Blåklokkeveien

Bare dumt å kaste stein i glasshus

@brittarnhild

Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.

Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok. 

Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......

Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.

 

 

Så fantes det faktisk liv inne i fjellet

@brittarnhild

I Norge trodde vi lenge at inne i fjellene bodde det troll. I Georgia bodde det faktisk levende mennesker inne i fjellene. Klippebyen Vardiza ble bygget for snart 1000 år siden, langs den travle silkeveien. Inne i fjellet var det på det meste 20.000 mennesker som bodde, i 3000 ulike rom.

På det meste mente man at byen hadde 13 etasjer, alle skjult inne i fjellet. Dessverre ble store deler av klippebyen ødelagt av et jordskjelv hundre år etter at den ble påbegynt, forsiden av fjellet forsvant slik at byen ble synlig, og flere av etasjene fosvant.

Vi vandret gjennom byen i dag. Kunne kikke inn i soverom og spisesaler og vinkjellere og kirker og alle de ulike rom som finnes i en by. Det var en utrolig vandring.

Byen ble påbegynt av kong Giorgi III, men det er dronning Tamara, en meget sterk og mektig kvinne i Georgias historie, som fullførte den. Dronning Tamara, eller kong Tamara som hun gjerne blir kalt, på grunn av styrke, mot og handlekraft, bodde i byen. Legenden forteller at hun hadde 300 av de 3000 rommene i byen. Bare på den måten kunne hun flytte rundt hver natt for å skjule seg for sine mange fiender.

De siste årene har en funnet ut at fjellet antagelig holder på flere hemmeligheter, at det fortsatt finnes deler av byen som en foreløpig ikke har funnet. Så nå er det arkeologiske utgravinger der oppe.

Midt oppe i fjellsiden jobber arkeologene, uten verneutstyr. Trillebår etter trillebår fylles med stein, som så tippes utfor kanten.

Det er forresten liv inne i fjellet i dag også. Noen munker har tilholdssted der,

og likeså en koloni klippesvaler.
De har bygd sine egne hus inne i rommene,

og ser slettes ikke ut til å bry seg om alle turistene.

Gruppereise er jammen lærerikt

@brittarnhild

Vi er på gruppereise for aller første gang. Sikkert mye å si om det.......etter hvert, men enn så lenge er vi ikke i tvil om at de fleste opplevelsene er positive. En ting er alt det spennende fordi turen er lagt opp av lokale arrangører og har både georgisk og norsk guide. Det hadde vi forventet når vi valgte å reise på tur på denne måten. Noe annet, og virkelig en ekstra bonus, er alle de spennende menneskene vi reiser sammen med og blir mer og mer kjent med etter som dagene går. Og som gavmildt øser fra sitt liv og av sin kunnskap.

Ta de to fugleinteresserte for eksempel, som nærmest jublet av fryd da de først så flere alpinkråker, og så en lammegribb......."tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri sett før".......jeg kunne tilføyd "tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri hørt om før!". Jeg jubler litt jeg også, sånn inni meg, over at jeg nå ikke bare har hørt om lammegribb, men til og med har tatt et bilde av en.

Så er det botanikeren og andre planteinteresserte som nærmest for seg selv, og helt uten å briefe med kunnskapen sin, peker ut blomster og trær og gjerne kan både norsk og latinsk navn.

Så vandrer vi rundt i natur og på historiske steder, litt sammen med den ene, så sammen med den andre. Eller vi spiser middag sammen og deler ord like mye som vi spiser. Hverdagshistorier, troshistorier og spennende fortellinger fra reiser.

I dag kunne forresten veiingeniøren slå til (han jeg deler seng med på reisen). Vi har kjørt på veier av svært ulik kvalitet her nede, så da vi kom ut på motorveien vestover i Georgia, en motorvei med "endeholdeplass" Istanbul, utbrøt han "nå kjører vi på betongdekke." Så fikk jeg og de to som satt nærmest oss i bussen et lite foredrag om forskjellen på betongdekke og asfaltdekke. Reiseleder Kurt oppfattet hva vi satt og snakket om, og plutselig visste alle i reisefølget mer om veidekker enn hva de visste på forhånd.

I dag har vi forresten besøkt Stalins fødeby Gori, og Stalin-museet der. Så nå vet jeg veldig mye mer om både Stalin og Russlands og Georgias historie enn hva jeg visste i går.

