@brittarnhild
I Ingeborgs fotspor
”Et underlig syn møtte meg. Her var i sannhet fjell og daler som jeg aldri før hadde sett maken til. Noen steder så jeg høye fjelltopper, andre steder runde koller. Mest var det lange fjellkjeder i retning øst/vest. De hvite Himalayatoppene dekte hele synsranden mot nord. Mellom disse fjellene skulle jeg ha mitt hjem. Her ville han oppfylle alle de løftene han hadde gitt meg.”
Ingeborg Skjervheim (1921-2006) fra Ål i Hallingdal kom til Tansen, en liten fjellandsby i Nepal, som jordmor og misjonær vinteren 1956. Der ble hun værende i til sammen 33 år. Historien om Ingeborg beskrives svært levende i Mirjam Berghs bok ”Ingeborg Skjervheim. Mor til tusen”. Jeg leste boken som en forberedelse til min reise, og ble mektig imponert, over Ingeborg, men også over Mirjam Bergh som har skrevet ned fortellingen.
Jeg er på vei til sykehuset i Tansen, går bokstavelig talt i Ingeborgs forspor. Jeg har spurt meg fram og vet retningen, men i grunnen ikke så mye mer. Det er mye lengere enn jeg trodde, jeg er tørst og beina begynner å bli slitne. Jeg går og tenker på Ingeborg. Historien om henne, slik Mirjam gjengir den, har vært styrkende for troen min, og med ett føler jeg det som om noen går sammen med meg. Jeg snur meg og aner en skygge over venstre skulder som sakte forsvinner. En engel? Eller Ingeborgs nærvær?
Dagen før forlot jeg de andre i Chitwan. De skulle fly tilbake til Kathmandu og fortsette sitt eget opplegg. I det opplegget var det ikke plass for et besøk i Tansen, så jeg hadde valgt å reise noen dager på egen hånd. Sjåføren vi hadde brukt nede i sør skulle tilbake til Butwan, så etter å ha vinket farvel til de andre på flyplassen, fikk jeg sitte på tilbake dit. Der ble jeg kjørt til bussholdeplassen, og så hadde sjåføren ordnet med nye bil til meg, og ny sjåfør, som tok meg oppover til Tansen. Liten, ubekvem bil, og smale svingete veier, så de få milene mellom Butwan og Tansen tok mange timer. Timer med masse å se på ut gjennom bilvinduene.
Første glimt av Tansen fikk jeg fra langt nede i dalen. Tansen, denne byen som liksom renner nedover den bratte fjellsiden, og hvor Ingeborg la igjen så mye av livet sitt.
Jeg ble kjørt til White Lake Hotel, nesten oppe på toppen av byen, sjåføren pekte ut retningen til United Mission Hospital til meg, bar kofferten min inn i resepsjonen, og så var jeg rett og slett alene ute i den store verden. ”Verden er så stor så stor, Lasse, Lasse liten. Mye større enn du tror, Lasse, Lasse liten” Uvilkårlig tok jeg meg i å nynne mens jeg ventet på at det skulle dukke opp noen i resepsjonen.
Sangen fulgte meg, og jeg kjente selv at hele den første kvelden var jeg litt pysete. Etter å ha installert meg på rommet tok jeg en tur ut i byen, men hva om jeg gikk meg bort? Hva om jeg ikke fant tilbake til hotellet? Hva om…..? Men jeg hadde i grunnen ikke gått så veldig langt før jeg skjønte at dette ikke kom til å bli noe problem. En enslig, vestlig kvinne, fortsatt lett synlig med sin store grå hårmanke, fikk ikke gå mange skritt i fred før noen kom bort og hilste. ”Namaste! How are you? Can I help you?”
Var tidlig oppe neste morgen, og det var etter frokost jeg fikk ideen om å gå til sykehuset istedenfor å finne en taxi. Jeg hadde massevis av tid, og over alt var det folk jeg kunne spørre om veien. ”Namaste J Mission Hospital?”, og alle jeg møtte var smilende og hjelpsomme, og alle pekte i samme retning. Og dessuten fikk jeg altså følge, av en engel, eller…….
