Blåklokkeveien

10.desember. En lunsj-invitasjon.

@brittarnhild

I dag tar jeg reisedagboka mi til hjelp for å fortelle om vandringen til sykehuset i Tansen, sykehuset hvor Ingeborg jobbet i så mange år:

Gikk lenge i varmen, hele tiden stoppet jeg og spurte "Namaste :-), Mission Horpital?" og alle jeg møtte var smilende, vennlige og hjelpsomme, og pekte i samme retning. Så jeg var aldri i tvil om at jeg var på rett vei. Kom fram nesten en halv time før jeg hadde avtale om å møte den norske legen som jobbet der. Fant et lite tehus eller et slags gatekjøkken rett utenfor sykehuset, og gikk inn der og ba om en kopp te. Svart te, uten sukker, uten melk. Noe jeg måtte gjenta smilende mange ganger for den vakre kvinnen som stod på det åpne kjøkkenet der inne. Ville jeg virkelig ha teen svart, uten verken sukker eller melk? Det kunne hun tydeligvis ikke forstå.

Dessverre snakket ikke Umakala, som kvinne het, engelsk, og det eneste ordet jeg kunne på nepali var namaste. Vi kom et godt stykke med smil og armbevegelser, og så kom heldigvis etter hvert sønnen hennes, Dronacharya, som kunne litt engelsk, og likeså mannen Nandalar som lurte på hvem dette eksotiske besøket var.

Umakala kom med teen, søt så det holdt, men heldigvis uten melk. Ved hjelp av sønnen fikk vi pratet litt sammen, og jeg ble etter hvert invitert tilbake på middag på kvelden. Da våknet pysen i meg. Hvis jeg skulle gått dit på kvelden måtte jeg gått tilbake til hotellet mitt alene i mørket, og det hadde jeg rett og slett ikke mot nok til! Var det forresten ikke rett i området her at Ingeborg en gang etter ei sein kveldsvakt plutselig fant seg selv ansikt til ansikt med en puma?

Så ble jeg i steden invitert på lunsj etter at jeg hadde vært på sykehuset, og det takket jegh smilende ja til :-)

 

I adventsbøssen i dag legger jeg et beløp tilsvarende lunsj på en norsk restaurant

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

9.desember. Helt alene, eller…….

@brittarnhild

Så var jeg endelig i Tansen da. På mange måter nålet for reisen min.
Jeg ble kjørt til White Lake Hotel, hvor Jostein hadde bestilt rom til meg. Litt morsomt med hotellnavnet. Hotellet lå høyt oppe i byen, og fra terrassen min så jeg utover både byen og sletta langt der nede. Men noen innsjø var det umulig å få øye på. Men så viste det seg at det slettes ikke fantes noen innsjø. Navnet hadde hotellet tatt på grunn av utsikten til dalen, og ikke innsjøen der nede, men det at dalen stadig var dekket av en hvit tåke, som tykke bomullsdotter.

Jeg pakket ut og ordnet meg, og så gikk det med att opp for meg at jeg var helt alene.......verden er så stor så stor, Lasse, Lasse liten...... Men jeg kunne jo ikke bare sitte inne på rommet, så etter hvert våget jeg meg ut en tur.

Var nok litt pysete denne første kvelden. Hva om jeg gikk meg bort? Hva om jeg ikke fant tilbake til hotellet? Hva om....... 

Men jeg hadde slett ikke behøvd å bekymre meg. Jeg hadde ikke gått mange skrittene for den første mannen smilende kom bort til meg "Namaste. How are you? Where are you from?" Jeg smilte, hilste "namaste" tilbake, og så fikk vi oss en liten prat på snublende engelsk før jeg gikk noen få skritt videre.

Og da det var tid for å finne tilbake til hotellet, var ikke det vanskelig i det hele tatt :-)

 

::::::::::::::::::::::::::

På adventsbøssa mi i dag gir jeg rikelig som takk til alle hyggelige og hjelpsomme nepalesere

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

 

7.desember. Brevpapir av elefantmøkk

@brittarnhild

I Chitwan nasjonalpark, ikke langt fra der vi deltok i elefantsafarien, ligger Chitwan Elephant Breeding Center, og selvsagt måtte vi på besøk dit.

Det var blitt ei god stund etter frokost da vi kom dit, og elefantene var på vei ut i jungelen hvor de tilbringer dagene, så vi fikk ikke sett så mye.

