@brittarnhild
Den hvite duken.
I flere dager har moren og Anna vært opptatt med å farge garn. De har vært på apoteket inne i byen og kjøpt noe som heter alun. Mamma forteller at de må koke garnet sammen med alun for at fargene skal sette seg fast i garnet, og fargene blir forskjellige avhengig både av hvor mye alun de bruker, men også hvilke planter de putter opp i gryta, og hvor mye av hver plante.
Plantefargingsdagene er festdager synes Anna. I en stor gryte ute på tunet har moren kokt garnet hun har spunnet i løpet av vinteren. Full av undring følger Anna forvandlingen. Grått garn blir til et utall nyanser av blått, lilla, fiolett, gult, oransje, rødt. Mens garnet koker forteller mamma om de ulike fargene, og hvilke planter som gir hvilke farger. Hun har en egen bok hvor hun har skrevet om hvordan de ulike fargene blir til. I den boka er det også noen ark med hull, og i hullene er det knyttet fast små tråder av garn i alle mulige farger.
Garntrådene stritter i alle retninger. Anne prøver å rette dem ut og kjenner at det kiler i fingrene. Hun lukker øynene og prøver å kjenne om de ulike fargetrådene kjennes forskjellig. Å ja, den brune er mye stivere enn de andre, den røde er varmere, den gule stikker henne i pekefingeren, og dette må da være blått, tenk at en ulltråd kan føles så varm og god. Lenge etter at mamma har lagt vekk boken kan Anna kjenne de små garntrådene mellom fingrene sine.
Blåfargene er de aller vakreste, og mamma har fortalt at blått er en vanskelig farge å få til. Mamma var en gang i sin ungdom på besøk en hel sommer til en kjent veverske som bor lenger sør i landet. Ikke på en øy, men nesten helt ute i storhavet likevel, i et landskap så flatt som en pannekake. Helt annerledes en hvordan det er på øya her. Det var denne damen som hadde lært mamma at den aller beste blåfargen blir til når man tisser på den. Potteblått kaller mamma den vakreste blåfargen.
”Du mamma,” sier Anna, ”kan blomster også bli blå når man tisser på dem”. Mamma ser forbauset på Anna, og rister så leende på hodet. ”Nei Anna-min, det kan jeg aldri tenke meg. Men jeg har jo ikke prøvd, så egentlig vet jeg vel ikke”. Anna biter seg i leppen. Skal hun fortelle mamma at hun i hele vår har tisset på hvitveisene inne i skogen, og at hun er helt sikker på at noen av dem ble litt blå før de visnet? I alle fall litt lilla. Men nei, da vil mamma bare le av henne. Og dessuten vil hun ikke snakke om Skogen nå i dag. Nå er det fargedag og Skogen kan få være skog så mye den vil.
Garnbuntene henger til tørk nå og er selve regnbuen, og mamma har gått inn for å lage middag. De skal ha fersk fisk i dag. Fisk som Hans borte på gården kom innom med i dag tidlig. Han hadde vært oppe i grålysninga og dradd garn.
Anna kan ikke se seg mett på fargene. Det er akkurat som om huset deres står midt i en blomstereng, hvor blomster i alle regnbuens farger vokser. Vokser opp av den store jerngryta. Anna dypper fingrene i gryta. som fortsatt henger over det utbrente bålet. Fingertuppene blir blålilla, og som i ørske stryker hun dem langs den hvite duken på hagebordet. Hun dypper dem i gryta igjen. Stryker. Dypper. Stryker. Tid og sted blir borte. Anna forsvinner inn i blåfargen, inn i blåklokkeenga. Inn dit hvor alt finnes.
