Blåklokkeveien

The Veil of the Temple

@brittarnhild

Det var fortsatt nesten dagslys da dørene til katedralen ble åpnet litt over ti for 650 ivrige publikummere som ville overvære The Veil of the Temple. Mens vi stod i kø og ventet på å komme inn fikk vi forresten utdelt hver vår tøyveske med myk pute, vannflaske og sjokolade. 7 nattetimer på ukomfortable stoler og/eller hardt steingulv kan være en utfordring.

Lyset utendørs, hvor de siste solstrålene fant det karakteristiske grønne domkirkespiret, lurte oss forresten litt. Inne i katedralen var det skumt, og etter hvert som vi kom inn ble det nesten litt hektisk aktivitet for å finne seg en plass å sitte. Stolene som stod langs veggene ble fort opptatt, madrassene som var lagt ut like så, og dermed ble det pute og steingulv på de som ikke fikk kapret en stol.

Så senket stillheten seg. Vi ble ønsket velkommen, ble oppfordret til å slappe av, til å roe sjel og sinn, og til å ta hele kirkerommet i bruk. Til å vandre rundt, følge musikken.

 

Jeg følte meg utilpass til å begynne med. Så mange folk rundt meg, trangt å sitte, trøtt, hvordan skulle jeg holde ut ei hel natt. "Ah, hva var det i det lyset? Å, du har satt mitt hjerte i brann, og jeg er fortært........Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg.......Uten form, rom, kaos. Ordet!" Teksten, musikken. Stemningen min var fanget. Fra første tone, fra første ord. Det tok litt tid før jeg klarte å følge oppfordringen om å bevege meg i kirkerommet. Så uvant. Men da barrieren ble brudt var jeg med ett en del av det det hele. "Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk. Å, velsignede paradis, be for meg, be for meg. Med dine raslende blader."

 

Timene gikk fort. Bønner, liturgier, bibeltekster. Gjentagelser. Masse gjentagelser. Lytte. Sove litt. La tanker vandre. Bli litt forstyrret av "alle de andre". Finne tilbake til bønnen, musikken.

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom."

Fra programmet: "The Veil of the Temple er et storslagent verk som varer i hele syv timer og skal framføres i løpet av en natt på et hellig sted. Det er komponert i åtte sykluser, som et gigantisk bønnehjul, der hver syklus stiger en tone - en musikalsk reise og en åndelig reise. Reisens mål er å gi den enkelte tilhører en opplevelse av en høyere bevissthet gjennom en symbolsk handling: å rive vekk sløret, å reise fra mørke til lys - en reise fra den temporale tidens eksistensielle mørke, til Gud og det evige lys. Den åttende og siste syklusen representerer den åttende dagen, den første dagen i den nye uken og det nye Skaperverket, evighetens dag - et musikalsk bilde på Paradiset og det himmelske tempelet."

 

Det var forlengst blitt dagslys ute da vi kom til åttende syklus. "Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.........Solen skjulte sine stråler og tempelets forheng revnet"

 

Dørene ble slått opp på vidt gap, og sammen vandret vi ut i morgenen. "Den er fullstendig, denne er fullstendig. Det fullstendige følger av det fullstendige. Ta det fullstendige fra det fullstendige, det fullstendige består. Aum. Fred, fred, fred."

 

 

The Veil of the Temple.

Solen skjulte sine stråler......forhenget revnet......vi ble i stand til å se.......

.......Den Hellige

 

Ânglar, finns dom?

@brittarnhild

Det var i desember 2002, litt over et år etter at vi flyttet inn i huset vårt her på Huseby. Det var ettermiddag og jeg var travelt opptatt med å rydde, neste dag skulle nemlig diakonene i Nidaros komme på sin årlige adventslunsj. Tema dette året var engler, og jeg hadde funnet fram samlingen min med håndlagede engler, designet og kreert av bestevenninne Solveig. Med ett ringer telefonen. dette var enda mens vi hadde fasttelefon med display og jeg ser at det er et lokalt nummer.
Jeg: Hei, det er BrittArnhild
Mannsstemme: God kveld. Du vet ikke hvem jeg er, så unnskyld at jeg spør, men bor du i et rødt hus?
Jeg: Ja...........
Mannsstemme, presenterer seg: Jeg bor ikke så langt fra dere og bruker ofte å gå tur forbi huset deres. Jeg har lagt spesielt merke til det, for det strømmer en helt spesiell varme ut fra det.
Jeg: ................
Mannsstemme: Jeg har gått forbi flere kvelder nå og har hatt lyst til å ringe på, men valgte heller å ringe. Denne varmen er så spesiell, og forteller meg at det bor spesielle mennesker der.
Jeg:.................... (vet ikke hva jeg skal si)
Mannsstemme: Jeg er en healer og tror at det finnes mye mellom himmel og jord som ikke alle ser. Og deres hus utstråler noe helt spesielt. Si meg, er du eller noen som bor der også healere?

