Blåklokkeveien

Forfriskende vår - midt i september

@brittarnhild

Trondheim har det siste året fått mange nye innbyggere, fra hele verden. De skal lære norsk, for ikke å si trøndersk, de skal lære om kultur og en hel masse annet, kort sagt, de skal inkluderes. Trondheim Symfoniorkester, sammen med dirigent Torodd Wigum og konsertmester Johannes Leonard Rusten fikk for en tid tilbake den glimrende ideen å invitere dem til en konsert med symfoniorkesteret, i selveste byens storstue, Olavshallen. Trondheim kommune hang seg på, og i dag gikk konserten av stabelen. Med et helt symfoniorkester, en dirigent, to solister fra Iran, 600 innvandrere, deres lærere, og en enslig #sniksymfonisniker

Det ble en sterk, rørende opplevelse, som resulterte i følgende statusoppdatering på facebook:

I dag har jeg opplevd den ultimate #sniksymfonisering av selveste #sniksymfonisøren. Lillebror Torodd Wigum fikk "sneket meg inn" i Olavshallen slik at jeg fikk overvære TSOs konsert til 600 av byens nye borgere. Høydepunkt var uten tvil Iransk musikk, arrangert for orkesteret av Johannes Leonard Rusten, med Mehdi Yahyavi og Googoosh Rohani som solister.
Ved siden av meg i benken satt en eldre mann, antagelig fra Iran. Da Mehdi og Googoosh kom på scenen hørte jeg et langt, lykkelig "Ååååååååååhhhhhhh", hele ansiktet hans strålte opp i et smil som smittet lang vei, og da musikken startet, og Googoosh begynte å synge, sang han med av full hals.

Ellers har nok Olavshallen aldri hatt høyere mobilfaktor. Bilder ble tatt, opptak ble gjort, telefoner ringte og ble besvart, men applausen, ikke minst etter den Iranske musikken, overdøvde alt.

Tusen, tusen takk til Trondheim kommune, Trondheim Symfoniorkester, Torodd Wigum, Johannes Leonard Rusten og alle de flotte 600 nye Trondhjemmerne for en aldeles uforglemmelig opplevelse!!!!!

.......og så håper jeg at TSO tilgir Torodd at han #sniksymfoniserte meg inn.

Jeg sprudlet nesten over av begeistring da jeg kom ut i dagslyset igjen, og gledet meg til å lese medias inntrykk fra denne skjellsettende konserten. Men.......var de ikke tilstede? Visste de ikke om konserten? Er ikke dette interessant? Det første som møtte meg da jeg åpnet adressa.no var nyheten om at Adresseavisen må kutte 60 årsverk. Dramatisk. Veldig dramatisk i forhold til pressens viktige rolle i samfunnet. Men kanskje ikke så rart når "alt" Adressa skriver om er Rosenborg (som vanlig), og politikerkrangel.

Men nå må jeg virkelig passe meg. Dette er ikke en klage på media-post, men en takk fra hjertet til alle som deltok på dagens konsert.  Rett og slett en forfriskende vår, midt i september. Det var nemlig det den het den første sangen som Googoosh sang, og som fikk min sidemann til å sende varme bølger ut i salen.

Og for å sitere dirigent Torodd, #sniksymfoniseringens far, da han kommenterte mobilfaktoren som jeg facebooket om: Apropos mobilfaktor:
Sannsynligvis svirrer det snutter og snapper fra dagens konsert rundt omkring i "hele" verden. Kan ikke bli bedre!

Finn Schjøll med butikk i Trondheim

@brittarnhild

Det var ei facebookvenninne som gjorde meg oppmerksom på det - vet du at Finn Schjøll åpner blomsterbutikk på Valentinlystsenteret i morgen? Nei, det visste jeg ikke, men skjønte jo med en gang at dit bare måtte jeg. Og da jeg fikk høre at Finn selv skulle være tilstede var det jo ingen ting å vente på. Det ville jeg ha med meg.