Men kameraet knipset i vei så lenge det var elefanter å se :-)

På veien ut til senteret hadde vi forresten kjørt forbi Elephant Dung Paper Factory, og jeg var full av spørsmål. Papir laget av elefantmøkk, går det virkelig an? Fabrikken var dessverre stengt, men i en bitteliten souvenirbutikk på senteret fikk jeg kjøpt to A4-ark med papir, noen konvolutter og et par kort :-) Herlig for ei som samler både på papir og rariteter. Da andre i gruppe ristet bare på hodet av meg.

 

 

I dag putter jeg litt ekstra penger på adventsbøssen min. Penger jeg ville brukt til å kjøpe mer elefantmøkkpapir om det bare hadde vært noe å kjøpe.

 

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

6.desember. Chitwan nasjonalpark

@brittarnhild

Vi er kommet til Chitwan nasjonalpark nå. Ble inkvartert i små bungalower og rakk et forfriskende bad i svømmebassenget før middag og kulturkveld inne i landsbyen. Det er mye jeg gjerne skulle skrevet om, men historien skal inn i 24 adventsluker, og jeg kjenner selv at jeg begynner å bli utålmodig etter å komme meg både til Tansen og til Pokhara. Men først er det tid for elefantsafari i nasjonalparken.

::::::::::::::::::::::::::::::::::

 Neste morgen var vi tidlig opp. Faktisk hadde jeg satt vekkeklokka på fem i et tappert forsøk på å få med meg soloppgangen over Himalaya halv seks. Chitwan ligger langt sør i Nepal, på grensa til India, og det er langt opp til fjellene. Men med den ekstreme høyden de har kan de sees over enorme avstander. Vel og merke så sant det er klarvær, og det var det ikke denne morgenen. Tvert imot, da jeg kom ut ble jeg møtt av regn og gråvær. Jeg gikk bortover veien til der vi hadde fått vite at det skulle være mulig å skimte fjellene, men møtte bare lave, våte skyer. Tok et par bilder likevel, av gråværet. Kanskje ville dette ble ”det eneste glimtet” av den berømte fjellkjeden?

 Så var det avgang til nasjonalparken og elefantsafari. En buss kom og hentet oss og kjørte oss inn i parken. På veien kjørte vi forbi flere og flere elefanter og elefantpassere som tydeligvis var på vei til plassen der safariene starter. For noen fascinerende dyr! Men så store. Så enorme.

Elefantpasserne så ut til å ha full kontroll der de klatret opp og ned på dyrene for å gjøre dem klare til ridning, men vi ble fortalt at det å være elefantpasser slett ikke var noe ufarlig yrke. Med jevne mellomrom, sånn en gang i året omtrent, ble et dyr irritert på passeren, og det fikk som oftest en dødelig utgang, for elefantpasseren.

 Og så lita som kassen på elefantryggen var da. Kunne det virkelig være plass til fire personer i den? Til og med om bittelille, store meg var en av de fire? Nei, dette føltes rett og slett langt utenfor komfortsonen min. Skulle jeg rett og slett gi meg mens leken enda var god? Reiseleder Jostein visste heldigvis råd. Vi er åtte i gruppen vår, altså fire av oss i hver kasse, men siden Jostein har tatt denne turen mange ganger før, valgte han å stå over for heller å ta en kopp te og slappe av litt. Dermed ble vi bare tre i den kassen jeg skulle sitte i. Og godt var det. De fire andre hadde problemer nok med å få plass i sin kasse.

Vel plassert i kassen, og med spørsmålet om jeg noen gang ville komme meg ut av den igjen, skjøvet langt bak i bevisstheten, var det bare å holde seg fast, nå var det ”jungelens lov” som gjaldt. Og for en fantastisk tur det ble! Jeg tror jammen jeg satt og smilte hele veien. Vi så verken leoparder eller krokodiller, men kom helt på kloss hold av to nesehorn, vi så flokker med hjort, en enslig ape og massevis av fugler og sommerfugler. Det var mange elefanter ute denne dagen, men parken er stor, så underveis delte vi oss i mindre grupper, av og til gikk vår elefant en tur helt på egen hånd. Og der jeg satt med beina dinglende over rompa dens, og med ryggen mot de andre, kunne jeg nesten få en aldri så liten følelse av at jeg var ute på det store eventyret helt på egen hånd. Dessverre gikk morgenen så alt for fort, elefantene fant tilbake til utgangspunktet, og på et eller annet vis kom jeg meg ut av kassen på egen hånd

Jeg har en bøsse stående midt på stuebordet i adventstiden og hver dag legger jeg penger på den, penger som når jula kommer skal sendes til HimalPartner. I dag tenker jeg på de mange elefantpasserne når jeg gir min skjerv.

