Blåklokkeveien

Bare dumt å kaste stein i glasshus

@brittarnhild

Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.

Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok. 

Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......

Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.

 

 

Bor det mennesker her mon tro?

@brittarnhild

Vi har vært mye på farten de siste dagene, dessuten er bihulene mine betente (som vanlig), jeg har blitt forkjølt og våknet slett ikke til en av mine beste dager. Værmeldingen så ikke så aller verst ut, og vi hadde planer om en rolig dag ved bassengkantet, og kanskje en liten tur på ettermiddagen sånn at jeg fikk mine daglige 10.000+ skritt. Men været var ikke på vår side. Skyene ville ikke la sola slippe helt til, og det blåste, så det var rett og slett kaldt å ligge i solstolen. Etter en stundt foreslo Terje en tur til Güimar. Ikke for å se på pyramidene til Thor Heyerdahl, der har vi vært tidligere. Men jeg hadde lest i guideboken at det var et naturreservar med et vulkankrater der, og det kunne jo være spennende å se på.

Vi kjørte motorveien mot Güimar og siden det nærmet seg lunsjtid bestemte vi oss for ikke å kjøre opp i byen først, men heller ned til sjøen, til Puertito de Güimar for å finne en fiskerestaurant. Det viste seg å være et godt valg. Et rolig sted nesten fritt for turister, men massevis av lokale, og flere fiskerestaurantene. Vi var sultne og tok den første og beste vi fant. Og angret ikke på det. Blekksprut på Terje, hvitløksreker på meg.

Vandret litt rundt i byen etterpå, før vi fant ut at det var på tide å lete etter naturreservatet Malpais. Hadde glemt gps-en hjemme på hotellet, men ved hjelp av kart og mobil fant vi ut at reservaret slett ikke var oppe i fjellene, som vi hadde trodd, men rett og slett nabo med byen vi befant oss i. Måtte kjøre litt rundt før vi skjønte hvor vi kunne parkere og finne stien inn i reservatet, her var det ingen skilt eller infotavler til å hjelpe oss. Men Terje ga seg ikke, heldigvis.

Jeg har skrevet litt om selve vandringen i Britt-Arnhild´s House in the Woods, så her vil jeg heller vise bilder av noen små hus vi passerte rett etter at vi kom inn i reservatet. Flere av dem var bygget slik at bare ytterveggen var synlig, resten var bygd inn i fjellet. Mon tro om det bor folk her? Vi så ingen da vi gikk forbi, ei heller da vi kom tilbake, Men det var blomsterpotter med friske planter, fjernsyns- og radioantenner, og innlagt både strøm og vann, så det så absolutt ut til at stedet var bebodd.

Mon tro hvordan livet er i ei lita grend som dette. Helt ute i dønningene. Mon tro hvem som bor der? Hva lever de av? Hvordan er dagene deres?

Utrolig fascinerende.

Med et hjerte som banker

@brittarnhild

Heldige meg som har en jobb som gjør at jeg treffer så utrolig mange spennende mennesker. Denne uka er det særlig Father Alexi fra Syria som har kapret en del av hjertet mitt. Father Alexi har forlatt Trondheim nå, kanskje møtes vi aldri mer ansikt til ansikt, men i dag har vi hatt noen fantastiske timer sammen.

Sightseeing i Trondheim. Utsikten, Granåsen, Ringve og mere til. Fra sted til sted kjørte vi bil, og det er utrolig hvor mye en får pratet mens en sitter der, side om side og ser framover på veien.

Lunsj på Café Victoria på Ringe, og dermed tid til enda mere prat, mye mere prat.

For eksempel om de spesielle stolene i caféen, dansk design, produsert i Spania,

Og den grønne veggen.

Vi snakket om mye annet også, selvfølgelig gjorde vi det. Men alt skal ikke dels i en blogg. Ei heller en dagboksblogg.

Avsluttet dagen vår i Nidarosdomen, hvor domprost Ragnhild viste oss rundt. Inne i kirka var det øvelse i forbindelse med morgendagens konsert. En helt spesiell opplevelse å vandre rundt i en nesten folketom katedral, med live barokkmusikk som fulgte oss rundt. Spesielt, og egentlig akkurat som det skulle være.

Noen dager er ment å være spesielle. Dagen i dag var en sånn dag.

Father Alexi drar etter hvert tilbake til Syria og fortsetter sitt omfattende arbeid med å bringe håp midt i den fullstendig håpløse krigen.

Jeg fortsetter mitt liv her hjemme, med et hjerte som nå banker både for Father Alexi og folket hans.

