Og Gud sa:
”Dette tegnet setter jeg i for pakten mellom meg og dere
Og hver levende skapning
som er hos dere
i kommende slektsledd til alle tider.
Jeg setter buen min i skyene,
den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
Når jeg samler skyer over jorden
og buen blir synlig i skyene,
da vil jeg tenke på pakten
mellom meg og dere
og hver levende skapning,
av kjøtt og blod.
Aldri mer skal vannet bli til en storflom.
Når buen viser seg i skyene,
vil jeg se den og tenke på
den evige pakten
mellom Gud og
hver levende skapning
av kjøtt og blod på jorden”
1.Mos 9, 12-16
Regnbuen
Anna sitter på morens fang. Hun vil så gjerne fortelle moren om regnbuen som buer seg over båthuset der ute. Fargene som leker sisten og vil være med ut og dra garn, oransje som strekker seg mot vintersola for å si god natt, brun som lengter etter vinteren og den lange, lange søvnen, blått som stuper kråke bortover bølgene. Hun leter etter ordene, hun er ikke gamle jenta og famler etter å forstå hva fargene vil si henne. Kanskje er dette tanker som har kommet senere, hver gang sol og regn har møttes i en fargesprakende bue. Men allerede den gang, på mammas fang, hører hun fargenes fortellinger og hun ønsker å dele dem, må dele dem. Bare når hun gir dem ord blir fargene klare, glansfulle, regnbuen blir tydeligere og forsvinner ikke så fort hun lukker øynene noen sekunder. Anna myser, våger ikke lukke øynene helt; «Gult mamma, hører du den gule musikken. Den piper. Blå musikk er mye finere, den gjør meg glad, på en sånn trist måte». Jenta åpnet øynene, og regnbuen er der fremdeles. Enda tydeligere nå.
«Du har så mange rare tanker Anna». Mamma dytter Anna ned fra fanget men lar henne sitte i vevstolen ved siden av seg. Bare hun ikke forstyrrer armen som slår skyttelen. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det er filleryene hun jobber med nå i formiddag, og da er hun umulig å snakke med. Filleryene er grå og stygge synes Anna. Den gamle røde genseren som var blitt for liten og som hun hadde hjulpet moren med å klippe opp i lange, tynne remser og nøstet opp til store, eggeformede nøster. Den glade, dansende rødfargen som Anna hadde vært så glad i, så stolt over. Nå forsvinner den innimellom slitet, bekymringene, hverdagene som moren vever inn i mattene. Anna sitter musestille. Hun kjenner at skulderen til mamma er stram, skyttelen slår hardt, fort. Filleryen vokser, og når Anna titter godt etter kan hun så vidt se at det er ganske mange forskjellige farger. Ikke bare den røde genseren, der er mammas gamle forkle også, det med de store, flotte appelsinene, og en av onkel Gunnars gamle rutete arbeidsskjorter. Der er kjøkkenduken til gamle moster Ane, hun som Anna har arvet navnet sitt av, og der er en strålende fiolett som Anna aldri har sett før. Fargene er der jo. Rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett.
Annas øyne følger skyttelen, og prøver å trekke fram regnbuen fra det triste og grå. Hun vil så gjerne fortelle mamma at regnbuen finnes her også, i de gamle fillene, i slitet, i de taktfaste skyttelslagene. Men hun er redd for at mamma blir sint om hun forstyrrer mer.
Sakte glir Annas øyenlokk igjen. I drømmen er alle triste gråfarger borte. Hun er ute på en blomstereng. Blåklokkene strekkes seg ivrige mot henne, går slett ikke istykker om hun uforvarende kommer til å trampe på en, der hun ivrig løper etter en skinnende gul sommerfugl. Anna merker ikke at moren sukker tungt. Stryker håret vekk fra pannen, løfter Anne varsomt opp fra vevstolen og bærer henne over til skuvsenga som står i hjørnet borte ved den gamle ovnen. Hun legger et teppe over Anna, og varsomt, uendelig varsomt, bøyer hun seg over den lille jenta og plasserer et forsiktig kyss på pannen hennes. I Annas drøm har den sitrongule sommerfuglen akkurat unnsluppet de lubne små hendene hennes og stryker forbi nesen og pannen på vei opp mot den blå, blå himmelen.
Da hun våkner er veven stille. Anna kjenner redselen krype opp fra tærne. Har moren vært nødt til å dra ut uten henne igjen? Er hun helt alene nå? Men så hører hun stemmer inne fra stuen. Dempede stemmer. Hun kan ikke skjelne ordene som blir sagt, men hun vet det likevel. Onkel Gunnar er kommet!
Onkel Gunnar er broren til mamma, som reiste fra øya før Anna ble født. Som drog til København for å studere musikk. Onkel Gunnar reiser verden rundt nå med musikken sin og kan være borte i måneder av gangen, men hver gang han kommer hjem har han med seg den store verden tilbake til øya. Anna elsker onkel Gunnar og får aldri nok av historiene hans. Av fargene hans. Av musikken hans.
