Blåklokkeveien

Mariaevangeliet, del 9. Ære være Gud i det høyeste

@brittarnhild

Steintavle laget av Ingun Dalin

Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene. Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer. Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne.

Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.

Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.

Brått blir Josef vekket av et kraftig lys. Han spretter opp og kikker seg forundret omkring. Nattens opplevelser raser gjennom hodet hans og han kikker inn i stallen. Der er alt mørkt og stille. Han hører Marias rolige pust, og små klynk fra den sovende babyen. Oksen kikker opp på han med de store, kulerunde øynene sine, men legger seg raskt ned igjen, finner ingen grunn til å engste seg for Josefs skikkelse. Det er fortsatt midt på natten, men ut gjennom huleåpningen kan han skimte dette merkelige lyset, som vekket han. Det skjer noe ute på jordet, ved bålet der gjeterne har gått til hvile for natten. Josef stirrer, skjønner ikke hva han ser. Sakte begynner beina hans å gå. Mot gjeterne, mot bålet, mot lyset. Med ett fylles jord og himmel av musikk, av sang bortenfor ord

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.

Så er det med ett mørkt og stille. Natt. Som alle andre netter. Natt så annerledes. Josef har kommet helt bort til bålet nå. Gjeterne er våkne. De har satt seg opp, noen ser ut som om de er i ferd med å reise seg men har stoppet midt i bevegelsen. De kikker på hverandre. På Josef. Ingen sier noe. Alle vet. En frelser er født. En hellig natt. På himmelen er en ny stjerne. Den står rett over stallen hvor Maria og det nyfødte barnet fortsatt sover. Kraftigere stjerne har ingen noen gang sett. Det er som om den lager en åpning i himmelen. Gjennom åpningen kan man se rett inn i Guds hjerte.

 

Mariaevangeliet del 9. Det var ikke rom for dem i herberget

@brittarnhild

Johannes har smilt til henne. Ja, ikke bare til henne. Det aller første smilet var det Elisabeth som fikk. Men da hun badet ham i dag tidlig var det ingen tvil. Han smilte til henne. Et smil som viste hele den tannløse munnen, og som etter hvert spredte seg ut i hele ansiktet. Smilet var smittsomt, Maria kunne ikke huske at hun hadde smilt så bredt noen gang, hun kjente det ennå i musklene i kjeven. Badevannet var nesten blitt kaldt før hun tok opp barnet, reivet det og ga det til morgen som ventet med udekket bryst.

Nå lå de og hvilte både Elisabeth og Johannes, og Maria visste at hun ikke kunne utsette det lengere. Hun hadde fått Josef til å love å vente til hun var sikker på at Elisabeth var sterk nok til å klare seg uten henne. Tre måneder hadde han gitt henne, og nå er dagen kommet. De skal gi seg i vei til Betlehem. Venter de lengere kan hun risikere å føde mens de er på veien. Eller, kanskje har de ventet for lenge allerede? Hvor lenge vil reisen til Betlehem og så hjem igjen ta? Nei, det kan hun ikke tenke på. De har da fortsatt god nok tid. De må ha det!

Josef har pakket ferdig eselet. Elisabeth har laget i stand nistemat så det skal holde de første par dagene. Vannsekkene er fylt opp. Maria har pakket en bylt med klær, aller nederst har hun lagt noen bomullsplagg og reiver hun har fått av Elisabeth. ”Om du ikke får bruk for dem på turen, så vil de komme godt med når du kommer hjem og barnet er født” hadde hun sagt, med en stemme fylt av kjærlighet. Og et snev av uro?

Maria svøper sjalet godt om seg og putter føttene i sandalene. Josef holder eselet og vil at hun skal sette seg opp på det. Men Maria vil gå selv. Hun er ung og sprek og bærer barnet lett. Litt ekstra tyngde å bære på, det er så, men hun svaier ryggen og er klar. Josef smiler. Han liker denne staheten hos Maria. Han gir eselet et klaps, og de er i gang.

Det blir en lang reise. I begynnelsen går hun selv, men etter hvert må hun la eselet bære henne lengere og lengere strekninger. Når kvelden kommer finner de ly i herberger langs veien. De to, som inntil nylig var fremmede for hverandre. Nå har de bare hverandre. Og eselet. Og det nye livet i Marias mage.

Josef sier lite de første dagene, men Maria kjenner stadig blikket hans på seg. Når de stopper er han rask med å finne vann til henne, passer på at hun får hvile, sørger for at hun får de beste stykkene å spise. Maria, som har en glupende appetitt nå da morgenskvalmen fra de første månedene av svangerskapet har gitt seg, setter pris på dette, men hun vet ikke hvordan hun skal få takket Josef. Han er så stor, han ruver over henne, og han er så annerledes. Han er så mye mann. Maria er jo vant til Joakim, men dette er noe helt annet. Det forvirrer henne, og hun slites mellom følelser hun ikke skjønner.

Det er mye folk på veiene disse dagene, mange skal også til Betlehem, dit hun og Josef er på vei. Herbergene er fulle og når kvelden kommer må hun og Josef ofte ligge på gulvet inne på en sovesal sammen med mange andre. Maria er sliten. Magen er stor og i veien hele tiden, og ryggen verker etter lange dager på reise. Hun sitter mye på eselet, orker ikke gå langt selv, men likevel tar det alle de kreftene hun har og vel så det. En kveld når de endelig stopper, er det fullt på vertshuset, men når eieren ser hvilken situasjon Maria er i, blir det gjort i stand et lite krypinn til henne og Josef innenfor kjøkkenet. Tjenestejenta som egentlig bruker å ligge der, for å passe ilden gjennom natta, må finne seg et annet sted. En benk fylt med halm, et tynt skinn over halmen. Maria finner et teppe i reisevesken sin, og så er sengen klar. Her skal hun og Josef ligge. De har knapt vært alene før, ikke på denne måten, og Maria er usikker på hvordan hun skal oppføre seg.