 

Håpsfortellinger fra Syria

@brittarnhild

For ganske nøyaktig seks år siden var jeg i Syria, sammen med biskopen og prostene i Nidaros bispedømme. Bare måneder før krigen brøt ut. Jeg synes det er en evighet siden jeg var der nede, og i hele denne evigheten har det syriske folket levd i krig. En forferdelig krig. En dødbringende krig. En håpløs krig.

Midt i denne håpløsheten lever likevel håpet.

Det lever på mange vis, ikke minst gjennom organisasjonen Gopa Derd, som har Den barmhjertige samaritan som sitt symbol og forbilde.

 

Father Alexi, som leder den humanitære avdelingen i Gopa Derd er i Trondheim noen dager, for å fortelle om arbeidet.
I kveld inviterte fungerende biskop i Nidaros, Ragnhild Jepsen, Father Alexi til middag. I løpet av måltiden fikk vi et lite innblikk i arbeidet han står midt oppe i. Det som slo meg tydeligst i fortellingene var at de slett ikke handlet om håpløshet, men et tydelig håp, forankret i troen på Jesus Kristus.

Vi må lese bibelfortellingene, så Father Alexi, og i dem må vi lete etter det som kaller oss til handling, til å reise oss, til å gå.

I morgen arrangerer vi en åpen fagdag i Storstua i Rådhuset i Trondheim, med Father Alexi. Jeg ser fram til å høre flere håpsfortellinger. Jeg ser fram til å bli inspirert, til å reise meg, til å gå.

 

 

Så fantes det faktisk liv inne i fjellet

@brittarnhild

I Norge trodde vi lenge at inne i fjellene bodde det troll. I Georgia bodde det faktisk levende mennesker inne i fjellene. Klippebyen Vardiza ble bygget for snart 1000 år siden, langs den travle silkeveien. Inne i fjellet var det på det meste 20.000 mennesker som bodde, i 3000 ulike rom.

På det meste mente man at byen hadde 13 etasjer, alle skjult inne i fjellet. Dessverre ble store deler av klippebyen ødelagt av et jordskjelv hundre år etter at den ble påbegynt, forsiden av fjellet forsvant slik at byen ble synlig, og flere av etasjene fosvant.

Vi vandret gjennom byen i dag. Kunne kikke inn i soverom og spisesaler og vinkjellere og kirker og alle de ulike rom som finnes i en by. Det var en utrolig vandring.

Byen ble påbegynt av kong Giorgi III, men det er dronning Tamara, en meget sterk og mektig kvinne i Georgias historie, som fullførte den. Dronning Tamara, eller kong Tamara som hun gjerne blir kalt, på grunn av styrke, mot og handlekraft, bodde i byen. Legenden forteller at hun hadde 300 av de 3000 rommene i byen. Bare på den måten kunne hun flytte rundt hver natt for å skjule seg for sine mange fiender.

De siste årene har en funnet ut at fjellet antagelig holder på flere hemmeligheter, at det fortsatt finnes deler av byen som en foreløpig ikke har funnet. Så nå er det arkeologiske utgravinger der oppe.

Midt oppe i fjellsiden jobber arkeologene, uten verneutstyr. Trillebår etter trillebår fylles med stein, som så tippes utfor kanten.

Det er forresten liv inne i fjellet i dag også. Noen munker har tilholdssted der,

og likeså en koloni klippesvaler.
De har bygd sine egne hus inne i rommene,

og ser slettes ikke ut til å bry seg om alle turistene.

Gruppereise er jammen lærerikt

@brittarnhild

Vi er på gruppereise for aller første gang. Sikkert mye å si om det.......etter hvert, men enn så lenge er vi ikke i tvil om at de fleste opplevelsene er positive. En ting er alt det spennende fordi turen er lagt opp av lokale arrangører og har både georgisk og norsk guide. Det hadde vi forventet når vi valgte å reise på tur på denne måten. Noe annet, og virkelig en ekstra bonus, er alle de spennende menneskene vi reiser sammen med og blir mer og mer kjent med etter som dagene går. Og som gavmildt øser fra sitt liv og av sin kunnskap.

Ta de to fugleinteresserte for eksempel, som nærmest jublet av fryd da de først så flere alpinkråker, og så en lammegribb......."tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri sett før".......jeg kunne tilføyd "tenk lammegribb da gitt, det har jeg aldri hørt om før!". Jeg jubler litt jeg også, sånn inni meg, over at jeg nå ikke bare har hørt om lammegribb, men til og med har tatt et bilde av en.

Så er det botanikeren og andre planteinteresserte som nærmest for seg selv, og helt uten å briefe med kunnskapen sin, peker ut blomster og trær og gjerne kan både norsk og latinsk navn.