Jeg vet for eksempel at Stalin var redd for å fly og alltid reiste i denne grønne, skuddsikre jernbanevognen :-)

Og så vet jeg at det er utrolig masse jeg ikke vet men som jeg gjerne vil vite mer om. Flaks da at jeg lastet ned Montefiores biografi om Stalin på kindelen min før jeg drog hjemmefra.

Så nå lar jeg blogg være blogg og reisedagbok være reisedagbok. Resten av kvelden har jeg tenkt å lese.
 

 

Det er som å stå ansikt til ansikt med en Gud

@brttarnhild

I 1899 var Knut Hamsun og hans daværende kone Bergljot på reise gjennom Russland og Kaukasus, og videre østover til Aserbajdsjan, og et par år senere kom boken "I Æventyrland, opplevet og drømt i Kaukasien". Jeg har selvsagt lest boken før vi kom hit, og har den med meg på reisen for å kunne lese på nytt om de ulike stedene etter hvert som vi besøker dem.

Forsidebildet av den utgaven jeg har viser en kirke oppe på en fjelltopp, med et majestetisk, snødekket fjell i bakgrunnet. Samme motiv pryder både guideboken om Georgia som vi har kjøpt, samt forsiden av programmet reiseselskapet har laget for reisen vår.

I programmet vårt stod det at vi skulle gå opp til denne kirken, Sameba. Så jeg har gått til innkjøp av nye turklær, og har passet på å gå masse turer de siste ukene for å holde meg i form.

Så kom det kontrabeskjed i går. Kirkebesøket og fjellturen stod ved lag, men det ville bli for krevende å ta den til fots. Isteden bestilte reiselederen 6 taxier som skulle kjøre oss opp og ned. Nedtur! Men gruppereise er gruppereise, og da hører man etter på hva reiselederne bestemmer. Jeg var ganske skuffet da jeg la meg i går kveld, men bestemte meg for at den skuffelsen var det bare å glemme, selve turen opp til kirken stod jo fortsatt ved lag.

Vi våknet i dag tidlig, dusjet, kledde oss i vanlige klær og gikk ned til frokost. Og fikk en slags kontrabeskjed - det ville ikke bli tid til å gå begge veier, men de som ønsket det kunne gå ned fra fjellet!

Gjett om vi var raske til å skifte til turklær etter frokost!

Det ble en uforglemmelig tur. Både taxituren opp langs veier som er milevidt fra godkjent norsk standard, besøket i kirken, og vandringen ned igjen.

Vi ble grundig advart om nedturen. Ikke gå men ta taxi dersom du er det minst i tvil. Du må være i god form og du må ikke ha problem med knærne.

Terje og jeg er blant de yngste i gruppen, så med det som bakteppet bestemte jeg meg for at "jeg er i god form", Terje er jo i god form så han kunne jo helt sikkert gått både opp og med. Og om venstrekneet mitt begynte å klage gikk det helt sikkert an å lukke ørene for det.

Så ble det altså bare en helt fantastisk tur. Bratt, jada, særlig fordi vi valgte å ikke gå langs veien men mer eller mindre rett ned. Men jeg har da gått i fjellet før, og 500 høydemeter er slett ikke uoverkommelig.

Vel tilbake på hotellet, måtte jeg fram med Knut Hamsun. Her er hva han skrev da han kom til landsbyen Kazbegi, kirken Sameba og fjellet Mount Kazbek (5047moh):

Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap til-høire og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss ind på livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom følelse igjennem os, berget står der som obsvoren av de andre berge, det er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud.

I 1925 reiste Fridtjof Nansen gjennom Kaukasus, også han kom til Kasbek, også han ble betatt og måtte beskrive det han opplevde:

Endelig nådde vi den bekjente sasjon Kasbek...Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen; men bakenom forsvant alt i de bølgende  tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet. - Men som vi stirrer dit opp, åpnet med ett en rift høyt oppe i teppet, og mellem de veltende skymasser hang en veldig, hvit snø-bre ut over oss fra himmelen. En mistet nesten pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen stod et øyeblokk klar, så forsvant drømmesynet igjen i skyene. Det var Kasbek.

 

Kasbek speiler seg i vinduene i bussen vår.

Jeg har ikke klart å beskrive dagen med egne ord enda.......joda, noe har jeg beskrevet her, men i reisedagboken er dagen fortsatt blank.

 En sånn opplevelse trenger tid til å modnes.

 

 

Et bibelsk yrke

@brittarnhild

At en gjeter har et bibelsk yrke er det vel ingen tvil om. Nå er det vel det å gjete sauer det står mest om i Bibelen, men det er ingen dårlig jobb å gjete kuer heller. Og når det foregår i åsene rundt et av Georgias mest hellige steder, kan det vel knapt bli bedre. I alle fall ikke sett gjennom linsen til en ivrig turistfotograf.

