstendige. Ta det fullstendige fra det fullstendige, det fullstendige består. Aum. Fred, fred, fred."

 

 

The Veil of the Temple.

Solen skjulte sine stråler......forhenget revnet......vi ble i stand til å se.......

.......Den Hellige

 

Sommerfuglens travelhet

@brittarnhild

”Travelt jeg? Nei, jeg har det da slett ikke travelt.” Den lille rapssommerfuglen folder  så vidt ut vingene et lite sekund, flakser over til neste blomst og suger ivrig i seg nektar. ”Jeg har jo all verdens med tid jeg. Helt fra skapelsens morgen da jeg åpnet vingene mine for første gang og fløy ut av  den trange puppen min og til frosten en gang kommer og verden blir for kald. Men det er lenge til det. Veldig lenge.” Igjen folder den raskt ut vingene, akkurat lenge nok til at jeg får sett de små svarte flekkene på vingene som forteller meg at dette er en rapssommerfugl, en pieris napi,og så er den borte. Tilbake står jeg og nynner……..den prektigkledde sommerfugl er fløyet fra Guds hånd…….

Den gode kjedsomheten

@brittarnhild

Jeg sitter rett og slett her og savner det å ha det kjedelig. Det å ikke ha noe å gjøre. Det å ha timer, dager liggende strekt ut foran meg.....ikke for å vente på å fylles, men bare at de ligger der. Stunder å være i. Senke skuldrene. Glemme klokka. Kanskje bli litt rastløs. Kjenne at det er litt kjedelig. På en god måte. Og på en vond måte. Bare sånn litt.

Jeg jobbet noen år med besøkstjeneste da jeg var ung. Arbeidsdagen gikk i stor grad med til å besøke eldre, ensomme. Flest kvinner, noen menn som satt der alene, dag ut og dag inn. Jeg var heldig og kunne komme som en solstråle til hver og en av dem. Eller jeg var uheldig, kom og ble klagemur. Det var mye lærdom i dette for en ung, travel småbarnsmor, som i grunnen ikke fikk døgnet til å strekke til. Jeg husker særlig en eldre dame, jeg husker flere, men denne ene fylte meg med frykt. Frykt for en alderdom hvor jeg ble sittende alene i kjedsomhet. En kjedsomhet som var fylt av bitterhet. Bitterhet over alt som ikke ble. Bitterhet over alt som ikke var. Bitterhet over alt som ikke ville bli.Disse møtene, og andre liknende, har vært med på å skape et ønske i meg om å fylle livet. Leve rikt. Leve her og nå. Være takknemlig.

Så blir kanskje livet noen ganger vel rikt. Jeg klager ikke. Neida, så lang i fra. Jeg våkner hver morgen og gleder meg til dagen. Til å leve den sammen med mann, barn, svigerbarn, barnebarn som er underveis, foreldre, familie ellers, venner, naboer, reiser, jobb, hagesysler, matlaging, lesing, musikk, teater, kunst og kultur, fjellturer osv, osv. Og fylle dagene gjør jeg.

Men så sitter jeg her da og savner det å ha det kjedelig...............

 

Det blir nesten litt sånn Ole Paus - jeg har alt, men det er også alt jeg har.

 

Hadde det vært nyttårsaften i dag, eller bursdag, eller julaften, skulle jeg gitt meg selv en gave, eller et nyttårsforsett - noen timers kjedsomhet.

 

Det er verken nyttårsaften eller bursdag eller julaften, men hva så. En gave kan jeg jo gi meg selv hvorsomhelst. Nårsomhelst.

Så værsågod.

 

Her er den........

 

eller kampen om tiden.......

@brittarnhild

Tidlig på 90-tallet en gang leste jeg Michael Endes bok MOMO eller kampen om tiden. Det fikk ganske dramatiske konsekvenser for oss som familie. Positivt dramatiske konsekvenser vel å merke. Etter å ha lest boken, blitt kjent med både Momo og tidstyvene sa jeg nemlig opp jobben min, og ble hjemmearbeidende på heltid. Til tre små barn (dette var før Marta ble født). Jeg ble hjemme i tre år, og angret ikke et sekund på det.