Etter at de er ferdige med å spise, og hun har vært ute i gården for å gjøre seg klar for natta, finner hun veien inn til det lille rommet, krabber tungt opp i senga og legger seg innerst inn mot veggen. Hun er sliten nå, Maria. Hun lengter at denne reisen skal være overstått, hun lengter etter foreldrene, hun lengter etter noen å prate med, hun lengter etter å bli kvitt den tunge magen. Istedenfor søvn er det gråten som finner henne. Først som stille tårer som rinner ned over ansiktet, så klarer hun ikke å holde igjen, noen tørre hulk først, og så kommer krampegråten. Det er slik Josef finner henne. Han blir stående på gulvet, utrygg han også, på denne ungpiken som han lengter sånn etter å eie, men som på tross av den fysiske nærheten føles så fjern for ham. Men han nøler ikke lenge. Han tar av seg kappen, finner plass ytterst på sengebrisken og tar Maria i armene sine. Lar henne gråte inn mot skulderen sin. Stryker henne over håret, tørker tårene hennes. ”Maria min. Er det så vanskelig for deg dette. Du virker så sterk, så trygg, jeg visste ikke…..å Maria, hva er det jeg har tatt deg med på, hvordan skal det gå med oss…..” Det går en skjelving gjennom Josef, og Maria er redd han også skal begynne å gråte. ”Josef…..” sier hun, men får ikke sagt mer. Hun kjenner barnet sparke. De ligger tett sammen og Josef kjenner det også. Hånden hans finner magen til Maria. Og blir liggende. Også etter at sparkingen slutter. Slik sovner de.

Neste dag er det som om det han kommet en ny nærhet mellom dem. ”Er det så vanskelig for deg dette, Maria?” spør Josef. Hånden hans finner igjen magen hennes. Barnet der inne sover nå, men Josefs hånd blir liggende. Maria kjenner hvor varm den er, kjenner at varmen fra hånden vekker noe inni henne, noe dypt der inne. Hun kikker opp på Josef, møter øynene hans.

Nå prøver de å finne et rom for seg selv når de stopper for natta. De går til hvile sammen. Maria får Josefs armkrok som pute, hånden til Josef finner magen hennes, stryker sakte, eller han masserer ryggen hennes. Og sakte begynner de å prate. Forteller om barndom og oppvekst. Maria forteller om Anna og Joakim, om tiden hos Elisabeth. Josef forteller om Esther, om sønnene, om jobben sin. De finner en samhørighet som de begge setter pris på. Maria kjenner at dagene er lettere nå, og hun har begynt å glede seg til kvelden.

De nærmer seg Betlehem, og Maria frykter at de også nærmer seg fødselen. ”I morgen tror jeg vi er framme” sier Josef en kveld etter at de har lagt seg. Hånden hans finner igjen magen til Maria. Den har kommet innenfor serken hennes nå, og Maria nyter å ha den varme, grove arbeidshånden mot huden. Hun er i ferd med å sovne da hun med et merker at hånden beveger seg, oppover den runde magen hennes, videre opp, opp til det ene brystet, finner brystvorten hennes, stryker, drar lett. Maria holder pusten. Kjenner at brystvorten stivner, Josef kjenner det også, drar i den, Maria undertrykker et stønn, og når Josef flytter hånden vekk fra brystet og nedover kroppen hennes, har hun lyst til å protestere, ”Mer Josef, det var så godt, mer…..” Men hva er dette. Den varme, grove hånden stopper ikke på magen men fortsetter videre nedover. Nedover. Nedover. Mot det unevnelige. Maria stivner men klarer ikke annet enn å løfte hoftene bitte lite grann mot hånden……… Men så trekker Josef med ett hånden til seg. Snur seg brått og blir liggende med ryggen mot henne. ”God natt Maria. Det blir en lang dag i morgen. Vi må sove nå.” Stemmen hans er stiv og rar.

Maria får ikke sove. I løpet av natten kjenner hun en murring i magen, bare en antydning først, så blir den sterkere og sterkere. Ved frokosten er hun blek og hun klarer ikke å få ned en eneste matbit.

Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene. Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer. Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne.

Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.

Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.

Mariaevangeliet, del 8. Johannes blir født

@brittarnhild

bildet viser et nyfødt guttebarn i Tansen, Nepal

Maria er svett. Hun tørker seg i panna med håndbaken, prøver å få håret innunder skautet, prøver å få de skjelvende hendene sine til å adlyde. Elisabeth og den lille gutten har sovnet nå. Begge er vasket og stelt. Enda er hodet og hjerte så fylt av det hun har vært med på. Hun vet nesten ikke om hun kan tro at det virkelig har skjedd.

Her hadde de gått i dagevis og ventet. Tenkt hver morgen at nå må det skje. Elisabeth kan da umulig gå en eneste dag til med den store magen. Lagt seg hver kveld med usikkerhet, får vi sove i natt mon tro? Da fødselen startet var de likevel uforberedt begge to. Sakarja drog avgårde etter jordmoren, og lot de tok kvinnene, den gamle og den unge, være igjen alene.

Elisabeth hadde holdt seg på beina en god stund. Maria hadde støttet henne, og sammen hadde de gått fram og tilbake over gulvet. Innimellom hadde de hvilt. Innimellom hadde en ri gjort at Elisabeth måtte stoppe, og det hadde vært bare så vidt at Maria hadde klart å holde henne oppe. Til sist var de utslitte begge to. De hadde satt seg ned, Maria nederst, men Elisabeth omtrent sittende i faget sitt. Maria hadde først vært redd for at dette ble helt galt for barnet hun selv bar under brystet, men snart glemte hun det. Elisabeth trengte henne. Hun støttet ryggen hennes, masserte magen, holdt henne etter hvert som riene økte i styrke og Elisabeth forsvant inn i smertene.

Hvor lenge de satt slik hadde Maria ingen formening om, men med ett var det som om rommet ble fullt av stemmer. En myndig kvinnestemme, det måtte være jordmoren, tok over. Nesten løftet Elisabeth ned fra fanget til Maria og over i senga, fikk Maria til å legge seg ned sammen med henne, ba henne fortsette å massere korsryggen til Elisabeth, og som i ørske adlød hun. Verden bestod nå bare av dette. Massere, lytte til Elisabeths tunge pust og halvkvalte skrik. Så forandret med ett Elisabeths pust seg. Hun stønnet høylydt nå. Skrek. Press! Ropte jordmoren. Nå kan du presse. Nå er barnet på vei inn i verden. Du må hjelpe det. Ta i Elisabeth. Dette klarer du. Og med ett hører hun en ny lyd. Et tynt lite skrik. Nesten som en kattunge. Jordmoren holder den nyfødte, blodige babyen. Elisabeth synker tilbake og presser fram et tynt smil. Gloria Deo!

Det er ikke bruk for Maria lenger nå. Utslitt går hun over gulvet, inn på kjøkkenet der hun har soveplassen sin. Utslitt sovner hun nesten før hun kommer seg opp i sengebrisken.