”Anna! Hva er det du gjør?” Moren har kommet ut på trappa. Anna kikker forbauset opp på henne. Så ned på fingrene sine, og på duken. Duken ser ut som om den har vært på blåbærtur. Store, stygge blålilla flekker strødd utover. Anna blunker forvirret. Skremt. For et øyeblikk siden hadde dette vært blåklokker. En nydelig blåklokkeeng, en hemmelig blåklokkeeng, som hun nettopp hadde oppdaget. Som hun gledet seg til å vise onkel Gunnar. Nå er alt bare ødelagt. Og stygt.
Moren kommer løpende med trappen, bort til hagebordet. ”Anna. Hva har du gjort med duken? Den vakre duken som moren min har brodert. Hva er det du gjør jente?” Moren er blitt helt grå. Så er det som om hun krymper. Hun tar tak i bordet med begge hendene, setter seg tungt ned på en stol og blir sittende helt stille.
Anna står som frosset. ”Jeg skulle jo bare………” begynner hun, men stopper opp. Hvordan skal hun forklare mamma at duken skulle få en bord med blåklokker. Hun hadde sett det for seg. De vakre blåklokkene. Og mamma skulle bli så glad. Sammen skulle de beundre duken, så skulle de koke kaffe og kakao og dekke på med blåklokkeserviset som onkel Gunnar hadde gitt mamma til jul. Og mens de drakk kaffen og kakaoen skulle de beundre alt garnet som hang til tørk, alle fargene, og mamma skulle fortelle om bildene hun holdt på å veve, og de skulle være så glade, så glade over alle de fine blåklokkene som nå var strødd utover den gamle, hvite duken.
Nå føles alt bare grått. Og duken er stygg. Anna har lyst til å løpe. Løpe til Skogen hvor hun kan finne en vanndråpe og ha styggedagen sin for seg selv. Hun vil ikke ha den sammen med mamma. Styggedager er alene dager. Styggedager er vanskelige å dele. Aller vanskeligst med mamma.
Anna ser at moren løfter hånden og lar den stryke over duken. Over de stygge flekkene. ”Anna min” sier hun. ”Er det blåklokker du har malt? Så fine de er. Men hvorfor malte du på duken? Denne duken har jeg arvet av moren min. Hun satt en hel vinter og broderte på den. Kom hit, så skal du få se. De små hullene og den hvite sømmen, kan du se at det er nesten som blomster dette også?”
Anna har ikke noe svar å gi. Hun blir stående å se ned på fingrene sine. Det svir i øynene, men hun vil ikke gråte. Ikke nå. Ikke foran mamma. Mamma som har vært så glad i det siste. Som har smilt og sunget mens hun har farget garn. Som ikke har gått ut på tur uten Anna på lenge, lenge. Som har hatt en farge i øynene sine Anna ikke kan huske å ha sett før. Nå har hun gjort mamma lei seg. Kanskje fargen forsvinner fra øynene hennes igjen. Kanskje hun går ut på tur i kveld og lar Anna ligge hjemme alene. Og så er øynene hennes kanskje tomme og triste når hun kommer tilbake.
Så brister det for Anna. ”Jeg skulle jo bare……” hikster hun, og så er alt bare vond gråt. Hun merker ikke først at moren løfter henne opp. Setter seg på trammen med Anna på fanget. Ser ingen ting. Bare sitter der med øyne som trekkes ut mot havet. Mot storhavet. Uten å finne det de søker.
De blir sittende lenge. Til Anna har sluttet å gråte. Til morens skuldre igjen er myke. Moren er den som bryter stillheten. ”Skal vi koke kakao Anna? I dag tror jeg jammen at jeg vil ha kakao også. Så dekker vi på bordet med blåklokkekoppene. Og i morgen tar vi en tur inn til byen og kjøper tegnesaker til deg. Så flink som du er til å tegne, så trenger du skikkelig utstyr. Både papir, farger og maleskrin tenker jeg vi skal kjøpe. Og hvem vet, kanskje du snart kan tegne noe som jeg kan veve?”