 

Dagens historie har forresten vært fortalt tidligere her i Blåklokkeveien, under overskriften Soloppgang over Himalaya. Det kommer flere historier derfra etter hvert, men flere andre nye historier innimellom.

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside

5.desember. Langs veien

@brittarnhild

Vi er på vei østover mot Chitwan National Park. Jeg er heldig og blir sittende i forsetet sammen med Jostein Holm, styreleder i HimalPartner (dengang) og reiseleder for turen vår, og benytter anledningen til å spørre ut Jostein både om HimalPartner og om Nepal som han har et dypt kjennskap til. Og likedan om Himalaya Reiseklubb hvor han er aktiv. Det bobler i reisegenene mine.

Med ett blir Jostein helt stille, får sjåføren til å bremse ned, peker ut gjennom vinduet og begynner så å forklare til hele gruppen hva det er vi ser.

Langs veien er det rester etter hus og små butikker. Det har tydeligvis vært livlig aktivitet her, men nå er hele området i ferd med å bli "ryddet opp". Og Jostein forklarer - langs veien her har det vært fullt opp av familier som har livnært seg av å selge mat, drikke og andre ting til de som kjører forbi. Området er ikke regulert for boliger, ikke egnet til boliger og de som har bodd her er fattige, arbeidsløse som ikke har hatt noe annet sted å gjøre av seg, ikke hatt noen andre muligheter til å livnære seg og familien sin. Så har de bygd seg brakker av det de har funnet av materialer, de har satt opp små kullovner hvor de har laget mat som de har solgt til de veifarende, de har plukket frukt og presset til juice. Dette skjer mange steder, og små samfunn spretter opp. Dette er illegalt, og nå har tydeligvis myndighetene vært her og "ryddet opp". Jostein spytter ut ordene ryddet opp, og det er lett å høre smerten i stammen hans. Oppryddingen skjer gjerne på den måten at det kommer store bulldosere og meier ned alt som er langs veien. Så blir menneskene stående fullstendig ribbet tilbake. Hus, hjem, mat, klær, alt forsvinner.

Det er stille i bilen når vi kjører videre.

::::::::::::::::::::::::::::

 

Dagens adventsgave: penger til HimalPartners arbeid

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside.

4.desember. Første prosjektbesøk

@brittarnhild

Å, så godt å våkne utsovet, opplagt og full av eventyrlyst. Nepal, her er jeg!

Spiste en enkel frokost - en omelett stekt som en pannekake, tynt, søtt, hvitt brød nesten uten smak, og en kopp svart te. Språket var et problem da vi skulle bestille mat, det tok den unge mannen som serverte oss lang tid å få til rett antall te og kaffe uten melk, men etter utallige forsøk gikk det.

Så var det, for min del, tid for første prosjektbesøk. Da andre i gruppa, Jo, Vetle, Günter, Knut, Åslaug og Hilde Gunn hadde vært samlet i flere dager allerede, og dermed rukket flere besøk.

UMN, United Mission of Nepal, som er organisasjonen HimalPartner jobber gjennom, har et regionkontor i Butwan, og dit drog vi for å få en innføring i arbeidet i regionen, og særlig høre om et lokalt freds- og forsoningsprosjekt som støttes av HimalPartner - Peace Attainment trough Community Engagement. Svært interessant å høre om hvordan et tålmodighetsarbeid for å skape fred mellom to folkegrupper, de "fastboende" og "inntrengerne", har båret frukt slik at de nå lever fredelig sammen i samme landsby. Noe som var helt utenkelig for noen år siden.

Historiene vi fikk høre måtte tolkes for oss, men om vi ikke forsto språket var det likevel en opplevelse å følge ansiktsuttrykk og toneleie.

 

Dagens adventsgave: rett og slett mer penger på adventsbøssa mi

:::::::::::::::::::::

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside.