Når Maria våkner sitter Josef på sengekanten hennes. Maria rødmer og prøver å trekke teppet godt rundt seg. Men Josef tar tak i hendene hennes. Vil ikke slippe. Hun møter øynene hans og forsvinner inn i dem. Å Josef, gråter hun til slutt. Det var så vakkert. Det var så annerledes. Det var så mye smerte. Alt tok så lang tid. Jeg ble så sliten og jeg var så redd for barnet mitt. Men det var så vakkert. Da babyen ble født var det som om verden stoppet. Tenk at et lite, nyfødt barn kan inneholde all verdens skjønnhet.

Tårene rinner nedover kinnene til Maria. Josef holder fortsatt begge hendene hennes, så hun må bare la dem renne. Josef sitter helt stille. Bare ser på Maria. Hun ser en liten tåre i øyekroken hans også, den blir liggende der, renner ikke ned kinnet hans. Josef blunker ikke. Ikke en eneste gang. Det er som om han ikke kan unnvære å se på Maria et eneste lite øyeblikk.

En evighet sitter han slik. Med Marias hender i sine. Med Marias blikk i sitt.

Maria, sier han. Men det er senere. Mye senere.

Det er som om all verdens kjærlighet ligger i det ene ordet. Maria.

Mariaevangeliet del 7. Josef får englebesøk

@brittarnhild

 

Dagens "klipp" handler om Josef som får englebesøk. Ja, for jeg er ganske sikker på at engelen oppsøkte Josef også.

 

Josef kikket på budbringeren. Maria hadde nektet å være med hjem? Hun hadde sagt at hun ikke kunne forlate Elisabeth før barnet hun bar på var født. Så hadde hun gitt ham mat og drikke slik skikken var når en fremmed kom, og så hadde hun sendt han tilbake til Josef. Uhørt. Og dessuten hadde budbringeren ledd og sagt noe om at Josef sannelig var en utålmodig mann som ikke kunne la sin trolovede i fred før bryllupet. Ikke la sin trolovede i fred? Hva i all verden mente han. Josef som bare så vidt hadde sett Marias øyne. Først den gangen han hadde fått innholdet i vannkrukken over seg, og så, så vidt en gang til da han oppsøkte Joakim og bad om å få gifte seg med Maria, og til slutt under trolovelsesfesten. Ikke latt henne i fred! Josef hadde kjent sinnet boble i seg, mest fordi han ikke kunne forstå hva budbringeren siktet til, men også fordi Maria ikke hadde adlydd og kommet tilbake når han ba henne om det. Sånt var uhørt! Og den latteren til budbringeren. Hva i all verden? Josef var egentlig ferdig med skrinet til Maria nå, men han klarte ikke å legge det fra seg. På en måte bandt det ham til henne, og det var det eneste han hadde. Maria var så langt borte. Oppe i fjellene og ventet på at Elisabeth skulle føde. Elisabeth. Hun var jo alt for gammel til å få barn. Men så gikk hun der likevel og vokste, og etter det ryktene fortalte mente hun at hun snart skulle føde en sønn. Og Sakarja da. Det gikk rykter om han også. At han ikke hadde sagt et eneste ord i løpet av hele svangerskapet. Bare gikk der, gjorde tjenesten sin i tempelet men dugde ellers til ingen ting. Og sammen med disse gamle, skrullete menneskene gikk Maria, og nektet å komme hjem når han sendte en budbringer for å hente henne. Nei, Josef visste ikke hva han skulle tro.

Lenge ble han sittende med skrinet mellom hendene. Tankene kvernet rundt i hodet hans. Maria. Maria. De vakre øynene hennes. Vannet fra vannkrukken som rant nedover kjortelen hans. Det forsiktige smilet. Øynene igjen. Øyne som utforsket ham. Øyne som brant seg inn i sjelen hans. Latteren som lød som søt honning. Øynene. Han klarte ikke å legge tanken på øynene fra seg. De brennende mørke øynene med spetter av gull………

Så må han ha sovnet, for det neste han husker var at oljelampen i snekkerboden var brent ned, men et annet, skarpere lys spredte seg rundt han. Et lys så klart, så skinnende at han ble tvunget ikke bare til å lukke øynene, men også til å dekke dem med hendene sine. Et smertefullt lys. Et lys som talte. Josef, sa lyset, Maria har funnet nåde hos Meg. Hun er utvalgt. Hun er med barn og hun skal føde en sønn. Hun skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Jeg har også utvalgt deg Josef. Du skal ta vare på Maria. Du skal elske og ære henne. Du skal være far til hennes barn. Både det barnet hun nå bærer under sitt hjerte, og de barna som senere kommer.

Nå var Josef lys våken. Maria med et barn under sitt hjerte. Maria, hans trolovede. Maria, som han har sett for seg nå i mange måneder. Som han har drømt om å gjøre til sin. Så var hun allerede med barn. Så var hun allerede en annens. Han hadde mistet henne allerede før han hadde tatt henne til sin. Han merket ikke at han kastet fra seg skrinet, tok opp et annet emne og spikket i vei. Merket ikke at han skar seg. Merket ikke at blodet rant nedover det korsformede emnet han holdt mellom hendene. Maria. Maria! Josef gråt nå. Tørre hulk. Maria, hvordan kunne du gjøre dette mot meg?

Lyset var der fortsatt. Det skar seg inn i Josefs hode og han hørt på nytt stemmen. Maria har funnet nåde hos Meg. Hun er utvalgt. Du skal ta vare på Maria. Du skal elske og ære henne. Du skal være far til hennes barn.

Verden surret rundt for Josef. Maria er utvalgt. Du skal ta vare på Maria. Hun er utvalgt. Du skal elske og ære henne. Hun er med barn og skal føde en sønn. Du skal være far til hennes barn. Maria bærer en sønn under sitt hjerte. Maria. Maria.

Til slutt ble det morgen. Josef var ikke sikker på om han hadde sovet og drømt alt sammen, eller om han hadde vært våken hele natten, men han følte seg underlig våken og oppkvikket nå. Marta, roper han, Marta. Marta, hvor er du kvinne. Kan du ikke høre når jeg roper?

