@brittarnhild
Jeg har gledet meg lenge. I sommer, ute på hytta, skulle jeg endelig kontakte den gamle læreren min. Vi skulle gjenoppfriske minner fra de to årene jeg gikk i femte og sjette klasse, jeg skulle fortelle han hvor mye han betydde for oss, vi skulle synge visen om teddybjørnen sammen, som vi sang i skolekoret som han dirigerte.
Men først og fremst skulle vi snakke om bestefar. Bestefar som var overlærer på skolen hvor læreren min jobbet i mange år. Bestefar som delte så mange interesser med læreren min. Og så skulle jeg vise han bønnen som bestefar skrev og som læreren min satte melodi til. Bønnen, som ble til en salme. En salme som jeg om mine tre brødre sang i fars 80årsdag i februar.
Det var mor som fant salmen, blant gamle noter, da vi febrilsk lette etter en annen sang som vi hadde tenkt å synge. Så ble det Vårbøn isteden.
Tekst: bestefar
Melodi og arrangement: læreren min
Jeg har gledet meg lenge.
Men med ett er det for sent.
Ugjenkallelig for sent.
I går leste jeg dødsannonsen til læreren min i avisen.
Vårbøn
Tekst: Johs Wigum
Det sullar i grøfter, det sukkar i li
når vårvinden stryk gjennom greiner.
Det er vel ei livsvaknings vidundertid-,
no dagen vert lenger,
og bekk gjennom enger
syng vårmelodi
I sælaste trivnad sjå knoppane svell,
og fjorden i stavstilla drøymer.
No livet får siger ved morgon og kveld.
Opp strået seg tøygjer,
småblomen seg laugar
i solstråleeld.
Nå bed vi den bøn medan vår går mot strand
at åndsvåren også må koma
som signande sus over folk, over land,
så altareld lyser
og takkesong lyder
frå kvinne og mann.
Recent Comments