 

3.desember. En flytur og ei hard seng

@brittarnhild

Flyturen var en opplevelse, som jeg til dels sov meg gjennom. Var litt spent mens jeg satt på flyplassen og ventet, men jeg skjønte fort at jeg slett ikke trengte å bekymre meg. Først var det studenten fra Trondheim som jeg skrev om i går, og da innsjekkingen endelig åpnet kom en ung mann bort til meg og viste vei - det var nok ingen tvil om at jeg skilte meg godt ut med mitt nordiske utseende og min store, grå hårmanke.

Inne i avgangshallen var det ny venting. Billettene hadde farge ut fra hvilket fly du skulle reise med. Min var grønn, så da var det bare å vente på at grønnfargen skulle dukke opp. Flyet mitt skulle gå 16.10, og rett før klokka fire ble jeg vinket bort til utgangen og kunne gå inn i den lille bussen som fraktet oss til flyet.

Flyet, et lite propellfly med plass til rundt 20 passasjerer, sto klart, her var det bare å finne en ledig plass. Jeg dumpet ned i setet helt foran, og så rett inn i ryggen på flyveren. Det var trangt og jeg krøket meg sammen som best jeg kunne, med håndbagasjesekken i fanget. Dessverre ble døren inn til cockpiten lukket da turen startet, men da sovnet jeg, så jeg ville ikke fått med meg så mye uansett.

 Vel framme på flyplassen i Bhairahara var jeg rett og slett usikker på hvor jeg var......verden er så stor, så stor, Lasse, Lasse liten, mye større enn du tror, Lasse, Lasse liten....... jeg hadde ikke klart å finne stedet på kartet. Men det var jo hit Jostein hadde kjøpt billett til meg, så jeg måtte bare tro at det var rett. Jeg stod en lang stund og ventet på baggasjen, måtte vise stempelet på billetten for å få den utlevert og gikk så ut i noe som nesten virket som et ingenmannsland. Heldigvis stod det en enslig drosje der. Jeg viste fram en lapp jeg hadde fått av Buddhi i Kathmandu hvor det stod Hotel New Era in Butwan, og da sjåføren nikket og smilte, kunne jeg senke skuldrene litt. Om ikke jeg visste hvorjeg var visste tydeligvis drosjesjåføren det.

 

Kjøreturen tok en halv time, en tid jeg brukte flittig til å ta bilder ut av bilvinduet.

Da vi kom fram visste sjåføren slett ikke hvor hotellet var, men han fikk raskt spurt seg fram, og vips så var jeg der. Møtte resten av gruppa, fikk pakket ut, dusjet og skiftet, spiste middag med dem og tok en tidlig kveld.

Oppdaget fort at senga var hard som om jeg lå rett på gulvet. Skjønte at det ville bli umulig å sove på den, men etter å ha klødd meg litt i den grå hårmanken fant jeg råd. Jeg tok sengeteppet som lå over senga og brettet det i to, over det la jeg to stolputer, og så brettet jeg lakenet over. Det fungerte utmerket, og jeg sov som en stein.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::

Dagens adventsgave: prisen for en drosjetur

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside.

 

1.desember. Retten til å dele

@brittarnhild

Velkommen til luke en i årets adventskalender. Gjennom adventstidens 24 dager skal jeg ta dere med på ei reise i Nepal, det lille fjellandet som ligger ved foten av Himalaya. Jeg var i Nepal i april 2013 for å besøke prosjekt støttet av HimalPartner. Underveis skrev jeg dagbok, og det er noen av historiene derfra jeg nå vil dele med dere. Samtidig vil jeg sette fokus på adventstiden som noe annet enn kommersialisme, nemlig adventstiden som givergledens tid. Velkommen "ombord".

 På flyplassen i Kathmandu var første oppgave å skaffe seg visum. Jeg hadde fått god informasjon før jeg drog fra Norge av reiseleder Jostein (han og resten av gruppa var allerede på plass i Nepal), så utfylling av skjemaet var greit. Men så var det å stille seg i kø for å kjøpe visumet da. Varmt var det, og trøtt var jeg etter den lange reisen, men jeg hang meg på albuen til en svenske som tydeligvis ikke var redd for å snike i køen, så dermed gikk det i grunnen ganske greit.