En søvnig Marta dukker etter hvert opp. Hva er det Josef vil henne. Ivrig løper hun ut i snekkerverkstedet. For Josef ar hun alltid parat. Så må hun sette seg ned. Skjønner ikke hva hun hører. Tror det ikke. Maria er med barn. Josef må dra opp i fjellene til henne. Derfra skal han ta henne med til Betlehem for at de skal innskrives i manntall. Hun, Marta, skal bli igjen her for å passe de to guttene hans. Men, men, men………Marta blir sittende å se på Josef. Klart hun kan passe guttene. De er jo så godt som hennes allerede. Men Josef da. Og Maria. Med barn?

En engel har vært her i natt, sier Josef. Maria skal føde en sønn som hun skal kalle Jesus, og jeg skal være far til barnet. Nå må jeg dra opp til Maria. Hun trenger meg. Barnet trenger meg. Det haster. Og så må vi sammen dra til Betlehem for å innskrives i manntallet. Maria, Jesus og jeg. Guttene er for små Marta. Maria har nok med barnet hun bærer under sitt hjerte. Maria har nok med Jesus. Jeg overlater guttene til deg. Vær mor for dem du. Gi dem din kjærlighet, slik du alltid har gjort etter at Esther døde. Maria og den ufødt Jesus trenger meg nå. Jeg må dra. I dag. Nå!

Josef har reist seg. Fortsatt har han emnet og knivet i hendene. Blodet fra kuttet i fingeren hans har stoppet nå, men det har satt merker i det korsformede treet. Martas øyne trekkes mot det. Det er som om at ansikt er risset inn i treet. Et ansikt med en krone på hodet. Men ikke en vanlig krone av gull og edelstener. En krone av tornekvister. Hun ser det helt tydelig nå. Tornekvister, kvasse torner som stikker inn i pannen på ansiktet, som risper det opp, som får blodet til å rinne. Det svartner for Marta. Hun siger sakte ned til hun blir en tung bylt midt på gulvet. Først blir hun liggende helt stille. Så kommer gråten. Og deretter skriket. Som fra et såret dyr.

Mariaevangeliet, del 6

@brittarnhild

 

Mariaevangeliet i dag starter med en samtale mellom Elisabeth, Anna og Maria. De har alle hatt besøk av engler.
Engelen på bildet fant jeg i Bath i England for noen år siden.

 

Det har blitt kveld og det er snart tid for å gå til ro. Sakarja har kommet inn og spist kveldsmat med dem og har gått inn i sovekammeret. De tre kvinnene sitter ved bordet. De har kun tent en enslig lampe som står på bordet mellom dem. Maten er ryddet bort, men en mugge vin og tre glass står fortsatt framme.

Etter en lang stund bryter Anna tausheten. Hun klemmer Marias hånd og sier, kan du ikke fortelle om det som skjedde en gang til. Og Maria forteller om drømmen. Som slett ikke var noen drøm. Om mannen som hadde vært inne på rommet hennes. Om hva han hadde sagt. Og om den gode følelsen hun hadde kjent inne i seg etter dette. Ikke har jeg blødd heller etter at mannen var der, sier hun.

Elisabeth heller litt mer vin i kruset til Anna. Nå har vi hørt Marias historie flere ganger, nå skylder vi henne å fortelle våre historier Anna. Maria ser fra moren til Elisabeth og tilbake til moren. Deres historier? Har dere også hatt besøk av den samme mannen? Er det slik man får baby i magen? Men jeg er jo ikke gift. jeg har ikke delt seng med Josef enda. Maria er helt forvirret.

Nei Maria, det er ikke slik man vanligvis blir med barn. Det skjer når man deler seng med en mann. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg, men mannen som du snakker om må ha vært Guds sendebud, en Guds engel. Gud har store planer med deg, det fikk Joakim og jeg vite før du ble født. Så forteller Anna om alle årene de ventet på henne, hun og Joakim. Når hun forteller om at Joakim ble nektet å ofte i tempelet rinner tårene, skammen sitter fortsatt igjen i henne. Desto bredere er smilet når hun forteller om gjensynet når Joakim kommer tilbake fra ørkenen og de begge kan fortelle at de har hatt besøk av en engel.

Og moren og faren din er ikke de eneste, utbryter Elisabeth. Jeg har også hatt besøk av en engel. Og det har Sakarja også.

Så er det hennes tur til å fortelle. Om da Sakarja gjorde tjeneste som prest, om da han gikk inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Noe hadde skjedd der inne i tempelet og da Sakarja kom ut hadde han mistet evnen til å tale. Men han hadde gjenvunnet en annen evne, nesten hvisket Elisabeth, og ikke lenge etterpå skjønte hun at hun var med barn.

Men som vi sitter her og snakker. Det er langt over leggetid. Jeg går inn til Sakarja nå. Så får dere gjøre det så komfortabelt som mulig for dere her i benken på kjøkkenet.

 

 

Maria har vært hos Elisabeth i flere uker. Nå er det ikke lenge til Elisabeths skal føde, og mens de utålmodig venter på fødselen. kjenner Maria livet vokse i sin egen mage. Det har tatt henne en god stund å skjønne at det virkelig er et nytt liv som vokser i henne. Ja, egentlig hadde hun ikke skjønt det ordentlig før i forrige uke. Det hadde kommet et bud til henne om at Josef ønsket at hun skulle komme hjem. Det var noe om at de måtte gjøre seg klar til å reise til Betlehem. Keiser Augustus ønsker å telle alle innbyggerne i riket sitt, og siden Josef var av Davids ætt måtte han dra opp til Betlehem for å la seg innskrive i manntallet der. Og siden han nå var trolovet, måtte Maria, hans trolovede dra med han.

Maria hadde skjøvet alle tanker på Josef langt bak i underbevisstheten. Disse ukene hadde hun og Elisabeth jobbet sammen. Et par ganger hadde de snakket om de underlige opplevelsene sine, men som regel jobbet de i stillhet, eller de snakket om helt dagligdagse ting. Det var mye Maria hadde lyst til å spørre Elisabeth om, men Elisabeth var i grunnen ganske lik Sakarja, det bodde ikke så mange ord i henne. Vel, helt lik var hun ikke. Sakarja hadde ikke sagt et eneste ord etter at Maria kom til dem. Elisabeth snakket da tross alt med Maria. Men hun innbød ikke til noen fortrolig samtale i grunnen.