 

Samtalen fortsatte en god stund. Jeg kunne fortelle at ingen av oss er healere, i alle fall ikke på den måten han mente. Men vi er kristne, og jada, vi tror også at det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyet. Videre kunne jeg fortelle at da vi flyttet inn i huset året før hadde vi hatt en forbønnshandling for hjemmet vårt hvor vi ba om Guds velsignelse, så at han følte at det strømmet varme ut av huset syntes jeg slett ikke var noe rart.

"Mannsstemmen" delte ikke min kristne tro, men vi fikk likevel en veldig fin samtale.

Dagen etterpå, da diakonene var kommet, fortalte jeg om telefonsamtalen, hvorpå en av de besøkende spontant utbrøt: Klart det strømmer en varme ut av huset her, det står jo to lyssøyler, to engler, rett utenfor. Ser dere dem ikke?

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Ja, det er mye mellom himmel og jord som ikke så lett lar seg forklare, men forklaring eller ei, i går kveld svevde det i alle fall en nordlysengel over hjemmet vårt :-)

 

som en åpen bok

@brittarnhild

Jeg rydder i bokhyllene mine. Nå står det to fulle poser med bøker jeg ønsker å gi bort på gulvet her på hjemmekontoret mitt (og mer skal det bli før dagen er slutt), og jeg leker med ideer om hva jeg skal gjøre med dem. Kan selvsagt bare kaste dem rett i søppelboksen for papp og papir, men det har jeg ikke hjerte til. Bøkene er jo fulle av historier og fortjener å bli lest igjen og igjen. I alle fall mange av dem. Noen havner kanskje i søpla til slutt, men hvem vet, det som virker absolutt uten verdi for meg kan jo være gull verdt for deg.

Jeg kunne satt opp et skur, eller et lite hus ute i hagen, en båt på høykant for eksempel, med hyller. Så kunne jeg satt bølene der og et skilt med "værsågo, bare forsyn deg". Det har jeg sett et sted, og ble så fascinert. Men vi bor i en blindgate så det er lite folk som går forbi huset vårt, og dessuten så er det alt trønderregnet da. Bøkene ville bli til pappmasje på null komma niks.

Jeg kan gi bøkene til Fretex eller til loppemarkeder eller til bruktbokhandlere, men jeg har inntrykk av at bøker ikke akkurat er blant favorittene av det de mottar. Det blir nok litt for mange av dem tenker jeg, og så blir det mottakeren som får den vanskelige jobben med å kaste dem.

 Så kunne jeg åpnet en bokcafé. Hylle opp og hylle ned med bøker. Alle mulige slags bøker. Små bord og stoler rundt omkring. Umake kopper og skåler, alle med rosemønster eller i alle fall noe som er like sjarmerende. Varm kaffe, urtete, Den blå hagen på Huseby er full av urter for tiden, og duften av nystekte scones med solbærmarmelade og kanelsnurrer rundt i alle krinker og kroker. Jeg har i grunnen alltid drømt om å åpne en bokcafé. Men så har det bare ikke blitt den veien jeg har vandret.

 

Så slår det meg plutselig at det er da slett ikke for sent. Bøkene er her. Skillingsboller, kaffe og en enorm rosmarinbusk er klare og jeg har jo faktisk ryddet rommet mitt. Med et har hjemmekontoret mitt fått nytt navn: som en åpen bok. Det samme heter den nystartede bokcaféen, og i morgen, fredag 27.juni fra seks til åtte på ettermiddagen er første åpningsdag.

Med eller uten bokelskerkunder!

 

Velkommen :-)