Når jeg strikker, maske etter maske, time etter time, er det da ikke plass til andre ting?
Når fingrene mine nekter å strikke mer, er kreativiteten fortsatt der?
Kommer ordene tilbake da?
Det er tidlig søndag hyttemorgen. Dagen er i ferd med å kle seg i lyset. På bordet ligger garn og pinner og vente på å bli løftet opp. Fingrene mine verker. De verket i går også. Da tok jeg opp strikketøyet og strikket. Dagen før også.
I dag skal jeg heller lese en bok.
Kanskje blir litt av smertene borte da?
Og kreativiteten. Som ikke får leke med farger og masker. Går den i dvale? Eller finner den andre uttrykksmåter?
Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.
Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok.
Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......
Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.
Det ble en lang flytur fra Tenerife opp til Trondheim. Ekstra lang fordi vi hadde motvind hele veien. Jeg liker ofte disse lange flyturene, hvor jeg har god til til både å sove og å lese, og gjerne finner inpsirasjon til å skrive litt også. Både legender og reisebrev har blitt til oppe i 30.000 fots høyde. Men i går ble det en slitsom reise. Jeg hadde nemlig med med en kraftig forkjølelse og bihulebetennelse som blindpassasjer. Nå er jeg vant til at bihulene mine slår seg vrange. Et kronisk problem jeg har. Men noen ganger er de vrangere enn andre, og denne gangen er definitivt en sånn ekstra vrang en. Dermed orket jeg knapt lese på flyturen, og ikke fikk jeg sove heller, kroppen var litt for stresset til det. Heldigvis hadde jeg mange gode minner å se tilbake på, og mye å glede meg til her hjemme. Dessuten hadde vi flaks, vi fikk tre seter helt for oss selv, og hadde dermed litt mer albuerom.
Vel, alt går, og resten går over, som venninnen min sier. Til slutt var vi framme, og på flyplassen ventet Torgeir og hans japanske kamerat Rocky. Torgeir har flyttet til Stockholm nå, men er tilbake i Trondheim denne uka for å være vert for Rocky, et besøk som var planlagt lenge før Torgeir fikk sin nye jobb. De ikke bare hentet oss, de hadde vært oppe og måket snø i innkjøringen til huset, så Terje slapp å gjøre det da vi kom hjem.
Og i dag ble det en uplanlagt hjemmedag på meg, i et forsøk på å bli venn med disse kranglete bihulene. Ser ikke ut til at jeg klarer det på egen hånd, så jeg har vært i kontakt med fastlegen min, og setter igang med antibiotika i morgen.
Hjemmedag betydde forresten - titte masse på småfuglene ute i hagen. Blant annet et par svartmeis som stadig kom tilbake.
For ganske nøyaktig seks år siden var jeg i Syria, sammen med biskopen og prostene i Nidaros bispedømme. Bare måneder før krigen brøt ut. Jeg synes det er en evighet siden jeg var der nede, og i hele denne evigheten har det syriske folket levd i krig. En forferdelig krig. En dødbringende krig. En håpløs krig.
Midt i denne håpløsheten lever likevel håpet.
Det lever på mange vis, ikke minst gjennom organisasjonen Gopa Derd, som har Den barmhjertige samaritan som sitt symbol og forbilde.
Father Alexi, som leder den humanitære avdelingen i Gopa Derd er i Trondheim noen dager, for å fortelle om arbeidet. I kveld inviterte fungerende biskop i Nidaros, Ragnhild Jepsen, Father Alexi til middag. I løpet av måltiden fikk vi et lite innblikk i arbeidet han står midt oppe i. Det som slo meg tydeligst i fortellingene var at de slett ikke handlet om håpløshet, men et tydelig håp, forankret i troen på Jesus Kristus.
Vi må lese bibelfortellingene, så Father Alexi, og i dem må vi lete etter det som kaller oss til handling, til å reise oss, til å gå.
I morgen arrangerer vi en åpen fagdag i Storstua i Rådhuset i Trondheim, med Father Alexi. Jeg ser fram til å høre flere håpsfortellinger. Jeg ser fram til å bli inspirert, til å reise meg, til å gå.