Klokka to, skulle han visstnok være der, så kvart på to var jeg på plass. Da var det masse folk både inne i og utenfor butikken. Langt der inne kunne jeg se selveste blomster-Finn. Folk stod med papptallerkener med marsipankake. Namnam, tenkte jeg, og så akkurat at mannen foran meg tok det siste kakestykket. Nå har vi kjøpt tre digre marsipankaker, hørte jeg en av ekspeditrisene si, det får holde, nå kjøper vi ikke mer.

Jaja, det var da ikke for å få marsipankake jeg hadde kommet. Så jeg gikk bak i lokalet der Finn stod og bandt den ene buketten vakrere enn den andre.

Er det lov å ta bilder, spurte jeg en dama. Jada, her har folk tatt bilder i hele dag, så bare knips i vei du.  Jeg tok opp speilreflekskameraet og hørte med ett en dame utbryte - å se, der er avisen også. Jeg så meg rundt og oppdaget at både den ene og den andre kikket på meg og kameraet mitt :-)

Å nei, jeg er nok ingen journalist, jeg er bare helt privat jeg. Og så blogger jeg. Kunne jeg svare.

Så glemte jeg nesten å ta bilder, jeg ble så fascinert av blomsterFinn og samtalen han hadde med en dame som hadde bestilt en bukett. Sa du at venninnen din som skal ha disse blomstene er svaksynt? Se, da legger jeg inn denne med kraftig farge, og disse bladene som er så gode å ta på. Hva tror du om det?

En kunstner i arbeid.

 

Og nå trenger jeg ikke dra helt til Oslo for å kjøpe blomsterFinn-blomster.......skjønt enn så lenge holder jeg en knapp på butikken hans i Rosenkrantzgate i Oslo og den rustikke stilen der.

 

Kjarvalstadir Art Museum

@brittarnhild

"This insistent need, to see - and have others see with you, that which has not entered anyone´s mind before, because there are hidden moments in nature for all senses, until nature itself has created a tool to reveal itself when the time comes"
Jóhannes S. Kjarval

 

::::::::::::::::::::::

Jeg har i dag tilbragt formiddagen på Kjarvalstadir Art Museum, og dermed blitt såvidt litt kjent med en kunstner jeg ikke hadde hørt om før, Jóhannes S. Kjarval, på mange måter Islands nasjonalkunstner slik Munch er vår. De bøkene museet hadde om kunstneren var alle på islandsk, så jeg kjøpte ingen, men noe må jeg vel kunne finne på internett om denne fascinerende maleren som hadde så sterkt et ønske om å dele Islands vakre natur.

 

Finner ikke noe på norsk Wikipedia, men her er den engelske:
Jóhannes Sveinsson Kjarval

 

 

En formiddag i Brussel

@brittarnhild

Du får ikke lov til å ta med deg sekken din inn her, sa den middelaldrende kvinnen som stod vakt utenfor de store, åpne dobbeldørene. Dessuten må du starte med musée magritte. Ok, jeg skal gå tilbake til garderoben og legge sekken min inn i et av skapene der. Men så kommer jeg tilbake hit. Jeg har nemlig kke tenkt å besøke magritte, det er maleriene til Bruegel jeg er interessert i, og ikke noen av de andre museene. Å! Men da har du betalt altfor mye. Du har kjøpt en kombibillett som gjelder for alle fire museene her. Det gjør ingen ting det, men jeg vil så gjerne se Bruegel. Jada, men du har betalt altfor mye. Gå tilbake til billettluken og si at du skal ha penger tilbake. Jeg tusler tilbake, finner et skap hvor jeg låser inn sekken, og prøver å forklare situasjonen for mannen i luka. Men det er jo så flott en utstilling i fin-de siécle, klart du må se den, og klart du kan starte i magritte. Se, her skriver jeg OK på billetten din.
En times tid senere hadde jeg sett Peter Bruegel-bildene, både alle de av far Peter, og også sønn Peters Betlehemsbilde, kopien som ble malt 40 år senere. Det var nok for en dag, mer kunne jeg ikke fordøye, og jeg vandret glad ut med en billett ubrukt til tre museer.