Maria hadde egentlig mye å spørre Elisabeth om, mye å snakke med henne om. Fortelle henne om engelens besøk, og høre om det hadde vært på samme måte for Elisabeth. Hun forstod at det ikke var sånn man vanligvis ble med barn, hun hadde da tross alt helt siden hun var liten, sett hvordan dyrene i landsbyen parret seg, og hun skjønte at for at et frø skulle kunne ta bolig i en kvinne, et frø som gjennom måneder skulle vokse seg stort og bli til et lite barn, måtte kvinnen være sammen med en mann. Sammen med en mann på en annen måte en slik hun og Josef til nå hadde møtt hverandre. Hun hadde jo knapt våget å se på Josef. Brede skuldre hadde han, han var lengere enn henne og det mørke håret hans hadde en egen glans som Maria likte. Det var noe søkende i øynene hans, noe hun bare så vidt hadde skimtet i øyekroken da han var hjemme hos hennes for å spørre om å få gifte seg med henne, og senere i trolovelsesselskapet. At det måtte noe mer til for å lage et barn skjønte hun. Selvfølgelig skjønte hun det. Engelen som hadde besøkt henne den kvelden for flere måneder siden hadde sagt at hun skulle bli med barn, og det skjedde akkurat som engelen hadde sagt. Men hvordan? Tankene svirret rundt i hodet på Maria. Hun så for seg engelens øyne, for så i neste øyeblikk se for seg Josefs øyne slik de hadde vært den gangen han hadde kollidert med henne da hun kom fra brønnen, og halve vannkrukken hennes hadde veltet over han før hun hadde klart å få tak i krukken igjen. Store, oppsperrede øyne, overraskelse, men også en lattermildhet som enda, flere måneder senere, fikk det til å ile varmt gjennom Maria. Etter som ukene og månedene gikk husket hun ikke lenger engelens øye. Det var Josefs mørke, dype blikk som fylte henne.

Huff nei, der brente hun brødet igjen. Hun måtte slutte å tenke på Josef. Elisabeth hadde ikke mye tålmodighet disse dagene, der hun vagget stor og tung rundt i huset. Og brent brød var noe Maria visste irriterte henne.

Men så var det dette budet som hadde kommet fra Josef da. Hun hadde sittet ute på trammen og hvilt seg etter middagen. Elisabeth hadde lagt seg nedpå litt, Sakarja var i uthuset og Maria hadde endelig litt tid for seg selv. Med håndtenen mellom fingrene hadde hun som vanlig latt tankene fare. Som så ofte nå tenke hun på Josef. Mannen hun var trolovet med, mannen hun slett ikke kjente. Og da hun så opp og fikk øye på en skikkelse langt nede i veien var hun sikker på at det var Josef. Uten å tenke seg om var hun i ferd med å reise seg for å løpe imot han som kom, da hun med ett kjente noe som rørte seg inne i henne. Små, lette slag, som om en fisk slo med halen mot buken hennes. Og hun ble sittende som forstenet. Så var det altså virkelig dette forunderlige som var inne i henne. Så hadde det virkelig hendt dette hun mer og mer trodde måtte ha vært en drøm. Hendene hennes la seg beskyttende over magen, og slik satt hun da den fremmede kom inn på tunet.

Josef ville ha henne hjem så snart som mulig, slik at de kunne forberede reisen til Betlehem. Det var dette budskapet den fremmede kom med. Men hun kunne jo umulig reise fra Elisabeth nå. Hun hadde lovt å være her til barnet var født. Elisabeth hadde ingen andre. Det måtte Josef forstå. Hun kunne ikke reise nå. Budet fikk reise tilbake til Josef og forklare han det. Det var umulig for Maria å reise fra Elisabet nå. Først måtte barnet bli født. Dessuten begynte hun å vokse selv. En tur til Betlehem nå, nei, det kunne hun umulig bli med på.

 

11.desember og helga for årets Julekrybbeutstilling er her

@brittarnhild

 

Velkommen til

julekrybbeutstilling

 

Fredag 11.desember kl. 18.00 åpner jeg dørene på Huseby for de som ønsker å se julekrybbene mine.

Inngangspenger minimum kr 100,- går i sin helhet til HimalPartner sitt arbeid for unge kvinner i Nepal. Det serveres gløgg, lussekatter, pepperkaker og nepalesisk dessert.

I forbindelse med åpningen vil jeg fortelle litt om julekrybbene mine og både jeg og Sharmila Phuyal, som kommer fra Nepal men nå bor i Trondheim, vil dele historier fra Nepal. Det blir musikk ved Marta Wigum, piano, og Torodd Wigum bratsj.

Det vil være åpent fra 18.00 – 21.00 fredag 11.desember.
Utstillingen vil også være åpen lørdag 12.desember fra kl. 12.00
(og ved avtale vil det være mulig å komme på andre tidspunkt)

Adresse: Vestre Husebytun 11, tlf 92239478

Hilsen Britt Arnhild Wigum Lindland

10. desember. Mariaevangeliet, del 5

@brittarnhild

I den evangeliske katedralen i Addis i Etiopia finnes dette glassmaleriet som viser bebudelsen. I dagens del av Mariaevangeliet er det Elisabeth som røper for Anna, Marias mor, at Maria er gravid:

 

Elisabeth står ute på trammen og venter på dem. Hun er stor og tung nå, og beveger seg langsomt. Et svangerskap i hennes alder er ingen enkel sak, men nå er det ikke mange ukene igjen til fødselen. Hun er glad for at Maria skal være hos henne fram til barnet er født, og at Anna er med henne og skal være noen dager hun også. Det skal bli godt å ha noen å snakke med. Kvinner å snakke med. Sakarja er helt håpløs for tiden. Ikke et ord har han sagt etter at Elisabeth ble gravid. Ikke er han mye hjemme heller. Han holder seg helst ute på markene eller i uthuset, og pusler med sitt.

Der er dere endelig. Så godt å se dere. Å, kom inn. Jeg har kald vin som venter på dere, og brød bakt i dag. Dere må jo være både sultne og tørste. Se her Anna, la meg hjelpe deg. Hun strekker en arm fram men i det samme sparker barnet hun har i magen kraftig og hun må sette seg ned. Maria hjelper moren, og Elisabeth stirrer storøyd. Maria, utbryter hun, ikke visste jeg at du kom med slike nyheter til en gammel kone. Hvilken hjelp kan jeg nå få av deg? Hun smiler mens hun klapper magen sin.

