Blåklokkeveien

23.desember. Og snart er det jul.

@brittarnhild

Slutten på advent ble ganske anerledes enn vi hadde tenkt. Når døden inntreffer uventet blir ingenting som forventet. For oss var det svigerfar på 91 som nå ikke er sammen med oss lenger. En kraftig forkjølelse på meg i tillegg, og dermed ble det stopp i bloggingen i adventskalenderen her i Blåklokkeveien. Men får å få avsluttet det hele, og samtidig ønske dere alle en god jul og et velsignet nytt år, deler jeg i dag et innlegg fra fjorårets adventskalender. Etter som lukene åpnet seg da, var det en ny julekrybbe fra samlingen min som kom fram, og med den en liten reisehistorie fra landet julekrybben var kjøpt it. Den 12.desember kunne du finne dette når du åpnet luken:

 

I am having a day off and had planned to take some nativity photos during the few hours of daylight. But even though we are far south of the Arctic Circle and see the sun all year, today has been such a dark day, I never even thought of using my camera. So the photos I already have will have to do.

 Today´s nativity is from Nepal, bought during a 10 days visit in April this year.

One of the last days we were visiting a project in Kathmandu where a group of women were making pedagogical toys for nurseries. One woman was working on a small doll family which charmed me. I asked if I could buy it and while she was finishing the last stiches I was looking around.

Then I saw a tiny little photo on the wall, showing another doll family, this time shaped as a nativity set.

"Do you have of these?" I asked the women.
"We use to sell them at Christmas time" was the answer, "but unfortunately we don´t have any right now."

I am sure they all could see my disappointment, and when I had payed and was on my way out, one of the women came after me. "Wait a little. It might be that we have a nativity set hidden somewhere in here. Let me do a search."

 

The search result? You can see for yourself, can´t you :-)

 

::::::::::::::::::

Here are a few photos from the workshop:

 

 

 

 

 

:::::::::::::::::::::::

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

19.desember. Min Bethesdadag

@brittarnhild

For et par dager siden skrev jeg om Mirjam Bergh og hennes visjon som førte til opprettelsen av sjelesorgsenteret Bethesda i Pokhara i Nepal. Mirjam hadde i mange år en stor nød for nepaleserne, ikke minst for deres åndelige behov, og Bethesdas oppgave er netopp å ta vare på de. Sjelesorg og opplæring i kristen tro, hånd i hånd.

Etter å ha vært på reise i flere dager, med massevis av nye og tildels sterka inntrykk, var det jeg som hadde behov for hvile og sjelesorg. Jeg så det ikke selv, men Mirjam så. Og handlet. Jeg skulle reise videre sent på ettermiddagen, med fly tilbake til Kathmandu, men før det hadde jeg mange timer i Pokhara. Det var mye vi kunne gjort sammen for å fylle denne tiden, men Mirjam fant ut at det aller beste vi kunne gjøre var rett og slett å være hjemme, sitte ute i hagen, spise god mat, prate, be. 

Mirjam bakte rundstykker som vi spiste til frokost, og hus stekte pannekaker som vi hadde til lunsj. Innimellom satt Mirjam inne og jobbet på laptopen sin, mens jeg ble sittende ute i hagen.

I dag putter jeg litt ekstra penger i adventsbøssa mi, som takk for Bethesdadagen Mirjam ga meg.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

18.desember. Soloppgang over Himalaya

@brittarnhild

Jeg blir vekket av Mirjam litt før halv seks. Hun har vært oppe en god stund allerede, og nå kan hun gledesstrålende fortelle at det er klarvær ute, og sola, som ikke vil treffe dalen og byen på en god stund enda, er i ferd med å stå opp og vil snart lyse på de øverste fjelltoppene. 

Himalaya! Min første mulighet til å se Himalaua!

Jeg spretter opp av senga, får på meg litt klær, slenger kamerabagen over skulderen og nesten løper opp alle trappene til taket, der Mirjam venter. "Vi har enda et tak" sier hun "se den vindeltrappa der. Når du kommer helt opp har du førsteklasses utsikt til Annapurna og til det fjellet som kalles Fiskehalefjellet og som er hellig for hinduene."

Jeg er ikke sen om å klatre opp vindeltrappen. På toppen blir jeg stående bom stille. Klarer knapt å løfte kameraet ut av bagen. Foran meg reiser fjellkjeden seg. Et godt stykke unna, men enorm og majestetisk. Det er enda en liten antydning til natt i lufta, og det er som om det brenner på fjelltoppene. To uker tidligere hadde jeg vært på Island og skrev om alle fargene i den hvite snøen på vei ned fra Egilstadir til Seydisfjördur. Brennende, oransje snø er likevel noe helt nytt, og jeg er fullstendig bergtatt.

 

Den neste halve timen kommer jeg til å huske lenge. Sola fikk mer og mer tak og den oransje snøen gikk etter hvert over i et utall nyanser av blått. Jeg vekslet mellom å se på skapelsen som utspent seg foran meg gjennom kameralinsa og det blotte øyet. Jeg måtte få med meg alt. Jeg måtte leve det her og nå. Jeg måtte forevige det.

