Blåklokkeveien

For sent

@brittarnhild

Jeg har gledet meg lenge. I sommer, ute på hytta, skulle jeg endelig kontakte den gamle læreren min. Vi skulle gjenoppfriske minner fra de to årene jeg gikk i femte og sjette klasse, jeg skulle fortelle han hvor mye han betydde for oss, vi skulle synge visen om teddybjørnen sammen, som vi sang i skolekoret som han dirigerte.

Men først og fremst skulle vi snakke om bestefar. Bestefar som var overlærer på skolen hvor læreren min jobbet i mange år. Bestefar som delte så mange interesser med læreren min. Og så skulle jeg vise han bønnen som bestefar skrev og som læreren min satte melodi til. Bønnen, som ble til en salme. En salme som jeg om mine tre brødre sang i fars 80årsdag i februar.

Det var mor som fant salmen, blant gamle noter, da vi febrilsk lette etter en annen sang som vi hadde tenkt å synge. Så ble det Vårbøn isteden. 
Tekst: bestefar
Melodi og arrangement: læreren min

Jeg har gledet meg lenge. 

Men med ett er det for sent.
Ugjenkallelig for sent. 

 

I går leste jeg dødsannonsen til læreren min i avisen.

 

Vårbøn
Tekst: Johs Wigum

Det sullar i grøfter, det sukkar i li
når vårvinden stryk gjennom greiner.
Det er vel ei livsvaknings vidundertid-,
no dagen vert lenger,
og bekk gjennom enger
syng vårmelodi

I sælaste trivnad sjå knoppane svell,
og fjorden i stavstilla drøymer.
No livet får siger ved morgon og kveld.
Opp strået seg tøygjer,
småblomen seg laugar
i solstråleeld.

Nå bed vi den bøn medan vår går mot strand
at åndsvåren også må koma
som signande sus over folk, over land,
så altareld lyser
og takkesong lyder
frå kvinne og mann. 

 

Ord og bilder

@brittarnhild

Far har skrevet dikt gjennom et langt liv. Nå har han samlet dem, og sammen har vi, han og jeg, gitt ut en diktbok; En morgen ny. Fars dikt. Mine bilder. Forord/innledning av oss begge.

Det har vært en lang og spennende prosess. Og ganske utfordrende også. Lese alle diktene. Sette meg inn i hva far ønsker å formilde. Lete fram bilder. Forkaste. Finne nye. Lese diktene på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Utfordrende ja, men jeg ville ikke vært prossessen foruten. Og nå når vi sitter med det ferdige resultat i hendene er vi tydelig stolte begge to.

 

Å uttrykke meg gjennom ord og bilder kan ofte være en utfordring. Særlig ord, men også bilder kan lett gjøre meg sårbar. Jeg viser fram noe av meg selv, noe ingen andre vet, noe jeg gjerne vil vise fram men ikke helt vet hvordan. Eller motsatt, se her er jeg, dette er det bildet av meg jeg vil du skal bli kjent med! Jeg skriver ikke dikt slik far gjør. Har iallefall ikke gjort det foreløpig. Men jeg skriver en hel masse annet - dagbok, brev, blogg, legender, små fortellinger, refleksjoner.....ja, jeg er til og med i gang med en roman.....og det er sårbart det......så om den noen gang blir ferdig og om den da blir gitt ut....det er nok mye om og men før det........

Jeg har blogget på engelsk siden januar 2005. Og opplever at det er mye lettere å utlevere seg på engelsk enn på norsk. Av en eller annen grunn.

 Og så har det etter hvert vokst fram et behov for å blogge på norsk også. Leke med ord. Finne nye måter å uttrykke meg på. Våge å dele det som så langt har vært forbeholdt dagboken. Utfordre meg selv. 

 

Blåklokkeveien kan bli stedet som hjelper meg på den veien.

Kanskje.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::

ps: boken er forresten til salgs, for kr 200 (+ porto). Beløpet går uavkortet til HimalPartners arbeid. Ta kontalt med meg om du er interessert i et eksemplar.