Blåklokkeveien

Vårboka II

@brittarnhild

Å komme hjem fra påskeferie på fjellet var å komme hjem til våren. Snøen var smeltet utenfor garasjen, og vi kunne hoppe paradis, spille basse og kappe land. Inne i garasjen fant jeg fram ballen min og ei gammel sykkelpumpe, pumpet opp ballen og begynte å kaste mot garasjeveggen. Et kast mot veggen, ta imot ballen, to ganger mot veggen og ned i bakken før jeg tok imot ballen, tre ganger hvor ballen spratt i bakken før den traff veggen, og så ta imot, fire ganger mot veggen, klapp i hendene, ta imot, fem ganger ballen under høyre fot, treffe veggen, ta imot, så det samme med ballen under venstre fot, og så da.......hvordan var det nå igjen? Mor som var barn på 30-tallet var en mester i denne balleken, og lærte villig bort.

Så kom Hilde, bestevenninna fra nabohuset med hoppetauet sitt, jeg løp inn og hentet mitt, og konkurransen om å klare flest hopp var i gang.

Langtau, hoppestrikk, langball, slåball, kanonball, stylter, du verden så mye artig vi ungene i gata hadde det. Syklene måtte fram, vaskes og pusses og smøres. Jeg hadde en blå DBS damesykkel, men hang mest med guttene som hadde sykler med stang og tre gir. Vi var ikke gamle før vi syklet søndagstur rundt Jonsvatnet, ikke skjønner jeg at mor og var lot oss få lov, men du verden så artig det var. Og på vei hjem stoppet vi hos tante Solbjørg i Bratsberg og fikk så mye saft vi ville hva.

Skolen startet opp igjen etter påskeferien. Tykke beksømsko ble byttet ut med småsko. Jeg trengte nye, mor hadde det travelt så far ble meg til byen på skohandel og jeg kom hjem med et par harde, stygge semsketsko to nummer for store, så jeg hadde noe å vokse i. Kritt, hoppetau og strikk var med i skolesekken, og friminuttene var alltid altfor korte.

Jeg forteller Terje om vårminnene mine, og han forteller at favorittleken hans var å vippe pinne, eller jeppa pinne som de kalte det. Denne leken var ny for meg, og jeg får en grundig innføring.

Når våren endelig kommer hit har vi mye spennende å lære barnebarna.

 

Jacob B Bull og barndomsminner om indianerbøker og sånt

@brittarnhild

Jeg plukket med meg disse fire bøkene fra bokhylla til mor og far i kveld, bind 1, 2, 3 og 7 fra Jacob Breda Bulls samlede romaner. Åtte bind i alt, mon tro hvor de fire andre har havnet. Det aner meg at bøkene opprinnelig stammer fra bestefar Johannes sitt bibliotek, og så har de muligens blitt delt en gang underveis. Jeg har akkurat sendt ut en søskenbarnforespørsel på messenger, om noen kanskje har de jeg mangler, men har lite håp om å finne dem.

Nå ja, jeg kommer langt med de fire bøkene jeg nå har. Vi hadde venner på besøk forrige kvelden, et av mange tema vi samtalte om var bøker, ei av gjestene nevnte at hun i jula hadde lest Bulls samlede romaner og mer skulle det ikke til før min hunger var vakt - de ville jeg også lese. Og så fant jeg dem altså i mor og fars bokhylle, med fritt fram til å forsyne meg.

::::::::::::::::::::::

Som barn hadde jeg en annen bokhylle hvor det var fritt fram å forsyne seg. I gata mi, i Blåklokkeveien, bodde det et eldre, barnløst ektepar. Da de skjønte at både jeg og min bror Frode egentlig aldri fikk nok av bøker, inviterte de oss hjem til seg og tok oss med ned i kjelleren hvor de hadde innredet et eget bibliotek. Fire vegger med bokhyller fra gulv til tak med bøker. Og ikke hvilke som helst bøker. Neida, her var det indianerbøker opp og i mente. Hjortefot, Stifinneren, Den siste Mohikaner.......jeg ser dem for meg alle sammen. Joda, det var flere bøker der også, Tom Sawyer, Onkel Toms hytte og en hel masse andre. Men det var indianerbøkene som fascinerte oss. Som vi drømte oss bort. Til prærien, til indianerland, med fjær i bånd rundt hodet, til spennende fortellinger rundt bålet under stjernehimmelen, bøfler og pil og bue og hester og krig med cowboyer som vi alltid vant. Vi fikk låne med oss de bøkene vi måtte ønske, og så fort vi hadde lest dem ut kunne vi komme tilbake og bytte dem ut med nye. Først et glass melk og et par kjeks på kjøkkenet i første etasje, så ned i kjelleren til bøkene. Hvilken drøm. 