Etter den gang har jeg ikke våget å lese boken på nytt. Men jeg har tatt godt vare på den. Innimellom alle mine flere tusen bind bøker av ymse slag har jeg alltid visst hvor akkurat denne boka stod.

I dag har jeg tatt den fram og nå ligger den her på pulten foran meg.

Årets fastetid handler om tid for meg, og jeg tror jeg tar sjansen på å lese boka en gang til.
Ja, jeg gleder meg faktisk til å gjenoppdage den.

 

Men før jeg setter i gang med Michael Ende har jeg tenkt å lese en annen bok som jeg også har lest før, og hatt stor glede av,
nemlig Bodil Jönssons Ti tanker om tid - til deg som har alt unntatt tid.

 

Alle bildene i dagens innlegg er tatt fra verandaen på hytta. Ulik tid på døgnet. Ulike årstider. Ulikt vær.

 

Den lille prinsen og tiden

@brittarnhild

For noen år siden ga jeg ut en bok om fastetiden. Tid og hvordan vi bruker tida vår, omtales i boka i kapittelet "Tegn til håp"

I fjor brukte jeg fasteboka, 40 dager - fra karneval til oppstandelse, gjennom hele fastetiden her på Blåklokkeveien. Jeg kom ikke helt i mål , bare nesten. Du finner alle innleggene under kategorien 40 dager - fra karneval til oppstandelse. Jeg har ikke tenkt å gjenta dette år (bortsett kanskje fra at jeg helt mot slutten av fasten avslutter det jeg startet på i gjor), men likevel, siden TID er satt som hovedoverskrift over Blåklokkeveien i 2015, vil jeg dele starten på kapittelet "Tegn til håp"

 

Fastetiden er kanskje den perioden i året som er best egnet til å ta tiden tilbake. Vår hverdag er ofte fylt opp av viktige og uviktige gjøremål, og vi har lett for å måle vår verdi som menneske ut fra hvor mye vi har å gjøre. En litterær figur som har noe viktig å lære oss om tiden, er prinsen i Antoine de Saint-Exupérys bok "Den lille prinsen". Den lille prinsen kommer fra en bitte liten planet, men har dratt ut i verden for å finne ut hvordan den ser ut. På sin ferd møter han mange mennesker som oppfører seg på måter som prinsen oppfatter som underlige. Hør bare hvordan det går når den lille prinsen treffer kjøpmannen:

God dag, sa den lille prinsen.
God dag, sa kjøpmannen.
Det var en kjøpmann som solgte vidunderpiller som kunne slokke tørst. Hvis man tok en pille om uken, behøvde man ikke drikke mer.
Hvorfor selger du med? spurte den lille prinsen.
De er veldig tidsbesparende, sa kjøpmannen.
Vi har hatt to eksperter til å regne det ut for oss.
Man sparer to og femti minutter om uken.
Hva skal man bruke de to og femti minuttene til da?
Til hva man vil.
Ja, hvis jeg hadde to og femti minutter til overs, ville jeg brule dem til å vandre til en kilde i ro og mak, sa den lille prinsen.

 I vår vestlige verden tenker vi kronologisk om tiden. Den er en målbar størrelse som beveger seg fremover uansett hva som skjer. Tiden tenkt på denne måten kalles på gresk for kronos. Men en kan også tenke seg en annen måte å måle tiden på, nemlig tiden som kommer i form av situasjoner og hendelser hvor vi har mulighet til å velge. Og da er det opp til oss om vi velger det gode eller det onde. Det greske ordet for tiden tenkt på denne måten er kairos.

 

Da tenner moder alle lys

@brittarnhild

Til våren har vi planer om å legge inn strøm på hytta. 40 år med stearinlys og et solcellebatteri fra tidenes morgen som om vinteren kun gir noen få timer med et svakt oransje lys, vil da være historie. Vi fortsetter nok med vedfyring, men når vi kommer til ei kald hytte fredag kveld og jubler når gradestokken er over frysepunktet.....inne, kan vi i tillegg til å fyre i ovnen, skru på et par brytere, og det blir både lys og varme. Det er litt vemodig. Vi har siden hytta ble bygd i 1975 i grunnen klart oss helt utmerket med stearinlys, gassovn, og etter hvert både et lite solcellepanel og et propankjøleskap. Men selv om dette med strøm til våren i utgangspunktet var Terjes ide, og jeg var veldig nølende, ser jeg så absolutt fordelene......ikke minst her jeg sitter og anstrenger øynene for å se tastaturet i det svake oransje lyset, samtidig som jeg spekulerer på om jeg har nok batteri hele helga på både mobiltelefon, iPad og Mac. Og så skulle jeg så gjerne lest litt i boka jeg holder på med.