Sykehuset lå litt i utkanten av byen. Jeg hadde en avtale med Gunnar Mollestad, som hadde sin siste arbeidsdag som lege der før han og familien skulle reise tilbake til Norge etter fire år i Nepal. Men jeg var tidlig ute, og fant et lite tehus langs veien hvor jeg gikk inn og ba om en kopp te – uten sukker, uten melk. Det med melken forstod den smilende kvinnen som jobbet der inne, men da teen kom var den søt så det holdt. Jeg prøvde å prate med henne, men hun forstod dessverre bare en håndfull engelske ord. Vi kom et stykke med smil og varme blikk, og så kom etter hvert både mannen hennes, som heller ikke kunne engelsk, og sønnen Dronacharya på 21 år. Han ville gjerne praktisere engelskkunskapene sine, og var tolk for både mor Umakala og far Nandalai.
Etter som samtalen skred fram ble jeg invitert tilbake på middag, som gjest hos den lille familien. Da dukket pysen i meg opp. Middag hos familien Bhusal ville bety at jeg måtte gå tilbake til hotellet mitt alene etter mørkets frambrudd, og så modig er jeg rett og slett ikke. Dermed fikk jeg en ny invitasjon – hva med lunsj etter at jeg hadde vært på sykehuset? Og det kunne jeg smilende takke ja til.
Så var det tid for å møte Gunnar utenfor ”lower gate”, som vi hadde avtalt på epost. Utrolig sprekt gjort av han å sette av tid til meg denne siste arbeidsdagen sin på sykehuset. Han hadde lovet meg en time, og det ble nok godt over det, med stadige avbrytelser underveis når han møtte noen han måtte ta avskjed med.
I løpet av den tilmålte timen fikk jeg sett ”det meste”, fra akuttavdelingen, til poliklinikkene, fødeavdelingen, barneavdelingen og kapellet. Inne på akuttavdelingen var det en egen hylle med giftslanger på sprit. ”Disse er viktige” kunne Gunnar fortelle, ”Når det kommer en pasient som er bitt av en slange, prøver vi sammen med de pårørende å identifisere slangen som har bitt. Det hjelper oss til å finne ut om motgift må gis. Motgift er dyrt, koster omtrent en månedslønn, og den må pasienten betale selv. Dessuten gir den store bivirkninger, så vi bruker den aldri unntatt når det er helt nødvendig.”
Besøket på fødeavdelingen ble det mest spesielle. Nå ble posen med babyluer og babysokker tatt fram, til stor glede blant de ansatte, og forhåpentligvis etter hvert blant mødre og babyer også. Jeg fikk tatt flere bilder av babyer, men dessverre ingen som fikk på seg lue. Det er sommer og varmt i været nå, luene får vente til den kalde årstiden.
Gunnar hadde ordnet med en guide til meg, Madhav, som skulle ta meg med rundt i Tansen. Jeg møtte Madhav utenfor sykehuset, og han ble med bort på tehuset og spiste lunsj sammen med meg. Forresten en nydelig lunsj som Dronacharya hadde gjort seg stor flid med.
Tansen ligger i ei bratt åsside, så det ble mye vandring opp og ned. Men du verden så mye interessant. Medhav visste at jeg gjerne ville høre om jordmor Ingeborg, og han kunne med stolthet fortelle at han var den første babyen Ingeborg forløste etter at hun kom til Tansen. Vandringen vår startet med at vi gikk forbi alle husene Ingeborg hadde bodd i, og også der hun hadde arbeidet, før dagens sykehus ble bygget. Et sted stoppet plutselig Madhev, og pekte: ”Kan du se den smale stien der nede i ura? Der gikk veien fra byen til sykehuset den gang Ingeborg bodde her. En kveld hun var på vei hjem etter å ha jobbet seint, med bare ei parafinlykt til å lyse for seg, stod hun plutselig ansikt til ansikt med en leopard akkurat der nede. Ingeborg og leoparden ble begge stående stokk stille og glo på hverandre, før leoparden brått snudde og løp sin vei.”