Det er mange år siden jeg har tenkt på de to i Blåklokkeveien som elsket bøker og delte gleden med ei lita jente og hennes enda yngre bror. Så heldige vi var som fikk oppleve dette. Vi lånte bøker på biblioteket, vi hadde en god del bøker hjemme og vi fikk alltid bøker til jul og bursdag av bestemor og bestefar. Men kjelleren i Blåklokkeveien var noe helt spesielt.

 

"Tenk, det er krigen sin skyld, egentlig."

@brittarnhild

Tenk, så fikk vi oppleve det enda en gang, at kvelden ble avsluttet med pianomusikk av mor, denne gang et stykke av Beethoven. Mor fylte 90 i mars i år, og i over 80 av disse årene har pianoet og etter hvert flygelet, vært hennes kjære følgesvenn. Og musikk har det blitt, tusenvis av timer, til glede for familie, venner og andre.  Et av mine kjæreste barndomsminner er å ligge i senga nede på rommet mitt og kvelden og lytte til mors pianomusikk fra stua oppe i andre etasjen. Beste sovemedisin ever. 

Det var forleden kveld da vi hadde spiste kvelds mor mor og far, og mor så avsluttet kvelden ved flygelet, at hun med ett sa: "Tenk, det er jo krigen sin skyld, egentlig. Vi var jo mye hjemme om kveldene da. Pappa kjøpte et piano og alle vi fire barna begynt å ta spilletimer. John, Solbjørg og Oddrun ga seg ganske fort, men jeg fortsatte.......og har jo aldri sluttet."

Da jeg kom hjem måtte jeg sjekke i ei mappe jeg har med gamle papirer, og ganske riktig, der lå kontrakten for kjøp av pianoet, underskrevet av morfar Benjamin Kobberrød og selger Jonas Kaarbø. Pianoet kostet kr 650,- hvorav kr 300,- ble betalt kontant, resten i halvårlige avdrag som skulle betales prompte og ukrevet. Pianoet ble kjøpt den 27.januar 1938, altså ikke uker krigen som mor trodde, men rett før krigen. Morfar Benjamin var en ivrig korsanger, jeg har mange av de gamle kor-notene hans i samme mappe som jeg fant kontrakten, og jeg antar at han ønsket at de fire barna hans skulle lære å spille piano, og at det var krigsårene som ga muligheten til å ta pianotimer. 

Mor fortsatte som sagt, og hun var veldig ofte med pappa Benjamin på møter, han talte og mor spilte til sangene. Det var forresten på et sånt møte, eller rette sagt en juletrefest hvor mor spilte til juletregangen, at far, som da var en kvisete ung tenåringsgutt, tre år yngre enn mor, oppdaget den spillende skjønnheten for aller første gang. Og ble forelsket. Men det er en annen historie.

Det mor spilte for oss forrige kvelden var Andante, aus der Serenade op.8 av Beethoven. Hun spilte den en gang til mens jeg gjorde lydopptak, som jeg har fått lov til å bruke på podcasten min. Gleder meg til det.

 

To gamle brev

@brittarnhild

Jeg sitter med to brev foran meg på skrivebordet. To gulnede konvolutter, tynne ark papir, fylt med en vakker, stø håndskrift. Frimerkene er klippet av konvoluttene, men navn og adresse er der fortsatt:

Herr
Benj. Kobberröd.
Kirurg. avd A,
Rikshospitalet.
Oslo.

Poststempelet er også synlig. Det ene brevet er datert 2.5.58, det andre 12.5.58.

På baksiden av det ene brevet er det notert avsender:
Marta Wigum
Lagm. Dreyers gt. 5
Tr.heim

Den andre konvolutten har ingen avsender. I steden er det skrvet et bibelvers, et navn, en adresse og et telefonnummer. Antagelig påskrevet etter at adressaten hadde fåt brevet.