Da jeg kom opp på taket hadde jeg registrert at det stod en hvit campingstol av plast der oppe. Bergtatt som jeg var, fikk jeg likevel behov for å sette meg ned. Jeg rygget bakover mot dit jeg visste stolen stod, redd for å miste et eneste sekund av soloppgangen, og dumpet ned på stolen. Splash! Den var full av vann fra regnskyllet dagen før. Jeg sprett opp igjen. Gjennomvåt. Men hadde knapt tid til å registrere det. Tørre klær og varm rumpe måtte vente.

 

Penger på adventsbøssa i dag gir jeg i takknemlighet for sola og livet.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

16.desember. Første møte med Mirjam og Bethesda

@brittarnhild

I Pokhara ble jeg tatt imot av svensk-norske Mirjam Bergh, forfatteren av boka om INgeborg. Jeg ble kjørt rett til kontoret hennes, i andre etasje i et hus i utkanten av byen, hvor sjelesorgsenteret Bethesda holder til. Der satte vi oss ut på verandaen for å prate, men først ble jeg, på ekte diakonalt vis, servert en kopp te og en bolle nudler. Jeg hadde omtrent ikke spiste hele dagen og hadde en mage som var i ulage etter både lunsj og middag i Tansen dagen før, så det smakte himmelsk.

Miriam har lang erfaring i Nepal, gjennom flere opphold. Tidlig kjente hun på kallet til å jobbe med sjelesorg her, men hun visste at tiden måtte modnes. Arbeidet skulle ikke komme på grunnlag av hennes visjon, det måtte være et ønske og et uttalt behov hos folket selv. I september 2009 var tiden endelig moden, "ja, den var overmoden" smiler Mirjam der hun sitter på verandaen og forteller ivrig.

HimalPartner, som støtter Bethesda, sjelesorgsenteret som Mirjam startet og fortsatt driver, har en adventskalender på facebook. 13.desember hadde luken et bilde av Mirjam, og om du klikket på linken under bildet kommer du hit hvor du kan lese mer om Bethesda.

 

 

::::::::::::::::::::::::::::::::::

Når advent er over og jeg tømmer adventsbøssen min for å sende pengene til HimalPartner, er det nettopp Bethesda jeg ønsker at pengene skal gå til.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

 

15.desember. Vindusviskere er for pyser

@brittarnhild

Det var tid for å forlate Tansen og bevege seg videre opp mot fjellene.
Ble plukket opp utenfor hotellet neste morgen av en sjåfør som Gunnar hadde bestilt for meg. En gammel, militærgrønn jeep, med lang, svart girstang, som ristet seg fram opp de smale, humpete veiene. Det begynte å regne, og snart høljet regnet ned. Jeepen hadde et par gamle vindusviskere, men sjåføren kjørte under mottoet "vindusviskere er for pyser". Duggen på innsiden av frontruta ble jevnt og trutt tørket vekk med ei gammel fille.

Som vanlig putter jeg penger på adventsbøssa mi, penger som skal gå til HimalPartners arbeid i Nepal.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

14.desember. Middag hjemme hos Madhav

@brittarnhild

Etter at "Ingeborg-turen" var over, var det tid for mere vanlig sightseeing. Templer, markeder, gate opp og gate ned. Og hele tiden hadde Madhav små historier å fortelle. Eller han pekte ut ting som han mente måtte egne seg ypperlig for bilder.

Stoppet blant annet på kryddermarkedet og jeg kjøpte koreander, pepper, timur, cumin og nellikspiker

(Da jeg kom hjem og etter noen måneder åpnen posen med pepperkorn, var den forresten full av små svarte kryp.......)

 

Som avslutning på guidingen ble jeg invitert hjem til Madhav og kone på middag. Det var utrolig bratt å gå nedover, og overraskende at vi skulle så langt ned. I løpet av guidingen hadde Madhav vist meg hvor han hadde vokst opp, i et palass høyt oppe i byen, og han hadde fortalt om familien sin som tydeligvis var blandt de mest innflytelsesrike i landet. Men han hadde også fortalt at på et eller annet tidspunkt var familien kommet i unåde, og nå lever altså Madhav og kone i svært enkle kår i to rom i et lite hus i bakkene nedenfor Tansen.

 

Maten jeg fikk var tradisjonell, rid og dal bat, og dessuten geitekjøtt. Madhav satte seg på gulvet med beina i kors og spiste med en utrolig apetitt, jeg fikk sitte på en av de to stolene som fantes i huset, og kone gikk fram og tilbake mellom de to rommene og skulle ikke ha noe. Hun hadde spist sa hun. Men til slutt ble nok fristelsen for stor, og da hun skjønte at jeg ikke kom til å spise opp alt kjøttet, satte hun seg ned sammen med oss og spiste hun også.

I løpet av samtalen kom det fram at kjøtt er noe de tar seg råd til å spise toppen en gang i måneden......og her satt jeg og pirket i maten, bekymret for min tandre mage.