Vi har naboer som har høner i hagen. Høner legger som kjent egg, og det blir ofte flere egg enn det nabofamilien på fire klarer å spise opp. Dermed kommer det med ujevne mellomrom to små jegner og ringer på hos oss for å spørre om vi vil kjøpe egg. Og det vil vi. Hver eneste gang. Bestefaren til de to jantene har dekorert kartongen eggen kommer i, seks egg i hver kartong. Seks egg med ulik farge og størrelse. Jeg har aldri hjerte til å bruke disse eggene med en gang. De er så fine, i fargesjateringer i hvitt, brunt og blått. Og jeg vet at de er gode, mye bedre enn eggene vi kjøper på butikken.
Jeg er alene hjemme noen dager, og i dag tidlig bestemte jeg meg for å gjøre noe ekstra utav frokosten.To skiver hjemmebakt brød, vardens beste hjemmebakte brød, bakt av mor på 86. Nyrørt bringebær fra hagen, og likedan mynteblader fra hagen til teen min. Og så egg fra naboen. Jeg tok de minste i kartongen, og siden de er så små bevilget jeg meg hele tre stykker. For en luksus.
Det er forresten ikke bare former og farger som er annerledes enn de eggene vi kjøper på butikken. Eggeplommen er gulere enn kveldssola, og fyller munnen med helrig smak.
Mens jeg spiste ble jeg sittende å reflekrere over maten vi kjøper i butikken. Egg som passer perfekt inn i kartongene, epler som alle er nesten like, tomater som ser ut som om de er støpt i samme form. En standard på alt som egentlig fjerner oss langt fra det naturen skaper. Det var en periode Bunnpris solgte Snål Frukt, gulrøtter som så annerledes ut, ganske små rødløk, poteter i svært ulik størrelse. Jeg elsket å handle fra Snål Frukt disken, fikk nesten en bitteliten følelse av å være tilbake på marked i India. Snåle Egg ble også innført, en kort periode. Men nå er dette "snåle" borte. I alle fall på den Bunnprisbutikken jeg handler.
Mon tro hva som skjer med alt dette "snåle" nå? Blir det kastet, eller har det sin egen bruksverdi? Jeg fryder meg over naboens egg, med sine ulike farger og størrelser, og med sin vidunderlige smak. Og kan ikke la være å undre med - kommer vi til å glemme hvordan egg, og grønnsaker for den del, egentlig ser ut?
Jeg vet ikke helt når og hvordan jeg kom på det, men det har vært ganske travelt i det siste. Jeg har kjent på behovet for litt skikkelig alene-tid, og da jeg satt på jobb her en dag med en liste med skrive-, forberedelse- og leseoppgaver som måtte/skulle/burde/kunne gjøres, og jeg stadig ble avbrudt av telefon som ringte, eposter som tikket inn, kollegaer som stakk innom, ja, du vet, alt det der som en vanlig arbeidsdag ofte består av, fant jeg ut at jeg kunne pakke med meg papirer og ta noen dager med hjemmekontor. Ikke minst for å få skrevet ferdig noe som barre måtte gjøres. Tankene vandret, først hjem til huset og hagen på Huseby, og deretter videre til enda et hjem, nemlig Rastarbo, hytta på Aure. Jeg sendte en sms til Terje; "Har du mulighet til å avspasere/hjemmejobbe et par dager slik at vi kan dra på hytta?" Nei, det hadde han dessverre ikke. Jeg jobbet litt videre, men klarte ikke helt å slå fra meg tanken. Værmeldingen lovet godvær, og jeg har gode erfaringer med å få gjort unna mye når jeg først setter meg ned på langbordet på hytta for å jobbe. Og dermed var det i grunnen ganske lett å ta beslutningen. Jeg kunne jo dra alene.