Etter at Ingeborgvandringen var ferdig hadde tydelig Madhar fått blod på tann og ville fortsette med den mer ordinære sightseeingen. Jeg var med så klart. Vi var innom flere templer, blant annet ett hvor det ble drevet skole, og jeg ble mer eller mindre overfalt av snørrete unger som ville at jeg skulle ta bilde av dem. Jeg fikk kjøpt noen postkort, og så det jeg aller helst ville, en tur innom kryddermarkedet. Det viste seg at Madhar hadde god greie på krydder, og jeg endte opp med både koreander, pepper, timur (eller Himalaya spice som Madhur kalte det), cuminfrø og nellikspiker. Både på små lapper og i dagboken min noterte Madhar ned hvordan jeg kunne lage ulike blandinger av krydderne mine, for å få fram den spesielle Himalayasmaken.
Det begynner å bli lenge siden lunsjen i det lille tehuset, beina er slitne etter mange timers vandring i de bratte veiene i Tansen, og det nærmer seg sluttet på guidingen vår. Madhav har de siste minuttene brukt mobiltelefonen sin flittig, og nå ser han plutselig på meg med et bredt smil og lurer på om jeg vil bli med hjem til han å spise. Kona har visstnok maten klar. Klart jeg vil. Og dermed bærer det nedover fjellsiden, utrolig bratt og mye lengere enn jeg hadde trodd. I løpet av guidingen hadde Madhev stadig vist meg huset han hadde vokst opp i, et palass nærmest, omtrent midt i byen, og han hadde fortalt om familien sin, som tydeligvis hadde vært en av de mest innflytelsesrike familiene i landet. Men han hadde også fortalt at på et eller annet tidspunkt var familien kommet i unåde, og nå lever Madhav og kona i svært enkle kår i et lite hus i de bratte bakkene nedenfor Tansen.
Maten var klar da vi kom ned, tradisjonell nepalesisk kost, dal bat, ris og linser. Dessuten geitekjøtt. Madhav satte seg på gulvet med beina i kors og spiste med en utrolig appetitt, og jeg satt på en av de to stolene som fantes i huset. Kona Radha gikk fram og tilbake mellom de to rommene de hadde, kjøkken i en ende, soverom og oppholdsrom hvor vi var. Hun hadde spist før vi kom sa hun, og skulle absolutt ikke ha noe mer. Men til slutt ble fristelsen for stor, og hun satte seg ned sammen med oss. I løpet av samtalen kom det fram at kjøtt er noe de spiser maks en gang i måneden, og her satt jeg og bare pirket i maten, bekymret for min tandre mage.
Jeg hadde mange spørsmål å stille, og Madhav fortalte ivrig, og mer og mer etter som han forstod at jeg virkelig var interessert. Fram fra under senga drog han fram en eske med papir og bøker, blant annet et gammelt Tibetaneren fra 2008 hvor Mirjam Bergh har skrevet en artikkel om Madhav og hans familie. Jeg fikk også se to håndskrevne bøker som Madhavs bestefar hadde skrevet, som avskrift. Fra en tid det ikke var bare å stikke innom nærmeste bokhandel når det var en bok man ønsket seg. Tettskrevet. Nydelig håndskrift. For en skatt!
::::::::::::::::::::
Litteratur:
Bergh, Mirjam: Ingeborg Skjervheim, Mor til tusen.
Bergh, Mirjam – Hilsen fra Bethesda, Fellesbrev som sendes ut på epost
Bibelen
Britt-Arnhild´s House in the Woods: www.brittarnhildshousinthewoods.typepad.com, søk opp kategorien Nepal, eller Himalaya and Beyond
David-Neel, Alexandra: My Journey to Lhasa
HimalPartner
::::::::::::::::::::::::::::::::::
Til deg som leser dette reisebrevet – jeg utfordre deg til å gi en gave til HimalPartner.
Send HIMAL75 til 2434 og gi 75 kroner, eller HIMAL200 til 2435 og gi 200 kroner.
Eller bruk konto nummer 3000 15 47107
Og vil du vite mer om sjelesorgsenteret Bethesda, så ta kontakt med meg. Jeg jobber med å prøve å få til en givertjeneste/et vennskapssamarbeid knyttet til dette viktige arbeidet
Recent Comments