 

Kunstnerdrøm

@brittarnhild

Jeg har nok alltid hatt den i meg, denne drømmen om en dag å bli kunstner. Ikke berømt kunstner, nei, det er slett ikke den veien tankene går. Men kunstner. Å kunne uttrykke følelser, sinnsstemninger, alt det som fyller sinn og tanker. Tegning og maling har aldri vært noe for meg. Det skjønte jeg tidlig. Hadde et lite blaff da jeg gikk på lærerskolen og vi "lærte" å male akvareller, først og fremst solnedganger i blått, turkis og oransje. Og har alltid en skisseblokk eller fem liggende - i håndveska, i sekken, i kofferten når jeg er på reise, i skrivebordsskuffen, eller lett tilgjengelig oppe på skrivebordet. Og butikker som selger tegne- og maleutstyr har tjent seg rike på alle fargeeskene, maleskrinene og tubene med olje- eller akryllmaling jeg har kjøpt opp gjennom årene. Men nei, tegning og maling som kunstform har jeg aldri drømt om.

Har selvsagt prøvd massevis av kreative ting. Quilting var lenge en svært viktig del av livet mitt. Jeg sydde selv, holdt kurser, skrev artikler i et quilteblad, solgte tepper. Stabler med ferdige og uferdige tepper og et par hyllemeter med quiltebøker finnes fortsatt i huset, og symaskina mi, en Bernina som var topp moderne en gang, fikk jeg som førstepremie i en quiltekonkurranse. Strikke har jeg gjort bestandig. Da ungene var små boltret jeg meg i garn og farger, lagde egne mønstre, tegnet, skrev og tok bilder. Og frydet meg over kommentarer når jeg hadde med meg ungene ut for å "vise fram".

Skriving da! Skriving har liksom alltid vært mitt medium. Fra jeg skrev mitt første brev til mor, som femåring, og samtidig startet min første dagbok, via tusenvis av brev til venner rundt om i hele verden, ei bok og fastetiden som kom for en del år siden, og til blogging. Blogging som jeg "oppdaget" ved en tilfeldighet for nøyaktig 10 år siden. Og som etter det har vært en viktig del av livet mitt.

Blogging gir rom for både ord og bilder. Tekst og fotografier. En kombinasjon som passer meg som hånd i hanske. Daglig triller det ut en, to eller mange flere blogginnlegg fra mac'en min. Fortellinger deles, jeg reflekterer, jeg undrer meg, jeg viser fram........og jeg får venner fra hele verden.

 

 

Bildene på dette innlegget er tatt ute i hagen i dag. Huset vårt ligger i en nordvendt skråning, og endelig er sole tilbake.

 

En ting til slutt. Kunstnerdrøm? Hva er nå egentlig det? Ikke drømmen om berømmelse. Men som jeg alt har skrevet, en trang til å formidle. Og innerst inne er det nok drømmen om å skrive, publisere slik at andre kan lese, som ligger der. Noe av det jeg skriver på er allerede lagt ut her på Blåklokkeveien. En legende. Et par kapitler i boka om Anna, bare Anna.

Mer kommer.......kanskje.

 

Velkommen til høstutstillingen.

@brittarnhild

Det var full sommer enda, i alle fall nesten det, da jeg drog til England. Det var full sommer i England mens jeg var der. Og etter at jeg kom hjem har jobben tatt all oppmerksomheten min og jeg har glemt å følge med på årstidene. Noen jobbuker er sånn, og det er i grunnen greit, for det betyr at andre uker kan være ganske annerledes. Avspaseringstimene må jo en gang tas ut.

Men nå er det blitt fredag. Jeg kom tidlig hjem fra jobb, har vært på reise omtrent hele uka. Pakket ut kofferten, fikk satt i gang ei vaskemaskin......og så oppdager jeg med ett at sola skinner, det er mildt og godt ute, og Skaperen har tatt fram oktoberpaletten sin. Med disse vakre røde, oransje og gule fargene som får hele verden til å skinne.