Så vandrer vi rundt i natur og på historiske steder, litt sammen med den ene, så sammen med den andre. Eller vi spiser middag sammen og deler ord like mye som vi spiser. Hverdagshistorier, troshistorier og spennende fortellinger fra reiser.

I dag kunne forresten veiingeniøren slå til (han jeg deler seng med på reisen). Vi har kjørt på veier av svært ulik kvalitet her nede, så da vi kom ut på motorveien vestover i Georgia, en motorvei med "endeholdeplass" Istanbul, utbrøt han "nå kjører vi på betongdekke." Så fikk jeg og de to som satt nærmest oss i bussen et lite foredrag om forskjellen på betongdekke og asfaltdekke. Reiseleder Kurt oppfattet hva vi satt og snakket om, og plutselig visste alle i reisefølget mer om veidekker enn hva de visste på forhånd.

I dag har vi forresten besøkt Stalins fødeby Gori, og Stalin-museet der. Så nå vet jeg veldig mye mer om både Stalin og Russlands og Georgias historie enn hva jeg visste i går.

Jeg vet for eksempel at Stalin var redd for å fly og alltid reiste i denne grønne, skuddsikre jernbanevognen :-)

Og så vet jeg at det er utrolig masse jeg ikke vet men som jeg gjerne vil vite mer om. Flaks da at jeg lastet ned Montefiores biografi om Stalin på kindelen min før jeg drog hjemmefra.

Så nå lar jeg blogg være blogg og reisedagbok være reisedagbok. Resten av kvelden har jeg tenkt å lese.
 

 

Utferdstrang

@brittarnhild

Utferdstrang, eventyrlyst, reisedilla.
Det er rart med det, når du først er bitt av basillen er det vanskelig å få "gifta" ut av kroppen.  Det er nok heller tvert imot, jeg forer eventyrlysten med herlige trerretters måltider både støtt og stadig - leser reisebøker, lar fingrene følge ukjente veier på gamle og nye kart, drømmer om alt jeg enda ikke har sett, enda ikke opplevd.

Terje fylte 60 i januar. En eksotisk reise var gaven fra meg.......

.......og nå står det to ferdigpakkede kofferter her og venter utålmodig på å komme avgårde.

 

Både Mac og reisedagbok blir med, så forhåpentligvis blir det noen reisebrav underveis. Såfremt vi finner wifi.

 

Forfriskende vår - midt i september

@brittarnhild

Trondheim har det siste året fått mange nye innbyggere, fra hele verden. De skal lære norsk, for ikke å si trøndersk, de skal lære om kultur og en hel masse annet, kort sagt, de skal inkluderes. Trondheim Symfoniorkester, sammen med dirigent Torodd Wigum og konsertmester Johannes Leonard Rusten fikk for en tid tilbake den glimrende ideen å invitere dem til en konsert med symfoniorkesteret, i selveste byens storstue, Olavshallen. Trondheim kommune hang seg på, og i dag gikk konserten av stabelen. Med et helt symfoniorkester, en dirigent, to solister fra Iran, 600 innvandrere, deres lærere, og en enslig #sniksymfonisniker

Det ble en sterk, rørende opplevelse, som resulterte i følgende statusoppdatering på facebook:

I dag har jeg opplevd den ultimate #sniksymfonisering av selveste #sniksymfonisøren. Lillebror Torodd Wigum fikk "sneket meg inn" i Olavshallen slik at jeg fikk overvære TSOs konsert til 600 av byens nye borgere. Høydepunkt var uten tvil Iransk musikk, arrangert for orkesteret av Johannes Leonard Rusten, med Mehdi Yahyavi og Googoosh Rohani som solister.
Ved siden av meg i benken satt en eldre mann, antagelig fra Iran. Da Mehdi og Googoosh kom på scenen hørte jeg et langt, lykkelig "Ååååååååååhhhhhhh", hele ansiktet hans strålte opp i et smil som smittet lang vei, og da musikken startet, og Googoosh begynte å synge, sang han med av full hals.

Ellers har nok Olavshallen aldri hatt høyere mobilfaktor. Bilder ble tatt, opptak ble gjort, telefoner ringte og ble besvart, men applausen, ikke minst etter den Iranske musikken, overdøvde alt.

Tusen, tusen takk til Trondheim kommune, Trondheim Symfoniorkester, Torodd Wigum, Johannes Leonard Rusten og alle de flotte 600 nye Trondhjemmerne for en aldeles uforglemmelig opplevelse!!!!!

.......og så håper jeg at TSO tilgir Torodd at han #sniksymfoniserte meg inn.