Anna ser uforstående på henne. Hjelp av henne, klart du kan få hjelp av henne. Hvilke nyheter snakker Elisabeth om? Maria er trolovet med Josef nå, men de har enda ikke delt seng, og hun er frisk og rask som en fjellgeit. Hun kikker bort på Maria og ser at hun flakker med blikket. Vil ikke se på moren. Anna ser opp på Elisabeth og ser at smilet hennes har fått et usikkert drag. Hun kikker tilbake på datteren som står der og ikke vet hva hun skal gjøre, sparker i jorda med sandaltuppen, bøyer hodet og vil ikke se opp på moren.

Maria, utbryter Anna. Maria? Maria sparker til en stein så den farer bortover gårdsplassen, slipper det hun har i hendene og løper nedover veien. Maria! Maria!!

Anna blir stående rådvill. Hva er dette? Hun snur seg mot Elisabeth. Hva i alle dager er det som går av jentungen? Elisabeth ser etter Maria. Hun har sluttet å løpe nå, sitter på en stubbe nede i veien med hodet i hendene. Hun snur seg mot Anna. Vet du det ikke, spør hun, har du da slett ikke øyne i hodet? Øyne i hodet, svarer Anna. Klart jeg har det. Men hva i alle dager er det jeg ikke ser?

Maria er gravid, svarer Elisabeth.

8. desember. Mariaevangeliet, del 4

@brittarnhild

Så er jeg klar for å dele fjerde del av Mariaevangeliet.  I august 2013 var jeg i Istanbul. I løpet av besøket var vi innom Chora-kirken og vår dyktige guide tok oss gjennom Marias liv via mosaikken i taket. Jeg ble fullstendig fascinert, drog hjem og begynt å skrive. Nå, over to år etterpå er Marias historie langt fra ferdig, men jeg har likevel bestemt meg for å dele noe av det jeg har skrevet her på Blåklokkevein. Kanskje kan det gi meg et push til å komme viddere. Kanskje blir historien slik den nå er. Hvem vet?

 

Josef er i verkstedet og jobber med et lite skrin. Maria skal få det når de gifter seg. Josef har aldri laget noe så innviklet før, med utskjæringer og mønstre. Det krever alt han har av konsentrasjon. Og dermed slipper han å tenke så mye. Slipper å tenke på det som ligger foran. Slipper å tenke på her og nå.

Marta passer de to guttene hans. Marta er datteren til morens bror. Hun er ugift, og Josef vet at hun gjerne vil komme opp i sengen hans. Etter at han ble enkemann så altfor tidlig, har det vært ensomt i senga, og mange ganger har han vært fristet til å be Marta bli. Han kunne jo ha giftet seg med henne. Guttene elsker henne, hun ville blitt en god mor for dem. Men det har hele tiden vært noe som har holdt ham tilbake. Først var det tanken på kona. På Esther. Som døde så altfor tidlig. Mindre enn tre år fikk de sammen som ektefolk. Tre korte år. Det tok Josef lang tid å komme over sorgen. Ja, han husker faktisk godt akkurat da det skjedde. Dagen da verden begynte å få farge igjen. Det var tidlig morgen og han var ute og gikk. Skulle bort til skomakeren og hente et par sko til den eldste gutten. Som vanlig gikk han i sine egne tanker, så seg ikke for og ble brått revet tilbake til virkeligheten da han kolliderte med ei jente. Jenta hadde ei vannkrukke på hodet, i kollisjonen holdt hun på å miste den, og Josef fikk en kald dusj over seg. Han ropte ut, mest i sjokk på grunn av det kalde vannet. Jenta ble blussende rød, tok et godt tak i vannkrukka og løp tilbake mot brønnen. Så fort gikk det at Josef ikke oppfattet hvem hun var. Men det var noe med henne som fasinerte ham. Den blå kjolen kanskje? Eller krøllene som ikke ville la seg holde på plass av hårspennen hennes.

Josef så nedover kjortelen sin. Den var gjennomvåt, men det var varmt i sola, så den kom snart til å tørke. Han så etter jenta. Hun hadde snart forsvunnet for ham. Uten å tenke seg om løp han etter henne. Først fort, for ikke å miste henne av syne. Men da han skjønte at hun var på vei mot brønnen for å fylle krukken sin igjen, saknet han farten. Han ville ikke skremme henne. Han så hvem hun var nå. Maria, den unge datteren til Anna og Joakim. Maria, som han til nå bare hadde tenkt på som en av ungene i gata. Hun var slett ingen unge lenger. Josef stirret. Hun var på god vei til å bli en voksen kvinne.

Etter den dagen kunne ikke Josef glemme Maria. Nå var det ikke lenger Esther, Esther slik han kjempet for å huske henne, han så, når hånden hans av og til i fortvilet ensomhet fant lemmet i nattens dypeste mørke. Gradvis ble Esther visket ut og erstattet av en annen kvinne. Ei ung jente, med blå kjole, mørke krøller, slanke legger, og øyne som…… Nei, øynene klarte ikke Josef å se for seg. Han hadde gått forbi henne ofte nå. Begynte å bli kjent med dagsrytmen hennes. Visste når hun gikk til markedet for å kjøpe brød. Når hun gikk til brønnen for å hente vann. Han prøvde å fange blikket hennes, men etter den første dagen, da hun hadde stirret forskrekket på han mens vannet fra vannkrukken hennes rant nedover kjortelen hans, hadde det vært helt umulig.

Han ble som besatt av henne, og til slutt hadde han ikke noe valg, føttene hans fant selv veien til Joakims hus. Der ble han tatt vel imot, det var nesten som om han var ventet. Maria ble sendt avgårde, Anna gikk inn for å lage i stand te og sukrede dadler mens han og Joakim ble sittende ute på gårdsplassen.

Josef var en mann av få ord, og selv om han hadde gjort dette en gang før, da han spurte om Esthers hånd, tok det ham lang tid å komme til poenget. Til slutt var det Joakim som hjalp ham. Han begynte å snakke om Maria. Hun hadde vokst sånn den siste vinteren, var ikke noe barn lengere, Anna hadde sånn god hjelp i henne men både Anna og Joakim visste jo at hun en dag måtte giftes bort. De begynte selv å bli gamle nå og håpet å få oppleve det å få barnebarn før de døde. Og siden Maria var deres eneste barn håpet de at hun ville få en frier fra landsbyen.

Da Josef endelig tok mot til seg og spurte, kunne han nesten ikke tro det da Joakim svarte ja. Riktignok sa han at jenta måtte spørres først, men både Josef og Joakim visste at det var en formalitet.