Og siden vi har invitert "unger"og kjærester hjem på pizza og spill i kveld, og jeg har tenkt å bestille take-away pizza fra den italienske restauranten rett over brua, har jeg med ett all verdens tid til å gå ut i hagen for å starte litt høstrydding. Plukke inn paprika, cayennepepper, den siste ruccolaen og tomater. Tømme gamle blomsterpotter, rydde og koste i drivhuset, knipe visne blader av pelargoniene. Men aller mest gå rundt og se på alle kunstverkene i den nyåpnede Guds høstutstilling.

 

 

Du er velkommen du også. Til den årlige høstutstillingen. Billetten er gratis.

 

   

 

Naturen lager lappetepper

tekst og bilde brittarnhild

I kjelleren har jeg kurver fulle av små og større stoffbiter, inne i et skap ligger uferdige quilts. Fra tid til annen tar jeg frem et av de uferdige lappeteppene og lar fingrene stryke over stoff, sømmer, mønstre, eller jeg leker litt med noen stoffbiter. En hyllemeter med lappeteknikkbøker får stå i fredd, jeg har sluttet å bla i dem.

Hovne artrosefingre er ikke laget for å skape bittesmå quiltesting.

Et savn? Ja, på mange måter er det jo det. Men heldigvis fikk jeg laget massevis av tepper mens fingrene enda var unge og friske. Og når det er slutt på quiltingen er det alltid noe annet kreativt å finne på isteden. Noe som egner seg bedre for fingre som ikke samarbeider.

Og når nål og tråd, stoff og fingre ikke samarbeider lenger, er det flott å ha øyne og hjerte som kan nyte naturens egne lappetepper.

 

::::::::::::::::::

Var forresten innom quiltebokhylla i går kveld og plukket fram to bøker som skal være med i kofferten til India, gave til 82 år gamle quilter Carolyn.

 

Hvor blir det av kvinnen

tekst og bilder brittarnhild

Middagsbordet ble dekket med de vakre blå glassene i dag. Innkjøpt i Finland for to måneder siden. Designet av Aino Aalto som var gift med den mer kjente Alvar Aalto.

Jeg hadde en formiddag i Jyväskylä uten noe på programmet, shopping var liksom ganske uaktuelt, jeg er slett ingen shopper, men da jeg oppdaget at byen hadde et Alvar Aalto-museum, var formiddagen reddet. 

Og det var der inne, midt mellom Alvars stoler, glass og arkitektoniske underverk, at jeg oppdaget Aino. At jeg ikke har hørt om henne før skyldes nok min uvitenhet, hun er slett ikke ukjent i kunstverdenen. Men altså, bedre sent enn aldri. Her kunne jeg endelig lære mer om denne finske kvinnen som har kommet i skyggen av sitt geni av en mann. Hadde håpet a finne skriftlig informasjon om henne i museets gavebutikk, men det gjorde jeg dessverre ikke.

Jeg har opp gjennom årene hatt mange sånne "kvinner i skyggen"-møter. Engel Astrup for eksempel, kona til Nikolai Astrup.

 

Et besøk på Astruptunet for noen år siden innviet meg i Engels vakre tekstiler. I gavebutikken på tunet forsøkte jeg forgjeves å finne en bok, et lite hefte eller i det minste et postkort om henne, men nei.

Eller Charmian London, kona til Jack London. En livskunstner, som bygde ferdig dette "steinmonsteret" av et hus i Valley of the Mood etter at Jack døde så altfor tidlig. Charmian bygde huset og bodde her resten av sitt liv, et rom i andre etasjen hadde en utstilling med flotte drakter og kjoler fra hennes garderode. Men i souvenirbutikken nede i første etasje var det ikke annet enn Jack Londons bøker å finne.

Jo forresten, jeg fant jo faktisk noe annet, ei bok om Osa og Martin Johnson. Dessverre ikke Osas egen bok I Married Adventure, som jeg svært gjerne skulle hatt, men en biografi skrevet av Kelly Enright; Osa and Martin, For the Love of Adventure. Her var da iallefall kvinnen med :-)