Kofferten var allerede på rullebåndet da jeg kom for å hente den, og jeg fant Buddhi som var sendt for å hente meg, så snart jeg kom ut i ankomsthallen, eller rettere sagt, Buddhi fant meg. Så ringte Jostein og var glad for at alt hadde gått så greit, for dermed kunne jeg rekke samme fly som resten av gruppa, sørover til Bhairahara. Men så greit skulle det ikke gå. Da vi endelig kom oss over i innenriksdelen av flyplassen, var flyet akkurat i ferd med å ta av.

Så ble jeg i steden kjørt til Greenwich Village Hotel for å hvile, noe som antagelig var det beste som kunne a skjedd, tatt i betraktning at jeg nesten ikke sov på flyturen fra Norge. Siden jeg bare skulle være på hotellet noen timer, fikk jeg ikke noe rom, men jeg fikk et stort badehåndkle, så dermed ble det dusj og en lang, god svømmetur i bassenget ute i hotellhagen. Og etterpå ble det momo til lunsj, en slags dumplings eller melboller og i følge kelneren det mest nepalesiske jeg kunne velge.

Noen timer senere var jeg på flyplassen igjen, men den historien hører morgendagens luke til.

Bildene i dag er fra Green Village Hotel i Katmandu.

 

Dagens adventsgave: prisen av en svømmehallbillett

 

Retten til å dele:
I et tidligere blogginnlegg  forklarer jeg hva jeg mener med retten til å dele. Årets adventstid er min lærlingetid i kunsten "retten til å dele", og pengene jeg putter på adventsbøssa mi går til HimalPartner og prosjektet Bethesda i Pokhara.

Du kan også være med å gi.
HimalPartners kontonummer: 3000 15 47107
Eller via HimalPartners hjemmeside.

Jamen, det er jo en rettighet jeg har…...

@brittarnhild

Midt inne i hjertet av travle, fargerike, støvete, eksosfylte Kathmandu ligger det en liten paradishage; Garden of Dreams. En taxitur fra hotellet, gjennom smale gater og ekstremt humpete veier (for å si som min venninne Elizabeth som bor i Etiopia, et land med like dårlige veier som i Nepal; "the car is dancing"), tar meg til denne hagen som Lonely Planet beskriver som a must see. Taxien stopper, jeg betaler og, med livet som innsats, tar meg over den travle hovedgata. På andre siden finner jeg en trang, ganske anonym port som jeg går inn gjennom, jeg betaler 200 rupies og med ett er jeg inne i eventyret.

Garden of Dreams, eller Garden of Six Seasons som den også kalles ble anlagt av Marshal Kaiser Shumser Rana (1892-1964) rundt 1920, og var nok antagelig en av de mest sofistikerte hagene i Nepal på den tiden. Om den også er det i dag har jeg ikke peiling på, men at jeg har kommet rett inn i en drøm er i alle fall helt sikkert.

 

Det er snart slutt på mine knappe to uker i Nepal. Jeg har vært på elefantsafari sør i landet, jeg har vandret i Ingeborg Skjervheims fotspor i Tansen, jeg har vært i Pokara og besøkt Mirjam Bergh og hennes sjelesorgsenter Bethesda, jeg har sett soloppgangen over Himalaya, jeg har kjøpt smykker og  fått høre om grusomme livsskjebner hos Higher Ground i Kathmandu. Jeg har handlet kaffe og krydder, og papir laget av elefantmøkk, jeg har spist mat som min sarte, norske mage protesterte høylydt mot, og jeg har fått en kraftig bihulebetennelse av all eksosen i hovedstaden.

Resten av gruppe jeg reiser sammen med er på sin andre lange gudstjeneste på to dager, men jeg kjenner at gårdsdagens gudstjeneste holder ei stund, så jeg har valgt å la kropp og sjel vandre i grønne enger.

 

 Timene i Garden of Dreams gjør godt. Jeg bøyer meg ned og dufter på blomstene, jeg sitter litt og prøver å male skjønnheten med ord, jeg prater med den unge kelneren som serverer meg rykende varm aspargessuppe, jeg lar tankene vandre.