Jeg husker det som om det var i går. Dagen vi drog inn til byen og kjøpte tegnesaker. Nå vet jeg hva det måtte ha kostet henne. Men den dagen var det bare fryd og glede. I alle fall for meg. Det regnet og jeg var lei meg for at vi ikke kunne sitte ute på dekket på fergen, men det klarte ikke å ødelegge gleden. Jeg skulle få ordentlige tegnesaker.
Det må ha vært samme kvelden, rett før jeg skulle legge meg, at mamma gikk opp på loftet og hentet ned Maleriet. Jeg kaller det bare Maleriet. For meg har det aldri hett noe annet. Maleriet. Blått, turkis, grønt, aquamarin, hvite skumtopper, skyer som beveget seg over himmelen. En sandstrand. En kvinne i ferd med å trampe ned et sandslott mens blikket hennes desperat søker utover. Utover mot hva? Jeg kunne ikke se noe annet enn havet, bølger, himmel. Ikke den gang. I dag vet jeg bedre. Og jeg ser.
Anna står inne på badet og pusser tennene. Hun stirrer inn i speilet. Det er ikke seg selv hun ser, men fargene, malesakene de kjøpte i dag. Ikke bare fargeblyanter, men også en eske med fargestifter, et maleskrin, og flere pensler. Dessuten både tegne- og malepapir. Mykt papir, som hun ikke kunne holde fingrene unna, men måtte stryke. Igjen og igjen.
Butikken hadde vært som en drøm. De hadde vært der lenge. Mamma hadde snakket med mannen som eide butikken. Det hadde vært noe rart med mammas stemme, men Anna hadde vært så oppslukt av alt hun så at hun hadde ikke tenkt nærmere over det. En ung kvinne som jobbet i butikken hadde sittet og malt da Anna og mamma kom. På bordet foran seg hadde hun en samling skjell, og det var ett av disse hun var i ferd med å feste på papiret. Mens mamma og butikkeieren snakket sammen hadde den unge kvinnen tatt med Anna rundt og vist henne hva de hadde i butikken. De hadde funnet maleskrinet, penslene, tegnepapiret og fargestiftene som mamma tilslutt kjøpte.
Etterpå hadde de gått på konditori og kjøpt hver sin krembolle. Det var enda en god stund til fergen skulle gå tilbake til øya, men Anna hadde nesten ikke klart å spise opp bollen sin, hun var så ivrig etter å komme seg hjem for å prøve de nye malesakene.
Nå ser hun fargene inne i speilet. Fargene hun har lekt med hele ettermiddagen. Bilde etter bilde har hun tegnet og malt. Moren har sittet ved veven, men Anna hadde vært så oppslukt av sine egne bilder at hun ikke merket hvor hardt skyttelen slo. Eller hvor lange pauser den hadde innimellom.
Brått blir Anna forstyrret, Hun hører at loftslemmen faller hardt ned og at mamma drar noe med seg ned trappa. Anna skyller munnen, samler håret i en hestehale og går ut i vevstuen. Mamma står borte ved kommoden og ser på et stort bilde hun har satt fra seg oppe på den. Anna blir stående dørgende stille. Det er noe i holdningen til moren som gjør at hun ikke våger å si et ord. Hun våger knapt å se på det store bildet, samtidig kan hun ikke la være, Øynene hennes dras inn i det. Fra sjøen, opp til skyene som beveger seg heftig i vinden, for så å fokusere på kvinnen som står midt i sandslottet. Det ser ikke ut som om kvinnen aner hva hun gjør, at føttene hennes tramper og tramper og ødelegger det fine slottet. Annas øyne fylles av tårer, det er noe så utrolig trist med bildet. Det er noe med øynene til kvinnen, noe desperat, en lengsel Anna ikke kan forklare. Det er som om stormen som får havet til å piske, skyene til å danse vilt, kommer fra øynene til kvinnen. Anna enser ikke at moren har snudd seg og ser på henne, enser ikke morens tørre hulk, enser ikke at tiden går. Nei, tiden går ikke, den står stille. Helt stille.