Sefanias 3,17
Herren din Gud er i din mitte
En kjempe som frelser -
Han fryder seg over deg med glede.
Han tier i sin Kjærlighet.
Han jubler over deg med fryderop.

Hilsen.......

 

Brevene er skrevet av en datter, en nybakt mamma til ei lita jente, eller ei lita tille som hun selv kaller barnet, som ikke har fått noe navn enda. Brevene er skrevet til den unge kvinnens pappa, en pappa som har kreft i spiserøret og som er på Rikshospitalet for å få behandling. Pappen, eller morfaren om du vil, har ikke sett den lille tulla enda, men den nybakte mammaen beskriver den nyfødte:

.......det kan jo bli litt ungeskrik heime. Tenkte meg ut med jenta i går, men så var det så stygt vær. Får vel vente noen dager enda. Har kjøpt oss vogn, så vi gler oss til vi skal ut å fingå. Du kan tro vesla har kommet seg, så jeg tenker du merker stor forskjell når du kommer heim.........hun har fått mange flotte gaver allerede. Selv Grande senior (kirketjeneren) kom innom her end dag med jakke, lue og sokker til henne.

10 dager seinere skrev hun:

Sender med et bilde av vesla. Det ble tatt når hun var 12 dager. Vi har enda ikke bestemt oss for navn. Har du noe å foreslå?

 

::::::::::::::::::::::::::::::

Moottaker av brevene, Benjamin Kobberröd, var min morfar. Han døde av kreft 07.06.1958. Knapt to maneder etter at jeg ble født.

Brevskriveren er Marta Kobberrød Wigum, moren min.

Den lille tulla er meg, Britt Arnhild Wigum Lindland.

 

Det er blitt meg fortalt at morfar Benjamin fikk se meg en gang. Da la han høyre hånda si på hodet mitt og velsignet meg. Første bokstaven i navnet mitt, B, har jeg fra han, Benjamin. Navnevalget stod en stund mellom Berit Arnhild og Britt Arnhild. Benjamin ble spurt til råds og valgte Britt.

 

Den vakre jenta med de tykke flettene

@brittarnhild

Som jentunge var jeg en gang med far opp på fjellet for å se på hyttetomt. Vi stoppet på en gammel gård hvor det bodde to brødre, den ene av dem hadde ei hyttetomt inne på fjellet som han gjerne ville vise far, men først måtte vi komme inn på kjøkkenet og få kaffe.  Sammen med kaffen kom ei lita jente med lange, tykke fletter inn med et fat tørre småkaker, og et glass saft til meg. Hun sa ikke ett ord, så ikke opp på oss en gang, men satte fra seg brettet med mat og løp ut.  Litt senere så jeg jenta leke med en liten gutt bort på låvebrua. Bonden så ut til å være altfor gammel til å ha barn, og han må nok ha fulgt blikket mitt, for med ett dyppet han sukkerbiten i kaffekoppen sin, og sa: "den jenta der, det er datteren til drengen og tausa vår det".

Jeg hadde lest Astrid Lindgren og visste godt hva både taus og dreng var, men at de sammen skulle ha både en liten gutt og ei jente var utenfor min forestillingsverden. Jenta var nydelig. De tykke flettene rakk langt ned på rykken hennes og virket så myke. Jeg klarte ikke å glemme henne.

Etter kaffen kjørte vi opp på fjellet, far, den gamle bonden og jeg. Jeg var med ett blitt jenta med de vakre flettene, jeg bodde oppe på fjellet i den lille setra vi gikk forbi. Der hadde vi ei ku, et par høns, en gris og noen sauer. Om kvelden var det min jobb å lokke på kua, få henne inn i båsen, melke den.

Bildet av den vakre jenta, som virket så folkesky, fulgte meg i flere år. Jeg spant videre på den, og hadde snart diktet opp en hel bok. Lenge drømte jeg å skrive ned historien, som jentunge hadde jeg et dyp og inderlig ønske om å bli forfatter. Men det skjedde aldri, og etter hvert ble både jenta og den gamle setra oppe på fjellet nesten glemt.