Jeg tenker på Madhav og kone når jeg putter penker på adventsbøssen min i dag.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

13.desember. Modige Ingeborg

@brittarnhild

Etter sykehusbesøket og lunsj i den lille restauranten, var det tid for guiding med guiden Madhav. Tansen ligger i en svært bratt åsside, så det ble mye vanding opp og ned. Men du verden så mye interessant å se. Madhav visste at jeg var interessert i Ingeborg Skjervheim, og han kunne med stolthet fortelle at han var den første babyen Ingeborg forløste etter at hun kom til Tansen. Vandringen startet med at vi gikk forbi alle stedene Ingebrog hadde bodd, og også der hun hadde arbeidet.

Et sted stoppet Madhar plutselig, og pekte: "Kan du se den smale stien der mede i ura? Der gikk veien fra sykehuset inn til byen den gang Ingeborg bodde her. En kveld hun var på vei hjem etter å ha jobbet seint, med bare ei parafinlykt til å lyse for seg, stod hun plutselig ansikt til ansikt med en leopard akkurat der nede. Ingeborg og leoparden ble begge stående stokk stille og glo på hverandre, før leoparden brått snudde og løp sin vei!"

Og så jeg som ikke engang tør å gå hjem alene langs den nye veien etter at det blir mørkt.

Modige Ingeborg.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::

Pengene på fastebøssa i dag går til alle dagens Ingeborger.

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

 

12.desember. Fødeavdelingen

@brittarnhild

Som jeg skrev den 30.november gledet jeg meg ekstra til å besøke fødeavdelingen på sykehuset i Tansen, av den spesielle grunn at jeg hadde med meg mengder med babyluer og babysokker som moren min og en av hennes venninner hadde strikket hjemme i Norge og sendt med meg.

Luene og sokkene ble overlevert, og masse bilder ble tatt.

I dag er det de små babyene jeg tenker på når jeg putter penger i fastebøssen.

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

11.desember. Slangesamlingen

@brittarnhild

Jeg er på reise noen dager, derfor blir det en pause i Nepal-adventskalenderen. Men før jeg drar vil jeg gjerne vise dere slangesamlingen inne på sykehuset.

Det var inne på akuttavedlingen jeg kom over hylla med slanger på sprit. "Disse er viktige" kunne Gunnar fortelle. "Når pasienten og de pårørende kommer prøver vi å få de til å identifisere slangen som har bitt. Det hjelper oss til å finne ut hvilken motgift vi skal gi. Den dyreste motgiften koster ca en månedslønn, og det må pasienten betale selv. Dessuten gir den store bivirkninger, så vi bruker den aldri untatt når det er helt nødvendig.

Jeg putter litt ekstra i adventsbøssa mi i dag mens jeg tenker på alle som får fatale slangebitt.

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

10.desember. En lunsj-invitasjon.

@brittarnhild

I dag tar jeg reisedagboka mi til hjelp for å fortelle om vandringen til sykehuset i Tansen, sykehuset hvor Ingeborg jobbet i så mange år:

Gikk lenge i varmen, hele tiden stoppet jeg og spurte "Namaste :-), Mission Horpital?" og alle jeg møtte var smilende, vennlige og hjelpsomme, og pekte i samme retning. Så jeg var aldri i tvil om at jeg var på rett vei. Kom fram nesten en halv time før jeg hadde avtale om å møte den norske legen som jobbet der. Fant et lite tehus eller et slags gatekjøkken rett utenfor sykehuset, og gikk inn der og ba om en kopp te. Svart te, uten sukker, uten melk. Noe jeg måtte gjenta smilende mange ganger for den vakre kvinnen som stod på det åpne kjøkkenet der inne. Ville jeg virkelig ha teen svart, uten verken sukker eller melk? Det kunne hun tydeligvis ikke forstå.

Dessverre snakket ikke Umakala, som kvinne het, engelsk, og det eneste ordet jeg kunne på nepali var namaste. Vi kom et godt stykke med smil og armbevegelser, og så kom heldigvis etter hvert sønnen hennes, Dronacharya, som kunne litt engelsk, og likeså mannen Nandalar som lurte på hvem dette eksotiske besøket var.

Umakala kom med teen, søt så det holdt, men heldigvis uten melk. Ved hjelp av sønnen fikk vi pratet litt sammen, og jeg ble etter hvert invitert tilbake på middag på kvelden. Da våknet pysen i meg. Hvis jeg skulle gått dit på kvelden måtte jeg gått tilbake til hotellet mitt alene i mørket, og det hadde jeg rett og slett ikke mot nok til! Var det forresten ikke rett i området her at Ingeborg en gang etter ei sein kveldsvakt plutselig fant seg selv ansikt til ansikt med en puma?

Så ble jeg i steden invitert på lunsj etter at jeg hadde vært på sykehuset, og det takket jegh smilende ja til :-)

 

I adventsbøssen i dag legger jeg et beløp tilsvarende lunsj på en norsk restaurant

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside