Blåklokkeveien

Alexander von Humboldt, en ny venn

@brittarnhild

Sommerfugler i magen har gjerne med spenning å gjøre, noe du grugleder deg til. Sommerfugler i magen handler også om forventninger, om fryd, ja, til og med om forelskelse. Noen ganger får jeg sommerfugler i magen på grunn av bøker. Det handler da gjerne om ei bok eller flere bøker som tar meg inn i en virkelighetsverden som jeg ikke ante fantes, som presenterer meg for et eller flere mennesker som jeg med en gang skjønner kommer til å ha betydning for meg.

Det ligger to bøker på skrivebordet mitt akkurat nå som gir meg sommerfugler i magen. Gode, fargerike sommerfugler som sakte beveger vingene sine og får det til å kile dypt inne i meg.

 

Den første boka kjøpte jeg på Tenerife. Da hadde jeg sett på den flere ganger, stått med den i hånda, vurdert, men latt være å kjøpe den fordi den var på tysk. Jeg skal nok klare å stotre meg gjennom ei tysk bok, med god hjelp av ordbok, men det vil ta tid og jeg er usikker på hvor mye utbyttejeg til syvende og sist vil ha av boka. Den andre er på engelsk, et språk jeg leser like flytende som norsk.

Begge bøkene handler om Alexander von Humboldt (1769 - 1859) var en vitenskapsmann og oppdager som har hatt enormt stor betydning for hvordan vi i dag ser på naturen. Darwin var inspirert av Humboldt, Goethe var inspirert av han, Thomas Jefferson, William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge, Henry David Thoreau.......ja, listen er lang.

Alexander von Humboldt var en tysk naturvitenskapsmann og i følge wikipedia grunnleggeren av den fysiske geografi. Andrea Wulf sier sågar i sin biografi om Humboldt  at han oppfant måten vi i dag ser naturen på. Og har gitt biografien navnet The Invention of Nature, The Adventures of Alexandre von Humboldt, The Lost Hero of Science.

Alexander von Humboldt var et totalt ukjent navn for meg der jeg gikk rundt i en souvenirbutikk på Tenerife og lette etter guidebøker. Når jeg reiser er jeg alltid på jakt etter litteratur om eller fra landet jeg besøker, men her var det vanskelig å finne noe annet en glorete fotobøker. Inntil jeg med ett fikk øye på noe; Alfred Gebauers Alexander von Humboldt, Seine Woche auf Teneriffa 1799. Jeg stod lenge med boka i hånda før jeg la den fra meg med begrunnelsen - jeg kan for lite tysk. Men boka dukket påå igjen og igjen, og aldri fant jeg andre tilsvarende bøker. Så noen år seinere kjøpte jeg den. Da hadde jeg flere ganger sjekket internett om den fantes på engelsk, noe den så vidt jeg har klart å finne ut ikke gjør. Men det var nok disse søkene som gjorde at amazon i en av sine reklameeposter sendte meg en lenke til Andrea Wulfs bok.

Så nå sitter jeg her med begge bøkene. Har mest bladd i den tyske men er i full gang med å lese den engelske. Og har altså sommerfugler i magen fordi det er så fantastisk å bli venn med denne utrolig spennende og kunnskapsrike mannen.

Bildene er fra reiser Terje og jeg har hatt på Tenerife. De to øverste viser dragetreet, Drago Millenario, som er over 1000 år gammelt. Så noen bilder fra Teide før jeg avslutter med et fjellvandringsbilde tatt nordvest på øya.

 

 

En dannelsesreise

@brittarnhild

Jeg har vært i Roma, på studietur med den fantastiske staben jeg jobber sammen med. Fem dager på hotell, med takterrasse hvor jeg hver morgen var først oppe til frokost og kunne skue ut over Romas tak. Skritteller som hver dag viste mellom 15-20.000 skritt. Daglige morgensamlinger med viktige tema om hva det er å være kirke i går, i dag og i morgen. Vandringer rundt i det historiske Roma, S. Giovanni in Laterano, Santa Maria Maggiore, Trastevere, Colosseum og områdene rundt, Pantheon, Peterskirken.......ja, du vet, alle disse stedene vi alle har hørt om. Jeg har vært der mange ganger før, men likevel blir alt nytt med nye medreisende. Innimellom var det også tid til å vandre på egen hånd. En cappuccino utenfor S. Clemente, Villa Borghese på søndag formiddag sammen med alle Romas barnefamilier, middag på Piazza Navona, innkjøp av ost og fagiolibønner på Nuovo Mercato Esquilino. Midt inne i en av de historiske vandringene satt vi i den lille parken rett bed Engleborgen og reflekterte rundt begrepet dannelse. Så oppdaget vi med ett at det nettopp var en dannelsesreise vi var på. Tilbake til røttene. Om ikke kristendommens vugge så i alle fall dens sprinkelseng. Og for oss som daglig vandrer i Jesu fotspor, som å komme hjem. Det er her vi hører til. Midt i prakten, gullmosaikkene, fallossymbolene i myriader av kirkespir, mektige bygg, rikdom på den ene siden, trafikk, tiggere, arbeidsledige, gateselgere, støv, gnagsår, lommetyver og menneskemylder på den andre. Der Her er det vi lever og er til.

 

Alle veier fører til Rom. Og heldigvis fører de alle tilbake til hverdagen igjen også.
Og en dannelsesreise? Ja, jeg tror faktisk det. Men om den ikke bare skal bli tomme ord må jeg ta med meg inntrykkene inn i min hverdag. Her og nå. I dag og i morgen.

 

"den fjær komme fra fugl i skogen"

@brittarnhild

Det står en fastetidsbukett ute i hagen nå. Fjellbjørk fra Brekken, ved Røros, og fjær av røy, skutt av bestefaren til en liten gutt som var med på jakten og som syntes fjærene var så vakre at han ikke hadde lyst til å kaste dem. Derned ble det fastetidsbuketter. Jeg møtte moren til gutten på jobb i dag og kjøpte en bukett.

På bussen hjem satt jeg med buketten i fanget. Rett over meg satt en eldre innvandrerkvinne. Hun satt lenge og så på buketten før hun kikket opp på meg, pekte på en av fjærene og på gebrokkent norsk utbrøt: "den fjær komme fra fugl i skogen". Så smilte vi litt forsiktig til hverandre. Isen var brutt og vi opplevde et fellesskap, oss kvinner i mellom.

Jeg kjente meg litt rikere, og smilet har fulgt meg resten av dagen.

 

 

En formiddag i Brussel

@brittarnhild

Du får ikke lov til å ta med deg sekken din inn her, sa den middelaldrende kvinnen som stod vakt utenfor de store, åpne dobbeldørene. Dessuten må du starte med musée magritte. Ok, jeg skal gå tilbake til garderoben og legge sekken min inn i et av skapene der. Men så kommer jeg tilbake hit. Jeg har nemlig kke tenkt å besøke magritte, det er maleriene til Bruegel jeg er interessert i, og ikke noen av de andre museene. Å! Men da har du betalt altfor mye. Du har kjøpt en kombibillett som gjelder for alle fire museene her. Det gjør ingen ting det, men jeg vil så gjerne se Bruegel. Jada, men du har betalt altfor mye. Gå tilbake til billettluken og si at du skal ha penger tilbake. Jeg tusler tilbake, finner et skap hvor jeg låser inn sekken, og prøver å forklare situasjonen for mannen i luka. Men det er jo så flott en utstilling i fin-de siécle, klart du må se den, og klart du kan starte i magritte. Se, her skriver jeg OK på billetten din.
En times tid senere hadde jeg sett Peter Bruegel-bildene, både alle de av far Peter, og også sønn Peters Betlehemsbilde, kopien som ble malt 40 år senere. Det var nok for en dag, mer kunne jeg ikke fordøye, og jeg vandret glad ut med en billett ubrukt til tre museer.

 

Da tenner moder alle lys

@brittarnhild

Til våren har vi planer om å legge inn strøm på hytta. 40 år med stearinlys og et solcellebatteri fra tidenes morgen som om vinteren kun gir noen få timer med et svakt oransje lys, vil da være historie. Vi fortsetter nok med vedfyring, men når vi kommer til ei kald hytte fredag kveld og jubler når gradestokken er over frysepunktet.....inne, kan vi i tillegg til å fyre i ovnen, skru på et par brytere, og det blir både lys og varme. Det er litt vemodig. Vi har siden hytta ble bygd i 1975 i grunnen klart oss helt utmerket med stearinlys, gassovn, og etter hvert både et lite solcellepanel og et propankjøleskap. Men selv om dette med strøm til våren i utgangspunktet var Terjes ide, og jeg var veldig nølende, ser jeg så absolutt fordelene......ikke minst her jeg sitter og anstrenger øynene for å se tastaturet i det svake oransje lyset, samtidig som jeg spekulerer på om jeg har nok batteri hele helga på både mobiltelefon, iPad og Mac. Og så skulle jeg så gjerne lest litt i boka jeg holder på med.

Jeg var i Afrika høsten 2013, langt inne på landsbygda i Etiopi,a i en liten by som heter Bodji. Vi bodde på en gammel misjonsstasjon der, jeg fikk senga til misjonær og jordmor Bodil Rettedal, nå pensjonist og bosatt i Norge. Vi bodde i luksus på misjonsstasjonen, i alle fall i forhold til alle de andre i Bodji, og hadde noen flotte dager, men strømmen var borte da vi var der, så da kvelden kom var det begrenset hva vi kunne gjøre av aktiviteter. Det var talglys i huset, men bare noen få. Vi tente alle den første kvelden og da de var brent ned var det ikke flere å finne i huset. Det var nok ikke før vi ble invitert på middag hjem til Jerito og hennes familie en kveld, og hele huset var opplyst av kun et talglys, at vi forstod at de lysene som var i huset da vi kom var tenkt å vare alle dagene, ikke sløses bort første kvelden.

Jeg har i grunnen begynt å glede meg til vi får innlagt strøm på hytta. Det er så mye mer vi kan gjøre da. Lese. Strikke. Jobbe med ulike prosjekt. Lade opp batterier, ja, ikke minst det, være sikker på at alle dingsene som går på batteri holder helga igjennom, for ikke å snakke om påska igjennom. Tenk alt vi skal få gjort når strømmen kommer og hytta har dagslys hele døgnet om vi vil.

 

Men............det er et men med det, er det ikke? Klarer vi å holde på de lange kveldene hvor de eneste lydene som bryter stillheten er knitringen i vedovnen og dryppingen fra kondensen i lokket på den digre emaljerte vannkjelen som alltid står på ovnen. Av og til reiser jeg meg for å sette et nytt stearinlys i staken når det forrige er nedbrent. Vi lytter til litt musikk på iPaden så lenge batteriet virker. Innimellom prater vi litt, eller vi bytter på å bruke hodelykta for å lese. Vi deler ei flaske vin. Vi sitter i stillheten. Og vi nyter det.

Vi legger oss tidlig. Og nyter det også.

 

I Bodji har de dette mørket kveld etter kveld etter kveld etter kveld. Da vi satt der og spise med det ene talglyset midt på bordet kjente jeg at jeg så gjerne skulle lyst opp huset. Ordnet med elekstrisitet, eller i alle fall noen pakker lange, flotte stearinlys. Men hadde kvelden blitt den samme da? Hadde vi likevel sittet der lenge etter at maten var spist opp og delt historier fra våre liv?

 

Mon tro om ikke disse lange, mørke kveldene gir oss noe som elektrisiteten kommer til å ta fra oss?

Det gjenstår å se.

 

En god venn

@brittarnhild

Jeg møtte en god venn i byen i dag. Jeg hadde ikke sett han på en stund, så gjensynet ble hjertelig. Kona hans var der også. Heldigvis, for hun snakker litt engelsk så vi kan kommunisere. Vennen min og jeg har nemlig ikke noe felles språk, bare noen italienske ord, noen enkle norske gloser. Vennen min hadde ingen god dag. Sola skinte, det er høstferie og det var masse folk i byen, men vennen min, via kona som altså snakker litt engelsk, kunne fortelle at folk har det så travelt, ingen har tid til å lytte, enda mindre til å stoppe opp, åpne lommeboka og gi noen mynter når han sitter der og fyller byen med trekkspill og et beskjedent smil. Vennen min er nemlig gatemusiker. Rumener, fra Italia. Han spiller den vakreste musikk. Det er mange benker i byen min, og jeg setter meg gjerne ned og lytter til trekkspillmusikken. Men i dag var det stille. Vennen min og kona hans hadde satt seg ned på en benk. Med hvert sitt pappkrus med kaffe. Tent hver sin røyk. "Life is so hard" kunne kona fortelle. "People don´t give money. We don´t have enough money to pay our rent. I have a job 3-4 hours each day, but that is not enough. I want to work more. We need to send money back to our family" Jeg tok opp lommeboka. Tok opp en 200-lapp og ga til vennen min. "Please play Georgio. It is so silent here without your music. I have a few errands to do. Please, when I come back I want to hear your music" En halv time senere var jeg ferdig med innkjøpene, og da jeg nærmet jeg Torget hørte jeg trekkspillmusikken. O Sole Mio. Jeg kjente at et smil fylte ansiktet mitt. Jeg tok opp lommeboka mi og tømte den for mynter. Kastet dem ned i den tomme trekkspillkassa og fikk verdens vakreste smil til svar. Og mere O Sole Mio. Jeg følte meg fornøyd. 250 kroner, jeg har jammen et hjerte av gull. Så gikk jeg bort på den internasjonale matfestivalen på Torget og handlet noe godt til kvelden. Ost. Skinke. Oliven. Et valnøttbrød. 410 kr takk! Tja, litt dyrt kanskje, men jeg har da penger nok……….

Bære vann, bære vann, bære vann…….

@brittarnhild

Nå er det bare litt over 11 dager igjen, akkurat nå, mens jeg skriver dette, viser telleren på www.blimed.no 11 dager, 19 timer, 6 minutt og 24 sekund til vi er igang med landets største dugnad. TV-aksjonen.

Vi har ikke innlagt vann på hytta. Ikke strøm heller. Og en svært enkel utedo, ei bøtte rett og slett som med jevne mellomrom tømmes i et hull Terje graver i bakken. Dette enkle livet er paradiset vårt, og totalt selvvalgt. Nå ser det forresten ut til at vi i løpet av 2015 legger inn strøm. Men vannet må fortsatt hentes, i de to plastbøttene mor og far kjøpte da hytta var ny i 1976. Et par hundre meter gjennom skogen. Litt kronglete å få opp fulle bøtter med vann uten å få bøtta full av barnåler. Tungt å bære tilbake uten åk (jeg ønsker meg i grunnen et godt, gammeldags åk) Dusjen er en pose fylt med vann, som henges opp i et tre, etter å ha ligget ute på terrassen i sola hele dagen og blitt passe varmt, vannet altså. Skal jeg vaske håret gjør jeg det på romantisk "Out of Africa" vis, med vaskevannsfat utendørs, og ei mugge slik at Terje kan hjelpe meg å skylle ut shampoen.

Etter ei helg på hytta gleder vi oss til å komme hjem. Til et hus med to bad og så masse varmt vann vi bare trenger. Ingen ting er som dusjen da. Å stå lenge, å la det varme vannet kjærtegne meg. Og jammen er det godt med en ny dusj igjen mandag morgen, før jeg drar på jobb.

Så er det ganske tankevekkende å lese om Agnes i Etiopia som hver dag må gå i fem timer for å hente ei bøtte vann til familen. Det finnes mange som Agnes. Som må gå en time, to timer, fem timer, ja kanskje enda mer. Mange Agnes som ødelegger unge kropper på grunn av den tunge børen. Mange Agnes som ikke får skolegang fordi tida går med til det aller mest nødvendige for familien. Mange Agnes som på sin daglige vandring kan møte både ville dyr og voldtektsmenn.

 

Vi kan hjelpe unge jenter, kvinner, og kanskje noen gutter og menn også, til å slippe disse lange turene. Til å kunne hente vann i landsbybrønnen. Eller kanskje til og med kunne skru på en kran slik at det flytende gullet kommer rennende helt av seg selv.

Det koster så lite.
Det betyr så mye.
Så uendelig mye.

 

 De første bildene er fra hytta vår på Aure.
Det siste bildet tok jeg ute på landsbygda vest i Etiopia i fjor høst.

 

Link til TV-aksjonssiden, blimed.no finner du her

 

 

Spirituality & Mindfulness

@brittarnhild

 

Overskriften høres ut som den er tatt fra en rosablogg, eller rett ut av mindfullness-farsotten som herjer over landet vårt. Men det er den langtfra. Jeg har tilbragt tre dager i stillhet og bønn (og litt uro) i Turvey Abbey, et benediktinerkloster en halv times togtur nord for London, og Spirituality & Mindfulness er overskriften på retreatene de kjører her, flere ganger i året.

Det er noen år siden nå at jeg fant Turvey Abbey. Det vil si, det var vel snarere klosteret som fant meg. ei av nonnene der, Sr. Miriam, skulle forberede et retreat i fastetiden, hun søkte på internett for å finne relevant stoff og der dukker Britt-Arnhild´s House in the Woods og fastetidens ulike fargeuker opp. Sr. Miriam har fortalt meg han hun egentlig aldri tar kontakt direkte med folk via internett, men dette var så interessant for henne, så hun gjorde et unntak, og 29.desember 2011 fikk jeg en epost hvor den blant annet stod:
 Your blog really uplifts me spiritually. I love your close attention to the joys and sorrows of everyday life. Your delight in cooking and making things and your family are all very Benedictine. 

 

Hm, dette måtte jeg jo sjekke ut, og etter å ha korrespondert med S. Miriam i over et år, drog jeg i mai 2012 til Turvey Abbey for første gang. Hadde noen fantastisk gode dager og bestemte meg der og da for at dette skulle jeg gjenta hvert år!

Bestemte meg ja, men fikk ikke fulgt opp. I alle fall ikke i fjor. Men nå har jeg altså vært her for andre gang, og har kjent på hvor godt det er med påfyll for hele meg. Spiritualitet og mindfulness. Tidebønner. En god rytme. Innimellom har jeg vandret rundt i parken rundt klosteret. Sittet ned på en av de mange benkene, tenkt, filosofert, tatt bilder, skrevet dagbok, pratet litt med meg selv, vært stille, samtalt meg Gud, vandret videre.........spirutaliet og midnfulness. Åndelig nærvær........

 

Det har vært gode dager. Mye ro, men også noen forstyrrelser innimellom (blant annet klarte jeg ikke å holde meg unna internett, så når mørket kom, tuslet jeg gjennom landsbyen til den lokale puben, Ye Three Fyshes. Der er det internett nemlig!). Dagboka har blitt flittig brukt og en viktig ting jeg noterte allerede den første dagen var: 

Det handler ikke om å føle men om å være. Ikke hva du er men at du er.

 

Rusleturen

@brittarnhild

Jeg har ikke sånt strikkarmbånd til å ha rundt armen jeg. Sånt armbånd til å feste mobilen i, en mobil med diverse apper som måler lengde, fart, kalorier, puls og jeg vet ikke hva. Ikke har jeg alle disse appene heller, og om jeg hadde hatt dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle brukt dem.  Ikke har jeg skritteller og GPS, og ikke går jeg på vekta når jeg kommer hjem fra tur. Ikke før turen heller for den saks skyld. Ei drikkeflaske med vann har jeg derimot med, og i sekken er det både termos med kaffe, litt sjokolade, skiver med brunost og et eple. Ei lita notatbok er det også der, og et kamera. Ja, og så må jeg ikke glemme boka jeg holder på å lese. Hvem vet, kanskje kan det bli tid til å sette seg ned og lese en side eller to. Eller i alle fall la boka ligge i fanget mens jeg ser ut over havet, lytter til fuglesangen, lukter på nyslått eng.

Og så har jeg noe annet. Noe som jeg ikke vil gi fra meg for alt i verden. Jeg har gleden over livet. Over himmelen som innrammer det hele, og over det lille strået som vokser. Og som vitner om Guds skaperverk.

 

Miklagard, Bysants, Constantinopel, Istanbul, kjært barn har mange navn.

@brittarnhild

 

Noen ganger skjer det bare. Som at jeg nå i kveld har sittet på taket på et lite hotell i gamlebyen i Istanbul og spist middag, med utsikt rett over til Hagia Sofia. Ok, jeg har visst om turen lenge, og når den først var bestemt er det jeg som har hatt hovedansvar for planlegging. Mye arbeid, mange mailer, telefoner og møter, men også utrolig mye spennende. Minst et dusin bøker om og fra Istanbul har jeg kjøpt det siste havle året.....og delvis lest......har med noen av bøkene hit og skal snart fortsette lesingen på senga etter en lang reisedag som startet med at jeg våknet to minutter før vekkeklokka ringte kvart over tre i natt.

 

Ja, noen ganger skjer det bare.
Planlegging av tur for Nidaros biskop, prostene i Nidaros og ledergruppe ved Nidaros bispedømmekontor (hvor jeg hører hjemme), har fortont seg som en drøm.

Istanbul, et slags forjettet land, fra et by jeg har hørt om bestandig, lest om bestandig, men egentlig tenkt at "nei, dit kommer jeg vel aldri likevel", til en by som virkelig tok form under Olavsfestdagene i sommer da jeg fulgte en foredragrekke av Thorvald Steen med tema...nettopp Istanbul.

 

Jeg klyper meg i armen og kjenner at det gjør vondt,
så da må det vel være sant da!

Jeg er i Istanbul, og skal faktisk være her ei hel uke!