 

Det ble ingen hyttetomt på fjellet for oss. I steden kjøpte mor og far tomta på rådyrhaugen på Gresset på Aure og sommeren 1976 stod Rastarbo ferdig. Nå er det Terje og jeg som eier Rastarbo, og da vi gikk tur inne i Aurdalen i dag, inn til Sølømen, dukket med ett historien om jenta med de vakre flettene opp.

 

Første skoledag fikk vi skoleboller

@brittarnhild

Måltidene er lange og gode på hytta. Og når vi er mette blir vi gjerne sittende med kaffekoppen eller vinglasset. Lenge. Er det dagslys lar vi øynene hvile i utsikten, har mørket falt på er det flammene i stearinlysene som fanger blikkene våre. Noen ganger leser vi høyt. For tiden er det Adrian Posepilt som besøker oss. Noen ganger småprater vi litt. Ofte er det eller best å bare sitte i stillheten. Den gode stillheten hvor vi er begge to. Sammen.

I går kveld var det småpraten som fikk rom mens flammene danset. "Jeg husker første skoledagen min" sa jeg. "Da hadde rød kåpe på meg. Og hvit sløyfe i håret." "Da jeg begynte på skolen" fortsatte Terje, "var første fløyen av nyskolen på Moi akkurat åpnet. Første skoledag fikk vi skoleboller!"

 

Den ekstra dagen

@brittarnhild

Hvor ofte har jeg ikke drømt om det, en ekstra dag. En dag som er bare min, en dag til å gjøre alt og ingenting, alt det aldri blir tid til i gjennom uka. Etter timer med frustrasjon på Værnes i går måtte vi bare innse at det var absolutt ingen mulighet til å komme seg til London den dagen. Litt av et antiklimaks å dra tilbake til Sandfærhus, hente bilen og kjøre hjem. Hva i alle dager skulle vi gjøre nå? Vi hadde liksom alle muligheter, men ingen ting fristet. Vi skulle jo vært på flyet til London. Vi skulle tatt Heathrow Express til Paddington Station. Vi skulle vandret de to hundre metrene det er fra Paddington til hotellet. Vi skulle sjekket inn, åpnet koffertene og hengt opp litt klær. Vi skulle gått ut, hånd i hånd over til den gamle puben rett over gata. Vi skulle spist fish&chips. Vi skulle lagt oss tidlig, trøtte etter en lang reise. Så skulle vi stått opp, spist St.David´s Hotel´s fantastiske engelske frokost og etter hvert vandret over til Little Venice og tatt båt til Camden Town.

 Men så satt vi der da, to mutte sjeler, i en sølvgrå Peugeot på vei fra Værnes tilbake til hus og hage på Huseby. "Det er jo en ting vi kan gjøre nå mens vi er på farten da" kom det etter hvert fra Terje, "Vi kan hente fisken og osten." Vi overnattet nemlig på Sæterstad Gård i sommer, hos Siri Kobberrød og mannen Knut. Maten der var så fantastisk at vi bestilte både ost og fisk som skulle komme til Trondheim i løpet av høsten. Rett før vi drog ut til Værnes hadde vi fått telefon med beskjed om at ei kasse med diverse oster og både varmrøkt og kaldrøkt røye ventet på oss hjemme hos moren til Siri.

Siri og storesøsteren Nina vokste opp i nabohuset vårt i Blåklokkeveien. De flyttet da vi kom i tenårene, og etter det hadde vi ikke sett hverandre, før jeg møtte Siri igjen på Sæterstad. Vi ringte til moren til Siri for å høre om det passet at vi kom innom og hentet maten, og ikke lenge etterpå satt vi ute i sola i en av Trondheims mest fantastiske hager, drakk kaffe og spiste plommer sammen med mor Kari og Nina som tilfeldigvis var på besøk. Det ble masse prat om hage, om gamle dager og om hvor vi er i livet nå, 40 år etter.

 

Resten av kvelden, som slett ikke ble så verst, med blant annet steinbakt pizza på Webergrillen, kjente jeg at det ene barndomsminnet etter det andre dukket opp. Døren til London hadde lukket seg, i alle fall akkurat da, men en helt annen dør, som hadde vært låst lenge, åpnet seg på fullt gap.

 

Så ble det en god dag tross alt, og vi har tro på at vi skal komme oss til London......i løpet av noen timer. Og er vi heldige rekker vi både den planlagte middagen og teaterforestillingen i kveld.