Det kan telles på ei hånd de gangene jeg har vært her ute alene, og nå er det mange år siden sist. Jeg er heldigvis ikke husredd, og jeg har da fortsatt både krefter nok til å gå et par turer fra bilen og opp til hytta med baggasje og matvarer, og dessuten bort til brønnen for å fylle vannbøttene. Ved er det nok av, dessuten er det ingen grunn til å fyre nå på sommeren når vi har fått strøm og kan varme vann på komfyren. "Mmmnei, jeg tror nok ikke du klarer å fylle vannkontaineren over dusjen alene" kunne Terje fortelle meg, men pytt, pytt. Jeg kunne vaske håret rett før jeg drog, og noen dager uten dusj kan jeg alltids klare. Det sitter fortsatt i meg en gang jeg var i India, vannet forsvat og Sheri utbrøt: "No problem! I am a real Indian girl, I can was myself in a small bucket of water." Jeg ble nesten fornærmet da hun sa det, som om jeg ikke kan klare det samme. "Jeg er norsk, jeg kan da vaske meg ved hjelp av vann i et vaskefat."
Så nå sitter jeg her da. Det er andre kvelden og jeg nyter livet hemningsløst. Får nesten litt dårlig samvittighet over at jeg har det så bra. Har fått jobbet masse. Har vært på fjelltur. Har lest. Har tenkt. Har gått "bønnevandringer". Og har gjort ingenting.
Kjenner at livet er herlig. Kunne vært her i flere uker. Og lengter bittelitt hjem til hverdagen.
Vi er akkurat halvveis i sommerferien. Italiatur og fjelltur (Besseggen) er unnagjort, og vi er i ferd med å finne den gode roen på hytta. En del av meg trekkes fortsatt mot Italia. Skulle så gjerne vært lenger der nede, og leser grådig alle facebook- og instagramoppdateringer fra venner og kjente som er der. En annen del av meg, og den delen er viktigst akkurat nå, kjenner at her, nettopp her, er det godt å være. Sover dypt, lenge og nesten drømmeløst om natta, kjenner at skuldre senker seg og hvilepuls går ned, nyter roser og fugler og insekter, tar imot besøk, drar på kortere og litt lengere turer, og nyter å ha god tid sammen med Terje.
Dagens samfunn handler mye om å oppleve mest mulig. Reise langt og lengst og mest, lese nye, spennende bøker, få med seg konserter og utstillinger og festivaler, ha det gøy, unngå for all del kjedsomheten, det er viktig å kunne fortelle venner og sosiale medier om alt vi rekker over. Jeg hever meg på ingen måte over dette, jeg harselerer ikke, jeg er i stor grad del av denne bølgen selv. I veldig stor grad.
Aktivitets- og opplevelsesbølgen gir mye. Jeg er takknemlig for alt jeg får oppleve, være med på. Men mon tro om jeg ikke mister noe på veien? Mister evnen til å leve i den lille, viktige pausen mellom utpust og innpust?
To sommeruker på hytta er nettopp denne lille pausen.
Jeg er inne i en prosess hvor jeg, på grunn av helseutfordringer, må redusere en fulltidsjobb til en stillingsprosent som jeg ikke helt vet størrelsen på enda. Det er krevende. Startet egentlig for en par år siden og burde vært kommet i mål nå, men underveis ba jeg om "time out", ble friskmeldt og prøvde meg på full jobb igjen. Klarte det såpass lenge at NAV "nullstilte" meg, men så gikk det med ett ikke lenger. Så nå er jeg i gang igjen. Jobber 60% og håper jeg skal klare å fortsette med det. Prøver å ikke tenke på at jeg er en NAV-er, jeg har da tross alt betalt skatt i 30 år så jeg har da bidratt med mitt. Noen dager, noen perioder, er gode og jeg får dårlig samvittighet. Snyter jeg på systemet nå? Bør jeg be legen om friskmelding og starte opp for fullt igjen? Andre dager, andre perioder, er langt fra gode og jeg lurer på hvordan i alle dager jeg skal holde ut i jobb fram til jeg er pensjonist. Er i ferd med å lære meg selv såpass godt å kjenne at jeg vet at det går opp og ned. At jeg vet at en dårlig dag i dag slett ikke trenger å bety en dårlig dag i morgen. Ei heller i overmorgen. Er slett ingen mester i denne livskunsten. Men det går framover. Små skritt. Av og til to skritt fram og ett tilbake. Av og til ett skritt fram og to tilbake.
