Blåklokkeveien

Fra stillhet til helligetrekongersparade

@brittarnhild

Vi har hatt ei ganske stille uke her nede på Tenerife. Tidlig i seng, mange timer med søvn, lange, gode frokoster, soling, bading, turer, sightseeing og god mat. Og masse lesing. Et av nyttårsforsettene mine er å lese mange bøker, og jeg er veldig godt i gang. Ei av bøkene jeg har lest er 40 dager og 40 netter av Kjell Arnold Nyhus, ei bok som har gitt mye, og som har passet godt. Ei god juleuke, som i dag har hatt sin avslutning med epiphany, eller helligetrekongers-fest. Da ble stillheten brutt ettertrykkelig!

Enhver by og landsby her nede har sin egen julekrybbe, og mange restauranter har også en, eller mange.

Julekrybbene har manglet de hellige tre konger, "the magi" som de kalles på engelsk, men i kveld kom de fram. For fullt.

I Los Cristianos, hvor vi bor, og også mange andre steder på Tenerife, har det vært feiret helligetrekongersfest, barnas fest i kveld. Her ankom de tre kongene i helikopter. Så besøkte de stallen og ga sine gaver til Jesusbarnet, før de deltok i en lang parade. Mye venting. Utrolig mye støy. Og kjempegøy.

Men nå er det jammen godt å sitte i (nesten) stillhet på terrassen vår.......den siste kvelden.

 

:::::::::::::::::::::

Blogger oppdatert i dag:

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Disse nyttårsforsettene, og glede som smertemedisin

@brittarnhild

"måtte dine plager forsvinne like fort som dine nyttårsforsett" var det noen som la ut her om dagen. Uff nei, det håper jeg da virkelig ikke. De nyttårsforsettene jeg ga meg selv den første dagen i 2019 står ved lag, og nye kommer stadig på lista. Nei da, ikke slanking og alt sånt tøys, men masse annet spennende.

Fugletelling for eksempel. Aktiv blogging, lese massevis av bøker, ha åpne øyne og ører og hjerte for naturen rundt meg, le mer, fortsette å gå minst 10.000 skritt pr dag, presse komfortsonen min, kose meg inne i komfortsonen min, fortsette å reise, bake enda mer brød, og så videre og så videre og så videre.

Om nyttårsforsettene ikke forsvinner, men bare øker og øker, så håper jeg da virkelig ikke at smertene skal øke i takt med dem. Og det tror jeg da heller ikke de gjør. Snarere motsatt tenker jeg. jeg er nemlig ganske mye plaget med smerter. Både her og der og opp og ned og bak og fram. Nyttårsforsettene mine gir meg gleder, hver eneste dag, og gleder er den aller beste smertemedisin.......tror jeg :-)

 

:::::::::::::::::::::::.

Stilige bilder i dag, ikke sant :-) Har lekt meg litt med redigeringsprogrammet til iPhotos.

 

Bare dumt å kaste stein i glasshus

@brittarnhild

Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.

Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok. 

Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......

Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.

 

 

Tanker langs ei strand

@brittarnhild

Vi har funnet oss ei favoritstrand her nede. Ei nudiststrand. Det visste vi ikke noe om første gang vi kom hit. Stusset litt over at folk var så frimodige når de kom og skulle skifte til badetøy.......men, skal de ikke ha badetøy på seg? Nei, det skal de visst ikke.  Vi så oss rundt og oppdaget at mange av de solslikkende og badende ikke hadde en trår på kroppen. Andre hadde badetøy som som vi.

Senere har vi kommet tilbake til denne stranda hver gang vi besøker Tenerife. Alltid med badetøy på, men det er enkelt å skifte. Trenger ikke streve med å holde en stor håndduk rundt oss. her er det bare å ta av seg kjole og short og bh og truse, og ta på badebukse og badedrakt. Enkelt og greit.