Det er moren som får tiden til å gå igjen. Brått løfter hun bildet ned fra kommoden, snur det og setter det inn mot veggen. Anna ser at det står noe på baksiden, men tårene gjør bokstavene umulig å lese.
”Kom Anna”, sier moren, ”det er leggetid!”. Hun tar Anna hardt i armen og trekker henne med seg inn på soverommet. Etter å ha bredt dyna godt rundt Anna, og sunget aftenbønn sammen med henne, blir hun sittende på sengekanten. På nattbordet ligger boken de pleier å lese hver kveld, men i kveld får den ligge urørt. Moren har en annen historie å fortelle. En historie som ikke står i noen bok.
Det var første gangen jeg hørte om Maleren. Maleren som hadde kommet til øya en sommer for å male havet og himmelen. Lyset var så vakkert her ute hadde han sagt. Mamma hadde vært ung den gangen. Hun gikk på skole inne i byen, ønsket å utdanne seg til å bli kunstveverske, det var det ordet hun selv brukte. Men det var sommerferie og hun var hjemme på øya. Hver morgen var hun ute og samlet planter for å farge garn, eller bare gikk rundt og samlet inspirasjon. Hver morgen møtte hun Maleren.
Men den første gangen var ikke mamma med i historien. Ikke onkel Gunnar heller. Slett ikke onkel Gunnar. Da møtte Maleren en ung kvinne, de tilbragte sommeren sammen, han med å male, hun med å samle planter, eller hun bare så på at Maleren malte. De fikk en sommer sammen, Maleren og den unge kvinnen. Så kom høsten og Maleren måtte forlate øya.
Jeg syntes historien var litt kjedelig. Den gang. Dessuten var det noe uvant ved at mamma fortalte en historie, ikke bare leste fra en av de mange bøkene vi opp gjennom årene leste sammen. Da jeg våknet neste morgen var bildet borte. Det tok mange år før jeg så det igjen.
Men jeg glemmer meg helt bort her jeg sitter. Ikke at det har noe å si forresten. Jeg har jo tid nå. All verdens med tid. Esken med brevene fra onkel Gunnar står her fortsatt. Jeg har lest dem igjen i dag. Det er nok derfor minnene er ekstra sterke. Derfor jeg etter formiddagsmaten tok på meg varme klær og gummistøvler og gikk bort i Skogen.
Så rart det er å komme dit etter alle disse årene. Trærne, de ranke bjørkene, står her fremdeles. Bladløse nå. Skogen er tettere, vissent gress, tørt bringebærkratt og små, spinkle furutrær gjør det nesten umulig å komme inn til Stedet. Stedet hvor jeg har spist så mange brødskiver, drukket flasker med saft, tegnet, men først og fremst lett. Lett etter noe jeg ikke visste fantes. Grått, i ensomhet, tristhet, redsel, lengsel.
Jeg var et ensomt og utrygt barn. Likevel hadde jeg på mange måter en god barndom. Kanskje til og med en lykkelig barndom. Mamma var glad i meg, det var jeg aldri i tvil om. Men når hun hadde sine depresjoner, ja, i dag kan jeg sette navn på det, den gang opplevde jeg bare at alle fargene forsvant og redselen kom krypende. Når hun hadde sine depresjoner, da ble livet mitt fylt av redsel. Av utrygghet. Av savn.
Men i dag er det de gode dagene jeg vil huske. Onkel Gunnar som er hjemme. Mamma som har den lille billedveven sin stående på kjøkkenbordet, Diana som kom hit sammen med onkel Gunnar en sommer. Diana som til å begynne med bare snakket engelsk, men som lot latteren sin krype inn i hver lille krok i det gamle huset vårt. Som fikk mamma til å le. Som hadde med seg regnbuen til den lille øya vår, og som lot litt av den være igjen da sommeren var over og hun måtte tilbake til England.
Recent Comments