Vi har forlatt hovedstaden Tbilisi og begitt oss nordover, opp i de mektige Kaukasusfjellen, og første stopp på veien er Jvari-kirken. Et mektig møte i den gamle kirken som ligger høyt oppe over den gamle hovedstaden Mtskheta.

Gjeteren strevde med at kyrne absolutt ville inn på stien der besøkende gikk for å komme opp til kirka,

Byen med de tusen balkonger

@brittarnhild

Gruppereise, pakketur, gå til dekket bord.......jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle en sånn type tur som vi er på nå, hvor vi bestilte, betalte og fikk billetter og program tilsendt. Alt er ferdig lagt opp, her er det bare å henge med. Det er første gang vi prøver noe sånt, og etter en hel reisedag og ferdig med dag en her i Georgia, er i enige om at dette faktisk går, ja, ikke bare det, ubder lunsjen i dag var vi jeg enige om at dette kan vi godt gjøre om igjen.

Vi kunne helt sikkert bestilt reise og overnatting selv. Mulig det hadde blitt billigere, skjønt jeg tviler på det. Mye arbeid, enormt mye arbeid ville det vært, og hvordan i all verden skulle vi på en eneste dag funnet fram til alt det spennende vi har fått med oss i Tbilisi i dag, med all den informasjonen som georgiske guide Ia (aner ikke hvordan hun skriver navnet sitt) og norske guide Kurt har delt med oss?

Vi har stort sett holdt oss i gamlebyen i dag. Startet med georgisk ortodoks gudstjeneste, fortsatte med gondolbake opp til toppen av festningen som ligger høyt der oppe over byen, og gikk så i flokk og rad med til byen igjen.

Når 28 stykker, de fleste eldre enn oss, går i følge, går det ikke fortere enn at jeg får tatt bilder underveis, både støtt og stadig. Og det gjør jeg.......både støtt og stadig.

Låner bort kameraet gjør jeg også.......

en gang i blant.

 

Første dag har vært lang, og vi har to korte netter bak oss, så nå gjør jeg som denne lyseslukkeren,
jeg velger meg mørket for noen timer.

 

Utferdstrang

@brittarnhild

Utferdstrang, eventyrlyst, reisedilla.
Det er rart med det, når du først er bitt av basillen er det vanskelig å få "gifta" ut av kroppen.  Det er nok heller tvert imot, jeg forer eventyrlysten med herlige trerretters måltider både støtt og stadig - leser reisebøker, lar fingrene følge ukjente veier på gamle og nye kart, drømmer om alt jeg enda ikke har sett, enda ikke opplevd.

Terje fylte 60 i januar. En eksotisk reise var gaven fra meg.......

.......og nå står det to ferdigpakkede kofferter her og venter utålmodig på å komme avgårde.

 

Både Mac og reisedagbok blir med, så forhåpentligvis blir det noen reisebrav underveis. Såfremt vi finner wifi.

 

Kew on a Plate var det ja.......

@brittarnhild

Da jeg besøkte Kew Gardens utenfor London i september 2014 kom jeg med ett over en del av hagen som var avstengt for publikum. Gjerder var satt opp, og et skilt kunngjorde:
Apologies for our appearence: You´ve just stumbled upon a film set. We are currently shooting a BBC2 documentary here called "Kew on a Plate", with Raymond Blanc and Kate Humble, which will air in 2015.

Midt mellom alle blomstene virket dette så spennende at jeg bare måtte ta et par bilder.......

.......og så glemte jeg hele greia.

Et år seinere var jeg tilbake i Kew Gardens. Da husket jeg at jeg året før hadde sett en ny frukt- og grønnsakhage i Kew året før, og tok turen dit. Kew on a Plate - var det ikke det de filmet i fjor mon tro.......

Jeg vandret rundt og lot meg fascinere.

Ikke bare fascinere forresten, jeg ble både sjarmert og inspirert,

så da jeg oppdaget at de hadde ei bok med samme navn i butikken ved utgangen av hagen, kjøpte jeg den sporenstreks.

Bladde litt i den da jeg kom hjem, men fant liksom ikke riktig det jeg lette etter. Så den ble satt inn i hylla sammen med kokebøker, og har stått trygt og godt der inntil nå.