Jeg gikk en tur langs stranda i dag. Barbeint, langs sand hvor sporene jeg satte ble visket ut så snart neste bølge kom. Det er så befriende godt å være her. Ikke noe press. Her er vi og alle akkurat slik naturen har valgt å forme oss. Store mager og små mager, store rumper og små rumper, store bryster og små bryster, store peniser og små peniser. Jeg kjenner at det godt å la magen være akkurat seg selv, ikke bruke krefter og energi på å holde den inne. Godt å være meg selv. Godt på vandre langs stranden, se meg rundt på alle de vakre menneskene. Vite at jeg er ett av dem. Et vakkert menneske, med min store mage og kraftige overarmer. 

Det bygges og bygges og bygges nye hotell og ferieleiligheter på Tenerife. Rett ved stranda "mi" er det et ledig området hvor det visstnok er planer om å bygge nok et luksushotell. På muren er det skrevet protester. Om hotellet blir bygd vil store deler av stranda bli ødelagt. Jeg krysser fingre for at det ikke skal skje.

 

Å vente.......på noe, eller bare være

@brittarnhild

Det ble en sein lunsj på oss i dag, veldig sein. Klokka var vel nesten fire før paejaen kom på bordet. Det var så mye annet vi hadde lyst til å gjøre første, og dessuten hadde vi litt brød igjen fra frokosten som vi spiste rundt vanlig lunsjtid. men endelig satt vi ved et bord utendørs, med herlig utsikt til hav og fugler og kraftige brenninger, og bestilte paeja. "Det tar litt tid før den kommer på bordet" sa kelneren, "more or less 20 minutes." Ikke noe problem for oss det, vi har da ferie og kan godt vente litt på maten. De 20 minuttene ble første til 40 minutter, så til 50. "Kommer ikke paejaen snart?" spurte vi, og fikk masse beklagelser, det var så travelt i dag, den kommer om 5 minutter. Jeg kjente at jeg begynt å bli mektig irritert. Her hadde vi planer om både det ene og det andre, og nå gikk det ene ti-minuttet etter det andre.

Rett før det hadde gått en time stod paejaen på bordet. Smakte aldeles nydelig, akkurat som en av kelnerne hadde fortalt oss at den kom til å gjøre. Og jeg hadde fått tenkt meg om, så all irritasjon hadde blåst rett vest, langt utover Atlanterhavet. Tenk, her satt jeg, det er ferie, jeg er sammen med Terje, vi nyter livet og hverandre, og utsikten var rett og slett det som er favorittutsikten min over alle utsikter (rent bortsett fra hytteutsikten kanskje) - turkist hav, hvite dønninger, lavafjell og lyd når bølgene slår not land som er vakrere enn noen annen lyd.

Jeg hadde verken bok til å lese i eller dagbok til å skrive i mens vi satt der. Men jeg hadde livet, og sansene, lyder og lykter og syn.......og.......jeg hadde mannen jeg elsker.

 

Det er den første dagen i det nye året, og jeg er godt i gang med nyttårsforsetter. Har lest ut min første 2019 bok og blogget om det, har.......ja da, jeg har gjort litt av hvert annet også, som jeg kan skrive om senere, kanskje :-)

 

 

2018 - året for trær :-) #9. Men hva har skjedd med mandeltredalen?

@brittarnhild

Dagboksbladene mine i dag handler om trær, om mandeltrær,
og om legenden som er knyttet til mandeltrærne i mandeltredalen.
Kopierer like godt det innlegget her jeg:

I går skrev jeg om den eldre engelskmannen vi møtte, og hans gamle kjærlighet til norske Solveig.

I dag har vi kjørt gjennom mandeltredalen, høyt oppe i fjellene. Dalen med alle de vakre blomstrende mandeltrærne, og legenden som hører til.