Jeg var i Afrika høsten 2013, langt inne på landsbygda i Etiopi,a i en liten by som heter Bodji. Vi bodde på en gammel misjonsstasjon der, jeg fikk senga til misjonær og jordmor Bodil Rettedal, nå pensjonist og bosatt i Norge. Vi bodde i luksus på misjonsstasjonen, i alle fall i forhold til alle de andre i Bodji, og hadde noen flotte dager, men strømmen var borte da vi var der, så da kvelden kom var det begrenset hva vi kunne gjøre av aktiviteter. Det var talglys i huset, men bare noen få. Vi tente alle den første kvelden og da de var brent ned var det ikke flere å finne i huset. Det var nok ikke før vi ble invitert på middag hjem til Jerito og hennes familie en kveld, og hele huset var opplyst av kun et talglys, at vi forstod at de lysene som var i huset da vi kom var tenkt å vare alle dagene, ikke sløses bort første kvelden.

Jeg har i grunnen begynt å glede meg til vi får innlagt strøm på hytta. Det er så mye mer vi kan gjøre da. Lese. Strikke. Jobbe med ulike prosjekt. Lade opp batterier, ja, ikke minst det, være sikker på at alle dingsene som går på batteri holder helga igjennom, for ikke å snakke om påska igjennom. Tenk alt vi skal få gjort når strømmen kommer og hytta har dagslys hele døgnet om vi vil.

 

Men............det er et men med det, er det ikke? Klarer vi å holde på de lange kveldene hvor de eneste lydene som bryter stillheten er knitringen i vedovnen og dryppingen fra kondensen i lokket på den digre emaljerte vannkjelen som alltid står på ovnen. Av og til reiser jeg meg for å sette et nytt stearinlys i staken når det forrige er nedbrent. Vi lytter til litt musikk på iPaden så lenge batteriet virker. Innimellom prater vi litt, eller vi bytter på å bruke hodelykta for å lese. Vi deler ei flaske vin. Vi sitter i stillheten. Og vi nyter det.

Vi legger oss tidlig. Og nyter det også.

 

I Bodji har de dette mørket kveld etter kveld etter kveld etter kveld. Da vi satt der og spise med det ene talglyset midt på bordet kjente jeg at jeg så gjerne skulle lyst opp huset. Ordnet med elekstrisitet, eller i alle fall noen pakker lange, flotte stearinlys. Men hadde kvelden blitt den samme da? Hadde vi likevel sittet der lenge etter at maten var spist opp og delt historier fra våre liv?

 

Mon tro om ikke disse lange, mørke kveldene gir oss noe som elektrisiteten kommer til å ta fra oss?

Det gjenstår å se.

 

Om å se øyeblikkene

@brittarnhild

Vi var de to eneste passasjere på Sørvestekspressens tur mellom Kristiansand og Stavanger. Da vi kom på, på Moi, hadde sjåføren allerede kjørt halve rute. Vi fikk lagt koffertene inn i koffertrommet under bussen, småpratet litt med sjåføren da vi gikk ombord og satte oss ned i hvert vårt sete. Det hadde vært ei innholdsrik helg, en svært innholdsrik uke, ja, faktisk måned, i grunnen. nN så vi fram til å komme hjem til hverdagen igjen.

Vi hadde kjørt en liten halvtime og var på Ualand da sjåføren med ett stoppen bussen, snudde seg mot oss og sa: "Vi ligger et par minutter foran ruta. Jeg har kjørt denne bussruta dag etter dag i mangfoldige år, og det er så utrolig vakkert her. Nå tar vi en liten pause, for jeg vil ut og ta noen bilder.

Jeg var ikke sen om å følge sjåførens eksempel.

 

Vi kjørte videre inn i en dag som hadde fått et ekstra lag med farge. Og jeg satt igjen med takknemlighet til en sjåfør som har evne til å se skjønnheten i hverdagen. Og som tok seg tid til å dele den.