En ting hadde Joakim vært helt tydelig på. Siden Maria var deres eneste barn ville de at hun skulle bo hjemme i trolovelsesperioden. Blodet dunket i ørene på Josef, han følte seg fortumlet. Selvsagt skulle han gjerne sett at Maria flyttet inn hos ham så snart som mulig. Selv om de ikke kunne dele seng før de var vel gift, skulle han så gjerne hatt henne rundt seg. Og guttene trengte tid til å venne seg til henne, til å bli kjent med henne. Glad i henne. Men det å vente noen måneder var en lett pris å betale. Han hadde jo fått ja både av Josef og av Maria selv. Hun skulle bli hans.

Trolovelsesfesten hadde vært en stor fest i landsbyen. Siden Maria var enebarn hadde Joakim og Anna gjort alt de kunne for å gjøre den spesiell. Endelig hadde Josef fått sett øynene til Maria. Dype, mørkebrune, med et snev av gult i. Øyne til å gå seg vill i. Han kjente en varme bre seg i mellomgulvet når han tenke på dem.

Men nå var trolovelsesfesten for lenge siden over. Maria hadde plutselig reist avgårde opp i fjellene til en slektning og Josef gikk her og visste verken ut eller inn. Noen dato for giftemål var ikke satt enda, han visste ikke en gang hvor lenge Maria kom til å være hos denne gamle kvinnen Elisabeth, og dessuten hadde han hørt et rykte om at keiseren ønsket å få oversikt over rikdommene sine. Ikke bare gullet, edelstenene, palassene, skipene, nei, til og med folk ville han telle. Det ble snakket om at alle måtte dra til sin fødeby, med hele sin familie for å skrives inn i manntall. Det betydde en lang reise for Josef. Helt til Nasaret måtte han dra. Guttene var enda så små at de slapp å reise, Marta måtte kunne passe dem, men Maria måtte han ha med seg. De var trolovet og hørte sammen på godt og på ondt.

 

 

 

7. desember. Mariaevangeliet, del 3

@brittarnhild

Alt hadde gått så fort. Nesten impulsivt hadde Maria sagt at hun gjerne ville besøke Elisabet, og nå, bare noen uker seinere, satt Anna på eselryggen mens Maria gikk ved siden av. To unge gutter fra landsbyen var også med. Det var uhørt for to kvinner, en mor og hennes datter, å reise alene den lange veien opp til Elisabeth og Sakarja, Anna skulle gjerne hatt med Joakim. De hadde knapt vært borte fra hverandre i løpet av alle de årene de hadde vært gift. Men Joakim var gammel nå. Helsen var slett ikke som den hadde vært, og den lange reisen opp i fjellene ville bli for mye for ham. Det var en lang reise for Anna også. Men hun satt heldigvis godt på eselryggen. Og det var en fryd å se på Maria. Hun var så ivrig. Løp hit og dit. Plukket blomster og urter, og kom stadig bort til eselet for å vise Anna hva hun fant.

For en velsignelse den ungen var. Vel, strengt tatt var hun jo slett ingen unge lenger, men en kvinne. En trolovet kvinne. Så tomt det ville bli i huset når Maria forsvant. Det var hun som hadde insistert på at Maria skulle bo hjemme over sommeren. Hun trengte Marias arbeidshender, men mer enn det trengte hun å ha henne i huset, ha henne nær seg. Hun klarte ikke å forestille seg hvordan livet ville bli når Maria flyttet inn hos Josef. Å ikke ha henne hos seg hele dagen lenger. Å ikke la øynene, sjelen, hvile i hennes skjønnhet. Så heldige de hadde vært, hun og Joakim. Tenk at de til slutt fikk et barn. Og ikke hvilket som helst barn. Nei, Maria, den fagreste de kunne tenke seg, var blitt deres. Anna orket ikke å tenke tilbake på de barnløse årene. Alle blikkene. Alle de ordløse spørsmålene fra familie og venner. Alle tårene hun og Joakim hadde delt. Den dagen Joakim kom hjem og fortalte at han ikke fikk ofre i tempelet fordi han var barnløs, hadde sorgen og fortvilelsen i øynene hans nesten tatt fra Maria kraften til å leve. Så hadde Joakim dratt ut i ørkenen i 40 dager og 40 netter for å faste. Anna hadde fastet hun også. Hjemme. Alene. Hun hadde nesten ikke sovet på de 40 dagene. Nesten ikke spist. Da engelen kom og fortalte at hun skulle bli med barn hadde hun trodd at det var en hallusinasjon. En drøm på grunn av mangel på søvn og mat. Men så hadde Joakim hatt den samme drømmen, møtt den samme engelen. Joakim var så ivrig da han kom løpende hjem fra fasten sin. Han hadde kysset henne mens folk så på. Kysset henne slik han ikke hadde gjort siden den første tiden de hadde vært gift. Og i kysset lå det et bud om noe mer. Anna ble enda varm i kinnene når hun tenkte på det. Hvordan Joakim kom til henne etter at det ble mørkt. Hvordan Joakims manndom ivrig hadde funnet hennes skjød. Hvordan de hadde smeltet sammen, uten tanke for hva naboene kunne høre, og tenke.

Huff, her sitter hun, gamle kvinnen, på eselet, og kjenner at hun savner Joakim. Vel er de gamle begge to, men enda kan de da finne varmen hos hverandre. Nei, nå må hun tenke på noe annet, og se der, der kommer Maria løpende igjen. Med armene fulle.

Mamma, mamma, se, jeg har plukket fikener. Vil du smake. Se på fikentreet ser borte, det ser i grunnen helt dødt ut. Ingen blader, men ei grein er full av modne fikener. Da jeg kom bort til treet var det nesten som om det bøyde seg for meg. Som om det holdt fram fikenene og bad meg forsyne meg.

Anna smiler. For en velsignelse den ungen er.

 

 

6. desember. Mariaevangeliet, del 2

@brittarnhild

Hun hadde ligget som vanlig og ventet på at søvnen skulle komme. Det var stjerneklart og hun prøvde å telle hvor mange stjerner hun kunne se gjennom gluggen i veggen. Maria lå gjerne slik om kveldene nå, telte stjerner og ventet på en søvn som ikke kom. Stjernetyderen i landsbyen hadde sagt at en ekstra stor, lysende stjerne var på vei, men ingen hadde enda sett den. Så må hun ha sovnet likevel, for med ett var det lyst i rommet og en mann, eller var det en kvinne, i skinnende hvite klær stod ved fotenden av sengen hennes. Maria kjente hjertet slå hardt og fort, men hun var ikke egentlig redd. Skikkelsen utstrålte en enorm kraft, men også en trygghet som gjorde at redsel var umulig. Mannen, ja, Maria var ganske sikker på at det må ha vært en mann, så på Maria. Lenge. Maria klarte ikke å slå øynene ned, eller å lukke dem, men stirret som forhekset tilbake. Så snakket mannen. Eller, var det det han gjorde? Maria så aldri at han beveget munnen, men dypt inn i hjerte hørte hun ordene.