Det hadde seg nemlig sånn at en ung bonde på en liten fjellgård høyt oppe nesten under foten av Teide, i alle fall rett under foten av en annen vulkan, forelsket seg i en ung jente fra Skandinavia. La oss si at hun het Solveig, akkurat sånn som sangerinnen fra i går. Solveig flyttet sørover til bonden for å leve livet der oppe under vulkanene. Men hun savnet så veldig vinteren og snøen hjemme i Skandinavia, eller la oss si Norge. Savnet ble etter hvert så stort at hun ble syk av det, og den unge bonden visste ikke sin arme råd. "Det er særlig vinterens første snø jeg savner" gråt Solveig mot brystet hans. "De vakre snøfnuggene når de faller mot bakken." Da fikk den unge bonden en ide. Han plantet den golde lavadalen sin full av mandeltrær. Trærne vokste og blomstret, og da blomstene falt var det akkurat som vinterens første snøfnugg som falt mot bakken.

Neste vår født Solveig ei lita jente. Med lyst hår og blå øyne.
De kalte henne  Snøhvit.

Vi er alltid en tur innom mandeltredalen når vi er på Tenerife. I januar blomstrer trærne, og vakrere syn skal du lete lenge etter.......

 

.......så kom vi dit i dag, og hele dalen var grå og tørr. Trærne så døde ut. Vi stoppet og jeg gikk bort til et av trærne langs veien. Fullt av bitte små knopper, men da jeg forsiktig rørte ved dem falt de av. Helt tørre.

En liten fugl satt ytters på ei grein og sang så sørgmodig.
En kanariirisk.

Den sang Solveigs sang.

::::::::::::::::::::::

Om de tørre trærne skyldes klimaforandringer eller har naturlige årsaker vet jeg ikke, men det var så utrolig trist å kjøre gjennom dalen i dag.

2018 - året for trær :-) #7. Et nåletre, men hva?

@brittarnhild

Vi rakk å forlate Trondheim og Værnes like før stormen Cora kom. Og nå er vi her, på hotellet Los Alisios i Los Cristianos på Tenerife. Ja, akkurat det hotellet du ser på bildet, bak dagens tre. Spørs om jeg ikke bør kjøpe meg en bok om trær på Tenerife. Her er det ganske mange jeg ikke kan navnet på. Som dette nåletreet for eksempel. Ligner litt på Monkey´s Puzzle, men jeg tror ikke det er det.

 

Siste kvelden

@brittarnhild

Som alltid er siste kvelden av en reise vemodig. I morgen er det en lang flyreise hjem, på et trangt fly. Hjemme er det snø og kulde. På mandag er det jobb.

Så er kunsten da å ikke la negative tanker ta overhånd. Det er jo jeg selv som skaper eventyret mitt liv. Hver ny dag.

Flyreisen hjem foregår sammen med Terje. Og jeg har ei bok jeg gleder meg til å lese videre i. På Værnes blir vi hentet av Torgeir som er i Norge ei uke og som har nesøk av en god venn fra Japan. På jobben er det mange spennende arbeidsoppgaver som venter. Og på tirsdag har jeg fri :-)

 

Og så tar jeg med meg hjem fra denne uka på Tenerife ei ny veske proppfull av opplevelser.......som jeg håper å få skrevet ned i ukene som kommer.

 

Jeg har forresten daglig oppdatert tre bogger den uka vi har vært her. Denne bloggen, Vandring gjennom året og Britt-Arnhild´s House in the Woods. Klikk på lenkene, så kommer du dit og kan lese flere Tenerifehistorier.

 

Bor det mennesker her mon tro?

@brittarnhild

Vi har vært mye på farten de siste dagene, dessuten er bihulene mine betente (som vanlig), jeg har blitt forkjølt og våknet slett ikke til en av mine beste dager. Værmeldingen så ikke så aller verst ut, og vi hadde planer om en rolig dag ved bassengkantet, og kanskje en liten tur på ettermiddagen sånn at jeg fikk mine daglige 10.000+ skritt. Men været var ikke på vår side. Skyene ville ikke la sola slippe helt til, og det blåste, så det var rett og slett kaldt å ligge i solstolen. Etter en stundt foreslo Terje en tur til Güimar. Ikke for å se på pyramidene til Thor Heyerdahl, der har vi vært tidligere. Men jeg hadde lest i guideboken at det var et naturreservar med et vulkankrater der, og det kunne jo være spennende å se på.