Akkurat nå er jeg inne i en litt krevende periode, men heldigvis fortsatt med goddagene innimellom. Har vært hjemme med planlagt sykemeldingsdag i dag, og hadde mest lyst til å bli sittende i godstolen etter frokost. Syntes litt synd på meg selv, tok meg selv i å lete fram "ondtene", kjenne på dem, syntes synd på meg selv. Men heldigvis klarte jeg å snu tenkerekken. "Hør her Britt-Arnhild. Dagen er din. Nå kan du velge å bli sittende her og da vil ondtene bli her også, sammen med deg. Eller du kan velge å la ondtene bli sittende, reise deg opp og gjøre noe positivt uten dem."
Jeg klarte å velge det siste. Kom meg opp, kledde på meg og gikk ut i hagen. Det er et godt stykke ut i november og tiden for hagearbeid burde vært over for i år. Men den lave novembersola skinte flørtende, og det var fortsatt litt småtteri som burde vært gjort der ute før vinteren.
Et par timer seinere var pelargoniene gjort klar for vinterlagring i kjelleren, og en masse halvpris blomsterløker var plantet i potter.
Og jeg hadde nesten glemt hvor jeg hadde lagt fra meg ondtene mine :-)
Morgenen er tiden for min lectio divina, en stille time, hvor jeg setter meg ned i godstolen ved vinduet, der hvor jeg kan se ut på fuglene i hagen. Så leser jeg litt fra Bibelen, synger en salme, ber litt, reflekterer, noterer, leser et dikt eller et kapittel i en passende bok. Dette gir en god start på dagen, viktig næring i tillegg til brød, juice og urtete.
I dag tidlig leste jeg fra 2.Mosebok om Gud som satte Abraham på prøve. Som ba Abraham ofte sin sønn Isak. Og Abraham som lydig gjorde som Guds sa, men som vi vet ble hindret av Guds hånd i siste øyeblikk. Ser man bort fra det groteske i at Abraham er villig til å ofte sønnen sin så er dette en fantastisk fortelling, sånn rent narrativt mener jeg. Nå kjenner jo vi fortellingen godt, men tenk deg at du leser den for første gang. Her har Abraham og Sara ventet i hundre år på sønnen Isak, og når han endelig blir unnfanget og født er det som resultat av et løfte fra Gud. Abraham blir fortalt at Gud har store planer for hans etterkommere, men så virker det som om Gud ombestemmer seg og ber Abraham ta livet av sønnen han har fått med Sara. Jeg måtte lese den flere ganger i dag tidlig, like fascinert hver gang.
Så ble jeg sittende å tenke. På Abrahams gudsbilde, og på mitt eget. På det, eller de gudsbildene vi har i dag. Tror vi på Abrahams Gud, som krever lydighet, men som også kommer mennesker i møte med godhet når lydigheten er der? Lager vi oss vår egen Gud, en Gud skapt i vårt bilde? Eller er vi fortsatt skapt i Guds?
Ola Bremnes har skrevet en nydelig sang hvor han reflekterer nettopp rundt om Gud finnes, og talende nok heter sangen Finnes det en Gud? Finnes det en Gud som ser oss, eller er vi blitt våre egne guder .........som sitter på en restaurant, med ei gul notisbok og strever med en sang........
Tror vi på Gud i dag? Og hvilken Gud tror vi på? Har vi det for godt slik at vi ikke trenger noen Gud? Store spørsmål. Og sånn umiddelbart er jeg redd for at jeg er i ferd med å gjøre Gud veldig liten, skapt i mitt bilde.
Eller.........
::::::::::::::::::::::::::
De to første bildene er fra Victoria Peak i Hong Kong. Videoen fant jeg på YouTube.