 

Glede i hjertet

@brittarnhild

Når jeg reflekterer over begrepet tid, tiden min, dukker det stadig vekk opp sitater fra Bibelen. Noen dukker fram fra skjulte steder langt bak i hjernebarken, andre kommer til meg fra en venn, noe jeg leser, en sang jeg hører, en foredragsholder. I dag var det det siste som skjedde. Jeg har vært på en konferanse nå i to dager om kirke og helse, og konferansens aller siste foredrag ble holdt av Magnar Kleiven som sammen med kona Unni-Lisbeth Kleven driver firmaet Vivilja AS. Tema for Kleivens foredrag var "Kan vi velge å ha det bra?", underforstått at, ja, selvsagt kan vi det.  Og det var midt i dette foredraget at bibelverset kom, fra Ordspråkene 17,22:

Glede i hjertet gir god helse.
Mismot tærer på marg og bein.

 

Litt på siden av tema tid kanskje? Nei, det er det vel ikke. Det handler jo om hva vi velger å fylle hjertet med. Glede, eller mismot.

Kleiven hadde mange gullkorn og jeg noterte flittig. Så som:

Livskvalitet er å våkne om morgenen og glede seg til å stå opp.

 

Så kan jo jeg legge til for egen regning, med tanke på bildet jeg bruker som illustrasjon i dag, og som ble tatt av Terje i forrige uke, mens vi så sola gå ned i havet vest for La Gomera på Kanariøyene:

Livskvalitet er å sette seg ned og se sola avslutte nok en dag.

 

Fiskeren Jorge

@brittarnhild

Fiskeren Jorge

Jorge er tidlig oppe hver eneste dag, sommer som vinter. Ikke at årstidene er så forskjellige her på øya, den ene dagen er mest lik den andre, sola skinner, bølgene slår, vinden stryker inn fra havet. Jorge liker det sånn. Hver morgen åpner han øynene og lar gleden over livet synke inn. Mens kona og den lille ungen enda sover dypt, kryper han ut av skinnfellen, kler på seg og tusler ut på det lille kjøkkenet.

Gårdagens brød dyppet i lunket kaffe er frokost i dag som det var i går og som det vil være i morgen. Han heller siste skvett av den oppvarmede kaffen over i kruset og setter seg på benken utenfor det lille huset. Møysommelig stapper han tobakk i den velbrukte pipa, tenner på og patter fornøyd mens han tar imot det trofaste dagslyset som sakte siver inn fra øst.

Så sitter han der og lar livet og lyset varme kroppen mens kona våkner. Han hører henne romstere på kjøkkenet, og snart kommer hun ut med nistekurven.

Jorge tar imot kurven, finner fram det enkle fiskeutstyret og vandrer ned til fiskeplassen. En hylle i klippen, hvor Jorge tilbringer dagene. Herfra kaster han ut snøret, drar det inn, kaster ut igjen, drar inn.

Noen dager biter fisken raskt og Jorge får det travelt. Andre ganger er havet stille. Snøret henger slapt ned og Jorge får god tid til tankene sine. Til drømmene. Jorge fisker til seg og den lille familien sin, og når havet er gavmildt blir det nok til å selge. Da blir det penger til mel, salt, noen flasker vin, et par nye sko til den lille ungen.

Øya er forresten i ferd med å forandre seg. I lang tid har Jorge fulgt med på byggearbeidene borte på andre siden av det lille sundet. Nå er det åpnet et hotell i klippeskråningen. Jorge kan se turister sitte ved bordene i restauranten som er bygd ut over klippene.

Hotelleieren har snakket med Jorge flere ganger. I dag kommer han over til den lille klippehylla igjen. Om ikke Jorge kan levere mer fisk. Turistene vil så gjerne ha den lokale fisken. Han skulle hatt mer å tilberede. Kanskje kan Jorge skaffe seg enda et fiskesnøre. Dersom han har begge snørene ute samtidig blir det dobbelt så mye fisk. Kanskje klarer han tre snører på en gang. Eller fire? Og med så mye fisk vil han tjene så mye at han kan leie inn en av guttene i landsbyen som likevel bare går og driver dank. Og ekstra penger vil det også bli, til vaskemaskin slik at kona hans slipper å streve så my, til et større hus, de trenger vel mer plass etter hvert. Til en fiskebåt. Til mannskap på fiskebåten. Så kan Jorge ta fri og nyte dagene.