Vi kjørte motorveien mot Güimar og siden det nærmet seg lunsjtid bestemte vi oss for ikke å kjøre opp i byen først, men heller ned til sjøen, til Puertito de Güimar for å finne en fiskerestaurant. Det viste seg å være et godt valg. Et rolig sted nesten fritt for turister, men massevis av lokale, og flere fiskerestaurantene. Vi var sultne og tok den første og beste vi fant. Og angret ikke på det. Blekksprut på Terje, hvitløksreker på meg.

Vandret litt rundt i byen etterpå, før vi fant ut at det var på tide å lete etter naturreservatet Malpais. Hadde glemt gps-en hjemme på hotellet, men ved hjelp av kart og mobil fant vi ut at reservaret slett ikke var oppe i fjellene, som vi hadde trodd, men rett og slett nabo med byen vi befant oss i. Måtte kjøre litt rundt før vi skjønte hvor vi kunne parkere og finne stien inn i reservatet, her var det ingen skilt eller infotavler til å hjelpe oss. Men Terje ga seg ikke, heldigvis.

Jeg har skrevet litt om selve vandringen i Britt-Arnhild´s House in the Woods, så her vil jeg heller vise bilder av noen små hus vi passerte rett etter at vi kom inn i reservatet. Flere av dem var bygget slik at bare ytterveggen var synlig, resten var bygd inn i fjellet. Mon tro om det bor folk her? Vi så ingen da vi gikk forbi, ei heller da vi kom tilbake, Men det var blomsterpotter med friske planter, fjernsyns- og radioantenner, og innlagt både strøm og vann, så det så absolutt ut til at stedet var bebodd.

Mon tro hvordan livet er i ei lita grend som dette. Helt ute i dønningene. Mon tro hvem som bor der? Hva lever de av? Hvordan er dagene deres?

Utrolig fascinerende.

Å bøte garn krever tålmodighet

@brittarnhild

Det har vært overskyet i dag, og dermed tid for å gjøre alt annet enn å sole seg. I grunnen helt greit synes jeg. Det er fortsatt godt og varmt, og mens vi er ute og går og går og går og opplever masse, får både ansikt, armer og bein sol, og så blir vi jo så spreke :-)

Vi startet dagen med å gå langs strandpromenaden på Los Christianos. Først så langt sørover som vi kom, og så nordover til Playa Americas og tilbake igjen. Det ble nesten lunsjtid mens vi gikk, vi ble i alle fall både sultne og tørste. Ville dra til en av øyas mange fiskelandsbyer for å spise lunsj, men det ble litt for lenge å vente, så vi tok hver vår crepe og delte en smoothie underveis.

Det var Terje som hadde lest om fiskerlandsbyen vi valgte i dag, Puerto de Playa San Juan, som ligger langs vestkysten, mellom Los Christianos og Puerta Santiago hvor vi har bodd et par ganger.

Det viste seg å være et svært godt valg. Sola skinte da vi kom, men vi kunne se at skyene fortsatt lå tykt over Los Christianos lengere sør. Vi hadde tatt med badetøy, men var sultne, så vi prioriterte mat først. Og da vi var ferdige med et nydelig måltid med lokal fisk og sjømat, hadde det skyet over også her. Men det gjorde ingenting. For her var det så masse å se på.

Fiskebåter, fiskere som stod med lange stenger og fisket fra moloen, og ikke minst to fiskere som var travelt opptatt med å bøte garnet sitt.

Tenk alle de fordommene jeg har hatt om "syden". Stedet jeg aldri skulle reise til for der var det bare "fest og bråk og fulle svensker".

Nå har jeg rett og slett forelsket med i den lille lavaøya Tenerife, og selv om vi enda har flere dager igjen av årets besøk, har jeg alerede begynt å glede meg til neste år.