Blåklokkeveien

Alt har en ende, og da er hverdagen god å ha

@brittarnhild

Det er fortsatt tidlig morgen. Jeg har pakket meg ut av det bittelille rommet mitt i 5.etasje på St.David´s Hotel, 93 eller noe sånt trappetrinn fra frokostsalen og opp til rom 412, så jeg har i grunnen allerede gjort unna dagens trim. Men å rusle rundt i Kensington Gardens og Hyde Park mens sola puster vekk morgentåken, er ikke trim, det er livsglede.

En av Londons mange hjemløse har akkurat våknet, sitter på en benk godt inntullet i tykk ullgenser og pledd, mens rekke på rekke av menn "i sin beste alder" i short og t-skjorte løper forbi. Om snaue to uker er det halvmaraton i The Royal Parks og inntil da må formen trimmes, teknikken sjekkes og finpusses. Et ungt par, hun i sort burka med bare en liten glippe til å se verden gjennom, er i den italienske hagen, hagen som Prince Albert fikk anlagt som en kjærlighetsgave til sin elskede Victoria. Paret har hvert sitt fotoapparat og morer seg med å fotografere hverandre i de snodigste posisjoner.  En bestefar er ute med hund og barnebarn, en krølltopp av en liten hund, en krølltopp av et lite barnebarn. Begge med rose sløyfe i krøllene.

 

Om et par timer åpner Victoria & Albert Museum. Noen timer der hører med før jeg vender nesen mot Norge igjen.

Men enda ei stund er det tid for å våkne sammen med folk og fugler i Hyde Park og Kensington Gardens.

 

Jeg kommer forbi Peter Pan-statuen og tenker på hans Neverland. Ønsker at tiden kan stå stille, at jeg kan slutte å vokse, kan vandre rundt her og nyte øyeblikket.........

Men så går tiden likevel. Jeg blir eldre, og kjenner at det er godt. Det er livet.

 

Det har blitt mandag, jeg er tilbake i Norge.
Alt har en ende, og da er hverdagen god å ha.

 

 

Venner verden rundt

tekst og bilder brittarnhild

Etter å ha blogget i 8 år, samt vært en ivrig brevskriver helt fra jeg lærte å skrive, har jeg fått venner fra hele verden. Utallige er de møtene jeg kunne fortalt om, noen er allerede beskrevet i BrittArnhild´s House in the Woods, andre finnes kun gjemt dypt i mitt hjerte.

Denne vennesirkelen utvides stadig. Som i dag for eksempel.
For et par uker siden fikk jeg en mail fra Laura i Alaska. Hun kunne fortelle at hun er en av mine mange blogglesere, og nå skulle hun og moren komme til Trondheim, for å vandre i formødrenes fotspor......... are coming to Europe for two short weeks to celebrate her 70th birthday.  My grandmother was born in Trondheim and we will be visiting Norway for the first time to see where she is from........

Litt mailutveksling fram og tilbake endte med at jeg i dag tidlig plukket opp mor og datter på Gildevangen hotell for å ta dem med på min ukentlige fotovandring.

 

Ukentlige fotovandring, ja, du leste rett. Nesten hver lørdag (eller søndag) morgen drar jeg avgårde rett etter frokost. Ned til byen, med kamera og dagbok, for å bli enda litt bedre kjent med denne vakre byen min. Alltid alene. Iallefall nesten alltid alene.

Men idag fikk jeg selskap av Laura og Eileen.

Slett ikke den beste dagen for en fotovandring. Snø og glatte veier. Men føtter som til daglig tilbringer vinteren i Alaska er heldigvis vant til snø og issvuller, så vi stolpret oss trygt fram. Jeg kunne dele vakkerbyen min, de kunne oh-e og ah-e seg gjennom en lørdag formiddag.

Et par timer en lørdag formiddag. Starten på et vennskap.
Og i kveld kommer de på besøk til The House in the Woods........om vi ikke snør inne før den tid da!