Og tanker som vandrer går gjerne sine egne veier. Mine tar meg med på en vandring langs den humpete veien som kalles livsfortellinger. Jeg tenker på moren som ikke orket å leve lenger og tok sitt eget liv, jeg tenker på faren som i desperat fattigdom solgte eldste datteren til indiske sexhaier, jeg tenker på den lille gutten som gledesstrålende går på skolen hver dag men stadig blir svakere på grunn av underernæring og en ondsinnet forkjølelse som ikke vil forlate kroppen, jeg tenker på den unge kvinnen som skriver bøker om livet på landsbygda i Nepal og som lar inntekte av boksalget komme jenter og utdannelse til gode, jeg tenker på den unge tenåringsjenta som nettopp har født sitt første barn og som var nødt til å gifte seg med han som forgrep seg på henne, jeg tenker på kvinnen som driver sin egen lille cafe og på den måten skaffer nok inntekter til familien sin, jeg ser opp og tenker på hun som i fargerik sari steller blomster i hagen, jeg tenker på.........

 

Det finnes så ufattelig mange skjebner i dette fjellandet ved foten av Himalaya. Noen solskinnshistorier, men så altfor, altfor mange vonde, vanskelige, tragiske, fatale.

Jeg er i Nepal sammen med HimalPartner, og det er nettopp noen av deres prosjekter jeg har vært rundt og besøkt. I Tansen, i Pokhara og i Kathmandu. Det er særlig et av prosjektene som opptar meg, nemlig Sjelesorgsenteret Bethesda i Pokhara. Et ressurssenter for sjelesorg og lederutvikling som er et resultat av en drøm og et kall hos svensk-norske Mirjam Bergh. Det handler om grunnopplæring i kristen tro, og det handler om mental helse. Retten til mental helse. Retten til å få hjelp når det butter i mot, når det går på helsa løs, når livet ikke lenger føles verdt å leve. 

 

:::::::::::::::::::::::

Det har gått ei stund siden jeg var i Nepal nå, ett og et halvt år for å være nøyaktig. I dag har jeg arrangert fagdag for diakonene i Nidaros hvor vi har jobbet med rettighetsbasert diakoni. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Tankene mine går tilbake til Nepal, til Garden of Dreams, til Pokhara, til Mirjam Bergh og til det viktige arbeidet hun og hennes medhjelpere driver, og til enkeltmennesker jeg møtte, enkeltskjebner som ble meg fortalt. Hvilke rettigher har de? Tenk om jeg kunne tatt med meg alle disse menneskene inn i drømmehagen. Latt dem få hvile fra støvet, eksosen, travelheten utenfor. Har ikke disse menneskene like mye rett til å vandre i grønne enger som meg.

 

Det lå forresten en epost fra HimalPartner og ventet på meg da jeg kom hjem fra jobb i dag. Som flere andre liknende organisasjoner sliter de med å kunne legge fram et budsjett for 2015 som er bærekraftig. Et budsjett som gir trygghet for at de skal kunne hjelpe menneskene i Tansen, i Pokhara, i Kathmandu, til å få den hjelpen de har rett på, få lov til å vandre i grønne enger.

Her i Norge går vi snart inn i den store julehandelmåneden. Høytiden hvor det lille barnet som ble født i fattigdom feires med en fråtsende overflod. Jada, jeg vet at jeg setter det på spissen når jeg skriver det sånn, eller gjør jeg egentlig det?

 

"Jammen det er jo en rettighet jeg har" er overskriften på dette innlegget. Det er fullt opp av rettigheter i livet mitt, de omgir meg som et sikkerhetsnett som det svært sjelden går hull på. Og skulle ulykken være ute er velferdssamfunnet der straks med nål og tråd og reparerer. Jeg har utallige rettigheter. Og når jeg tenker meg om ser jeg at jeg også har rettigheten til å gi, til å dele. Hva skal jeg med å sitte her i godstolen min og tviholde på alle rettighetene mine uten å ta konsekvensen av at det gir meg en frihet til, ja, en rettighet til å dele?

Jeg har tenkt å bruke desember måned, adventstiden og jula, til å prøve meg som lærling. En lærling innen "rett til å dele". Første arbeidsdag er 1.desember og lærlingelønna skal gå til Bethesda. Rapporteringen vil foregå her på bloggen Blåklokkeveien, som en adventskalender med en luke som åpnes hver dag. Og lukene er det du som åpner ved å lese bloggen.

 

::::::::::::::::::::::

Du kan forresten lese mer om Mirjam og Bethesda her

Og prosjektet kan du støtte ved å gi en gave til HimalPartner og merke den "til Bethesda". Kontonummer er:

3000 15 47107