Jeg sprudlet nesten over av begeistring da jeg kom ut i dagslyset igjen, og gledet meg til å lese medias inntrykk fra denne skjellsettende konserten. Men.......var de ikke tilstede? Visste de ikke om konserten? Er ikke dette interessant? Det første som møtte meg da jeg åpnet adressa.no var nyheten om at Adresseavisen må kutte 60 årsverk. Dramatisk. Veldig dramatisk i forhold til pressens viktige rolle i samfunnet. Men kanskje ikke så rart når "alt" Adressa skriver om er Rosenborg (som vanlig), og politikerkrangel.

Men nå må jeg virkelig passe meg. Dette er ikke en klage på media-post, men en takk fra hjertet til alle som deltok på dagens konsert.  Rett og slett en forfriskende vår, midt i september. Det var nemlig det den het den første sangen som Googoosh sang, og som fikk min sidemann til å sende varme bølger ut i salen.

Og for å sitere dirigent Torodd, #sniksymfoniseringens far, da han kommenterte mobilfaktoren som jeg facebooket om: Apropos mobilfaktor:
Sannsynligvis svirrer det snutter og snapper fra dagens konsert rundt omkring i "hele" verden. Kan ikke bli bedre!

Den blå maneten

@brittarnhild

Det er så utrolig fascinerende med alt jeg ikke vet om naturen. Og aller mest fascinerende med alt jeg ikke vet at jeg ikke vet. Som den blå maneten for eksempel.

 

Vi stod på svaberget og fisk da vi oppdaget den. Jeg trodde først det var en glassmanet, men da den beveget seg i vannet, var det lett å se alle trådene. En blå brennmanet. Noe så vakkert. I alle fall sett oppe fra land hvor den ikke var noen fare for å bli brent av de lange trådene.

Jeg overlot fiskingen til Terje, noe som endte med tre feite makrell som vi skal ha til middag i dag. Selv ble jeg stående å se på dette vakre dyret som så grasiøst beveget seg nede i vannet. Slettes ikke lett å ta bilde av, for det var hele tiden bevegelse i vannskorpen.

Vel hjemme på hytta ble bildene ført fra minnepinnen over på Mac`en og jeg oppdaget at hvert bilde er et kunstverk.

Internett forteller meg at de blå manetene for alvor inntok norskekysten sommeren 2015. Om det var et spesielt år eller om det er et tegn på at temperaturen stiger, er jeg usikker på.

Far og sønn Blaschka lagde i sin tid fantastiske glassmodeller av maneter, eller jellyfish som de heter på engelsk. (se bare her) Mauro, glasskunstneren "min" i Venezia er inspirert av Blaschka og har for tiden en utstilling på glassmuseet på Murano av glassfigurer han har laget av sjødyr. Jeg må nok sende han bilder av den blå maneten.

Kew on a Plate var det ja.......

@brittarnhild

Da jeg besøkte Kew Gardens utenfor London i september 2014 kom jeg med ett over en del av hagen som var avstengt for publikum. Gjerder var satt opp, og et skilt kunngjorde:
Apologies for our appearence: You´ve just stumbled upon a film set. We are currently shooting a BBC2 documentary here called "Kew on a Plate", with Raymond Blanc and Kate Humble, which will air in 2015.

Midt mellom alle blomstene virket dette så spennende at jeg bare måtte ta et par bilder.......

.......og så glemte jeg hele greia.

Et år seinere var jeg tilbake i Kew Gardens. Da husket jeg at jeg året før hadde sett en ny frukt- og grønnsakhage i Kew året før, og tok turen dit. Kew on a Plate - var det ikke det de filmet i fjor mon tro.......

Jeg vandret rundt og lot meg fascinere.

Ikke bare fascinere forresten, jeg ble både sjarmert og inspirert,

så da jeg oppdaget at de hadde ei bok med samme navn i butikken ved utgangen av hagen, kjøpte jeg den sporenstreks.

Bladde litt i den da jeg kom hjem, men fant liksom ikke riktig det jeg lette etter. Så den ble satt inn i hylla sammen med kokebøker, og har stått trygt og godt der inntil nå.

Men nå står den altså ikke der lenger. Nå er den tatt fram. Jeg leser og blar og drømmer om mat jeg skal lage og går ut i hagen for å se på rødbetene og stikkelsbærene og eplene og potetene og.........og skjønner ikke hvorfor jeg ikke oppdaget skatten tidligere.

Nå har jeg nemlig, to tirsdagskvelder på rad, sittet klistret foran TVn, en hel time, og sett på Kew on a Plate og Raymond Blanc. På NRK 1 :-)

Og jeg kjenner at jeg får vann i munnen her jeg sitter.