Men nå står den altså ikke der lenger. Nå er den tatt fram. Jeg leser og blar og drømmer om mat jeg skal lage og går ut i hagen for å se på rødbetene og stikkelsbærene og eplene og potetene og.........og skjønner ikke hvorfor jeg ikke oppdaget skatten tidligere.

Nå har jeg nemlig, to tirsdagskvelder på rad, sittet klistret foran TVn, en hel time, og sett på Kew on a Plate og Raymond Blanc. På NRK 1 :-)

Og jeg kjenner at jeg får vann i munnen her jeg sitter.

 

For første gang

@brittarnhild

I går kveld ble vi sittende å spise middag sammen med to norske damer, to søstre. Den yngste, fra de sentrale strøk på Østlandet var verdensvant og hadde vært i London mange ganger. Den eldste, som bor i ei lita bygd i Trøndelag, var her for første gang. Søstrene hadde ankommet metropolen dagen før, akkurat som Terje og jeg, de hadde hatt en lang sightseeingdag og den eldste var smekkfull av inntrykk. Vi møttes rent tilfeldig på en av Londons "best bevarte hemmeligheter", som jeg skal skrive mer om en annen dag......kanskje, og i løpet av kvelden ble det tid til både god mat, flott musikk og masse prat om "vårt" London.

Jeg satt ei stund og kjente at jeg nesten var litt misunnelig på den eldste søsteren, hun som var i ferd med å avslutte sin første dag i London. Tenk å kunne vandre rundt i Hyde Park og Kensington Gardens for aller første gang, lytte til Big Ben, se de fantastiske svarte duskeluene til The Queen´s Guard utenfor Buckingham Palace, be med korguttene i St.Paul´s under Evensing, oppleve Selfridges, spise fish&chips i en av byens titusener av puber, kjøre svart London drosje, sitte helt foran oppe i en rød dobbeldekker-buss.......

 

Jeg var 16 første gang jeg besøkte London. Tilbragte deler av sommerferien på språkskole sør i England, og hadde to turer inn til hovedstaden i løpet av kurset. En kveld for å gå på musicalen Jesus Christ Superstar, en dag for sightseeing. Tre år senere kom jeg tilbake sammen med ei venninne, tre år deretter på bryllupsreise, og siden har det bare fortsatt og fortsatt.  Jeg har aldri telt hvor mange ganger jeg har vært her, hva er poenget med det? Men jeg har sett "det meste". 

Jeg tror egentlig ikke at jeg er så misunnelig på førstereis-søsteren likevel. Nå har jeg jo sett alt jeg "må" se, og dermed kan jeg kose meg med å oppleve London bak turistfasadene. 

Som å plukke frø i urtehagen i Greenwich, finne en bortgjemt bokhandel i en kanalbåt i Little Venice,  gå meg vill i et område av London jeg aldri har vært i før for så å finne tilbake til kjente trakter som jeg visste var rundt neste sving.......osv, osv, osv.

 

Jeg har forresten aldri vært oppe i London Eye. Og ikke har jeg planer om å gjøre det heller......... det er jo så utrolig mye annet å oppleve her!

 

Miklagard, Bysants, Constantinopel, Istanbul, kjært barn har mange navn.

@brittarnhild

 

Noen ganger skjer det bare. Som at jeg nå i kveld har sittet på taket på et lite hotell i gamlebyen i Istanbul og spist middag, med utsikt rett over til Hagia Sofia. Ok, jeg har visst om turen lenge, og når den først var bestemt er det jeg som har hatt hovedansvar for planlegging. Mye arbeid, mange mailer, telefoner og møter, men også utrolig mye spennende. Minst et dusin bøker om og fra Istanbul har jeg kjøpt det siste havle året.....og delvis lest......har med noen av bøkene hit og skal snart fortsette lesingen på senga etter en lang reisedag som startet med at jeg våknet to minutter før vekkeklokka ringte kvart over tre i natt.

 

Ja, noen ganger skjer det bare.
Planlegging av tur for Nidaros biskop, prostene i Nidaros og ledergruppe ved Nidaros bispedømmekontor (hvor jeg hører hjemme), har fortont seg som en drøm.

Istanbul, et slags forjettet land, fra et by jeg har hørt om bestandig, lest om bestandig, men egentlig tenkt at "nei, dit kommer jeg vel aldri likevel", til en by som virkelig tok form under Olavsfestdagene i sommer da jeg fulgte en foredragrekke av Thorvald Steen med tema...nettopp Istanbul.

 

Jeg klyper meg i armen og kjenner at det gjør vondt,
så da må det vel være sant da!

Jeg er i Istanbul, og skal faktisk være her ei hel uke!