Hotelleieren må snart tilbake til hotellet. Det er travelt å ha ansvar for så mange turister. Men han har sådd et frø hos fiskeren.

Neste dag er ikke Jorge å se på hylla si før langt på dag. Da har han vært borte i landsbyen og kjøpt enda et fiskesnøre. Hotelleieren smiler. Den kvelden har han mer fersk fisk å servere gjestene sine.

Dagene går. Turistene som sitter ute på terrassen på hotellet merker forandringen. Fiskeren borte på klippehyllen sitter ikke lenger i ro med snadda si. Nå har han det travelt med flere fiskesnører, en dag er det en ung gutt sammen med han på klippehyllen, en stund senere to gutter til.

Hotelleieren er strålende fornøyd. Ikke bare har han nok fisk til alle gjestene sine, han har til og med så mye at han kan selge videre til andre restauranter på øya.

Jorge er i farta. Det første han kjøper etter at pengene begynner å komme, er en vekkerklokke. Nå er det viktig at han kommer seg tidlig opp om morgenen for å få unna dagens gjøremål. Kona må opp også, hun må jo lage matpakke til både han og guttene han har hyret. Han har så mye å tenke på at han ikke merker at den lille ungen også blir vekket av ringingen. Så altfor tidlig.

Så har han ikke hatt tid til å kjøpe så mye mer. Men han samler mynter på kistebunnen og tenker at en dag skal kona få ny kjole, ungen skal få en drage med hale i alle regnbuens farger, en slik en som han har sett ungene borte på hotellet leke med, den lille hytta han bor i med familien sin skal få innlagt vann, og etter hvert en vaskemaskin, og så er det drømmen om en egen fiskebåt da.

Jorge løper til og fra. Det er ikke langer han som slipper ut snørene og drar dem inn. Han har nok med å sløye og renske fisken ungguttene fisker. Så må han løpe over til hotellet for å selge, tilbake til klippehyllen for å hente mer fisk, innom hytta for å plukke opp enda en nistekurv, slike unge gutter er alltid så sultne. Selv har han nesten ikke tid til å spise. Ikke har han tid til å stoppe for å slå av en prat med kona heller, eller leke med den lille ungen. Han tømmer lommene for sølvmynter, plukker opp nistekurven og farer avgårde.

Inntil én dag. Jorge er på vei ned til klippehyllen for å hente mer fisk da han møter to fremmede menn på vei opp. Den ene bærer flere papirruller under armen, begge diskuterer ivrig. Jorge fanger opp brokker av samtalen. Flere turister. Nytt hotell. Gullalder for øya. Penger. Turistene elsker fisken og kommer i stadig nye strømmer. Trenger plass. Må bygge nytt.

Jorge blir stående stokk stille. Et slør løftes fra øynene hans. Som i en drøm ser han øya si slik den nå har blitt. Travelheten. Jaget etter stadig mer fisk. Han setter seg ned på en stein. Blir sittende lenge.

Senere, mye senere, reiser han seg. Han går ned til klippehylla og forteller ungguttene at fiskeeventyret er over. Om det ikke snart er på tide at de drar tilbake til skolebenken? Etter at guttene har gått sin vei kaster han fiskesnørene på havet, etter først å ha fjernet krokene. Alle unntatt to. Det ene ruller han sammen og legger under en stein slik han alltid har gjort. Det andre putter han i lomma. Så tar han med seg tre fisker og går tilbake til hytta.

Kona ser med forbauselse på at Jorge kommer hjem så tidlig. Men da han rekker henne fiskene smiler hun og går inn på det lille kjøkkenet for å tilberede middag. Fra kjøkkenvinduet ser hun ut på Jorge og den lille ungen. De har funnet to pinner som de binder sammen, noen gamle filler. Den lille ungen ser opp på Jorge med strålende øyne. Sammen fester de fiskesnøret til pinnene og snart er dragen høyt opp i lufta, båret av vinden.

Kvinnen smiler, og snur sakte de tre fiskene i stekepanna.