Så skjer det igjen. Jeg blir utfordret til "å hoppe". Jeg tror egentlig at jeg allerede har "hoppet", og det både langt nok og høyt nok, ja, egentlig trodde jeg faktisk at jeg hadde satt personlig rekord, men skjønner at utfordrer ikke er enig med meg.........."hvorfor har du ikke hoppet akkurat sånn som jeg vil du skal hoppe"...........jeg glemmer de hoppene jeg har gjort, jeg glemmer de hoppene jeg vet jeg kommer til å gjøre, i morgen, i overmorgen, og neste uke.........og jeg snubler. Pladask. Mageplask.
Jeg har opplevd dette før, og jeg kommer helt sikkert til å oppleve det igjen. Krav. Forventninger. Dårlig selvtillit som roper til meg at jeg ikke duger. Klistrer smilet på ansiktet og beholder masken, men inni meg gråter jeg. Så holdt jeg ikke mål denne gangen heller.
Så åpner jeg enda en gang diktboken til far, den som jeg hjalp han med å gi ut for et par år siden, den som jeg har illustrert, den som jeg har liggende lett tilgjengelig på bordet oppe på det blå arbeidsrommet mitt, eller loftsskrivestua som jeg har omdøpt det til etter at jeg arvet svigermor og svigerfars gamle sofa. Åpner boka på side 6, og finner det jeg leter etter. Diktet far skrev til konfirmasjonen min.
Krav om kjærlighet.
Tidlig merker du lett alle krav som blir stilt: Det er galt, det er rett, det er feil, det er gildt. Krav du stiller deg selv ut fra det som for deg er det rette på jord. Krav som kommer fra far, krav som kommer fra mor, krav fra ting som er flemt, krav fra hva du på tror, krav som i sinnet var gjemt, krav fra liten og stor. Men av krav som kan tynge og presse deg ned, husk at viktigst er kravet om kjærlighet. Du må vite at her har du livets bud: Av ditt hjerte, din sjel må du elske din Gud. Ha du også din neste så kjær som deg selv, ofre tid på hans nød, på hans ve og vel. Husk på det, tenk på det. La i tanker, i ord og i gjerning det skje.
Jeg lukker boken. Og jeg vet at hoppet mitt var godt nok. Allerede første gangen.
@brittarnhild På Island flagger både offentlige bygninger, private hjem og hytter på halv stang på Langfredag. En flott tradisjon, ikke minst for land som har korset i flagget.
@brittarnhild Målet var å blogge meg gjennom hele fastetiden, fra fastelaven og helt fram til påskedag og oppstandelse. Kom ikke helt i mål, men kom litt lenger enn hva jeg gjorde for to år siden da jeg hadde samme målet. Det har blitt skjærtorsdagsaften, kvelden vi minnes Jesu siste måltid...
@brittarnhild Jenter med sneller i Laos (bilde tatt under et besøk der i 2004) I dag har jeg rett og slett vært litt forvirret. Det startet med at jeg seint i går kveld kommenterte på facebooksiden "Primstav" som hadde lagt ut et innlegg om Gjertrudsmesse. Skråsikkert kommenterte jeg at neida,...
@brittarnhild 16.mars Gudmundsdagen Gudmundsdagen er til minne om islendingen Gudmund Arason av Hólar, også kalt Gudmund Gardstaur. Han var biskop i Hólar på Island fra 1203 til han døde 16.mars 1237. Biskop Gudmund var en idealist som hadde stor omsorge for de fattige, og han prøvde så godt han kunne...
@brittarnhild I dag er dagen for årets fasteaksjon. Noen menigheter velger av praktiske årsaker ancdre dager i dette tidsrommet, min menighet, Kolstad i Trondheim, gjennomførte aksjonen på søndag, men hovedaksjonen har gått av stabelen i dag. Om du ikke var hjemme da bøssebærerne besøkte døra di er det fortsatt mulig...
About me
About me
I am living in a red house surrounded by a blue garden near Trondheim, Norway. I love everydays and post about my steps through life. Britt-Arnhild's House in the Woods is open to everybody. Welcome over!
Recent Comments