Frykt ikke Maria!
For du har funnet nåde hos Gud.
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi han navnet Jesus.
Han skal være stor
og kalles Den Høyestes Sønn,
og Herren skal gi ham
hans far Davids trone.
Han skal være konge
over Jacobs hus til evig tid,
det skal ikke være ende
på hans kongedømme.

Lenge, lenge lå Maria naglet fast til mannens øyne. Hun klarte ikke å si noe, men mannen må ha hørt spørsmålet hennes likevel. Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?

Nye ord, dype ord som fikk Marias hjerte til å skjelve, kom tilbake til henne.

Den hellige ånd
skal komme over deg,
og Den høyestes kraft
skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født
være hellig og kalles Guds Sønn.
og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.

Det gikk rundt i hodet til Maria. Lyset i rommet ble svakere og svakere og hun kjente søvnen komme krypende. Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt, mumlet hun. Så må hun ha sovnet. En dyp, drømmeløs søvn. Og neste morgen var hun nesten umulig å vekke. Mamma måtte til slutt dra henne opp av sengen, og Maria hadde sittet på sengekanten som i ørske mens minner fra natten kom tilbake. Minner fra natten? Hadde det skjedd, eller var det bare en drøm? Nei, det kunne ikke ha vært en drøm. Hun kjente en sitring langt nede i magen, og på lakenet var det antydning til blod enda det ikke var tiden hennes for å blø.

Du skal bli med barn og føde en sønn. Det var vel ikke så rart kanskje. Hun var jo trolovet nå. Josef hadde allerede to sønner. Moren deres døde da hun gav liv til den siste. Josef trengte en mor til de to sønnene sine og hadde valgt henne, men han ville sikkert også gjerne ha flere barn. Både sønner og døtre. Snart skulle de gifte seg, hun og Josef, og da ønsket hun av hele sitt hjerte at et barn, etter hvert flere barn, måtte få vokse i magen hennes. Både sønner og døtre. Gjerne en datter først, selv om det egentlig var mye større stas med sønner. Men Josef hadde jo allerede to sønner, så da måtte hun i all hemmelighet kunne ønske seg en datter. Bare hun ikke sa det til noen. Men det viktigste var jo ikke om det ble en datter eller en sønn. Det viktigste var at hun ble gravid. At livmoren hennes åpnet seg og gav liv til et nytt, lite menneske. Å ikke få barn når man var gift var en skam. Stakkars Elisabeth oppe i fjellene. År ut og år inn hadde hun gått og ventet på å bli mor, men livmoren hennes hadde vært død. I alle fall inntil nå, men det gikk altså rykter om at Elisabeth var med barn. Og vent litt, hadde ikke mannen som kom inn på rommet hennes sagt noe om det. En rynke kom fram i Marias panne, hva var det skikkelsen hadde sagt? Noe om at Elisabeth ventet barn på sine gamle dager.

Maria la fra seg tenen og kikket opp på moren. Du mamma, tror du jeg kan få reise en tur opp til Elisabeth. Jeg skulle så gjerne vært litt sammen med henne før jeg gifter meg. Og nå når hun har barn i magen kan jeg hjelpe henne i huset, og så kan jeg samtidig hente stoffene hun vever til meg?

Moren la også fra seg håndtenen sin. Sola stod høyt på himmelen og varmen begynte å plage henne. Hun orket slett ikke arbeide hele dagen lenger slik hun hadde gjort i sin ungdom. Hun var allerede langt oppe i årene da Maria ble født, og nå, 14 år senere kjente hun alderen i kroppen. Så godt at Maria var trolovet nå. De var gamle både hun og Joakim og ville ikke kunne forsørge Maria stort lengere. Så godt at Josef, tømmermannen, hadde kommet. Josef var en god mann. Hele landsbyen hadde sørget da kona hans døde, og kvinnene hadde byttet på å passe de to små guttene hans. Det var flere år siden nå. Rart i grunnen at Josef ikke hadde skaffet seg en ny kone tidligere. Han hadde nok savnet Esther veldig. Hun hadde vært en av landsbyens vakreste kvinner, og hun var fruktbar. Ble med barn rett etter bryllupet, og sønn nummer to ble født bare litt over et år etter den første. Og nå skulle Maria, hennes Maria, bli mor for de to sønnene til Josef. Og om ikke lenge skulle Maria selv få et lite liv som vokste under bringen hennes. Insalla. Hvis Gud ville.

Maria så så ivrig ut der hun satt. Ja, et besøk hos Elisabeth kunne gjøre henne godt. Hun kunne selv følge henne opp til Elisabeth. Den gamle kroppen hennes kunne fortsatt klare reisen. Det var lenge siden hun hadde vært hos Elisabeth nå. De kunne ha godt av turen begge to. Hun hadde dessuten hørt at svangerskapet var vanskelig både for Elisabeth og for Sakarja. Sakarja var ingen enkel mann, han hadde alltid vært innesluttet, en mann av få ord. Men nå gikk ryktet om at han totalt hadde sluttet å snakke. Og så avsides som de bodde kunne ikke dette være lett for Elisabeth. Hun kikket smilende på datteren. Det hadde kommet en egen glød over henne i det siste, en rødme i kinnene, brystene hennes hadde begynt å vokse, hoftene likeså. Hadde hun ikke visst bedre skulle hun nesten tro at Maria var med barn. Men det var jo umulig. Hun og Josef var trolovet og skulle gifte deg, men enda var det en god stund til de kunne dele seng.

Hun strekte ut beina, gned korsryggen og kikket smilende bort på datteren. God ide Maria. Og jeg tror jammen at jeg selv vil følge deg oppover og bli noen dager. Det er lenge siden jeg har møtt Elisabeth nå. En skikkelig kvinnfolkprat kan gjøre oss begge godt. Og du har rett, du kan være en god hjelper for Elisabeth disse siste ukene av svangerskapet hennes.