Onkel Gunnar er alle fargene Anna vet om, og enda mange fler som hun enda ikke kjenner. Søvnen er som blåst av henne. Hun spretter opp av sengen og løper inn i stua. Snubler i dørkarmen, og faller rett inn i de store trygge armene til onkelen. Redselen har ikke helt klart å slippe taket, og hun hikster inn mot skjegget hans. «Jeg våknet og fant ikke mamma. Jeg var så sikker på at hun hadde gått ut og jeg ble så redd så redd, men så hørte jeg stemmer og visste at du var kommet. Nå er jeg ikke redd lenger. Nå er jo du her». Gunnar kikker spørrende bort på søsteren sin før han klemmer Anna hardt og lenge. «Ja kjære blåklokken min. Nå er jeg her. Og det er da ingenting å være redd for. Nå har mamma lovet å koke kaffe til meg. Hvis du er snill jente og klør meg godt i skjegget så kanskje du kan få dyppe en sukkerbit opp i kaffekoppen min.»
Anna smiler, gnir kinnet sitt mot onkelens røde skjegg og ler når det kiler henne.
Moren sier ingenting, men Anna kan se at kinnene har fått en varm, god rødfarge. Hun er nok også glad for at onkel Gunnar har kommet. Anna ser det på måten hun beveger seg på. Skrittene er ikke så slepende, skuldrene ikke så stramme. Mamma har fått et snev av farge, hun er ikke bare grå lenger.
:::::::::::::::::::::::::::::::
For mange år siden hadde jeg en drøm om å skrive ei bok. Hadde ideen klar og skrev litt nå og litt da. Satte meg gjerne på en cafe i byen etter arbeidstid og skrev et kapittel, fikk nye ideer på bussen og skrev stikkord i ei notatbok, skrev hjemme, skrev på hytta, hadde kontakt med et forlag som var veldig interessert og kom så langt at jeg vurderte å gå ned i redusert stilling på jobb for å få tid til å skrive. Så fikk jeg, midt i dette, en utfordring på jobb om å søke en lederstilling, noe jeg etter mye telling på knapper sa ja til, og dermed ble skrivinga lagt på hytta. Når jeg blir pensjonist, tenkte jeg rett som det var, da blir det tid til å skrive.
Vel, nå har jeg vært pensjonist i 5 år, og så veldig mye skriving har det ikke blitt. Men den ufullendt boka ligger der, historien om jenta Anna Blåklokke, og om det ikke blir bok noen gang kan jeg jo bruke noen av fortellingene. Og da jeg bestemte meg for at denne ukas tema skal være regnbuen, passet det fint å starte med den aller første fortellingen om Anna.
Når jeg skriver dette (det er enda noen dager til Blåklokkeveien nr 6 kommer ut) er regnbuen aktuell knyttet til et vedtak på KrFs landsmøte hvor de har vedtatt at partiet går inn for å forby flagging av regnbueflagg i skoler og barnehage. Dette er ikke mitt tema, annet enn at jeg siterer vår kong Olav Vs ord "nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter og gutter og jenter som er glad i hverandre". Det er heller ikke prideflagget med sine seks farger jeg vil konsentrere meg om. Nei, mitt tema er regnbuen slik vi ser den på himmelen, som i Bibelen blir tolket som et tegn fra Gud. Regnbuen med sine sju farger, rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett. Regnbuen som er alle fargene. Fargene som er all gleden.
Her blir det regnbue i mange varianter.
Så la oss komme i gang.
:::::::::::::::::::::
Regnbuestrikk
Som aktiv strikker i over 60 år, og som en som ikke klarer å kaste noe, sitter jeg igjen med mye restegarn. Veldig mye. Hadde lenge mye garn i akryl. Det har jeg sortert og gitt til barnehage/SFO, der er det alltid bruk for garn i friske farger. Så nå er det mest ullgarn jeg har, og litt bomull. Jeg har nesten alltid strikket i ganske tynt garn, og brukt pinne 2 1/2 til 3 1/2, og for noen år siden sorterte jeg garnet etter farger, og hadde en boks til hver farge, rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett, og en til hvitt, svart, grått og de ulike beigefargene. Så kunne jeg plukke som jeg ville og sette sammen det ene prosjektet etter det andre i regnbuefarger. Se bare her:
Førsteklasses border
Jeg husker enda gleden ved å tegne fargerike border i skrivebøkene mine da jeg gikk i første klasse. Med tungespissen ut av ene munnviken og svette fingre som holdt hardt om fargeblyanten, tegnet jeg den ene borden etter den andre. Bokstavene var lette å forme, jeg hadde allerede både lest og skrevet i flere år, men å skape border var nytt for meg .
Jeg har fremdeles to av disse skrivebøkene, nå rundt 60 år gamle, og tar de fram av og til og bruker dem som inspirasjon i mønsterstrikk. På bildet ser du en liten del av et skjerf jeg startet på i fastetiden (regnbuetiden) for flere år siden. Skjerfet er strikket på rundpinne og skal ikke klippes opp, sånn at når det er langt nok er det bare å felle av, sy sammen i de to endene og så har jeg et tykt, dobbelt, fargerikt skjerf.
Artig å bla gjennom skrivebøkene og mimre fra småskoletiden på Åsvang skole i Trondheim, med lærerinne Aasta Prøsch, artig å finne fram restegarn i regnbuefarger. Artig å lage strikkemønster inspirert av brdene min barnehand tegnet, den gang da.......
Østenfor sol, et restegarnsteppe
Det startet i fastetiden 2022, altså for litt over tre år siden. Da hadde jeg mange år på rad jobbet med ulike regnbueprosjekt av restegarn i fastetiden. Jeg vred hjernen med å prøve å finne på et nytt prosjekt for året, og endte opp med, ikke sju, men kun tre av regnbuens farger, rødt, oransje og fiolett.
I bakhodet hadde jeg en reportasje fra et britisk interiørmagasin for mange, mange år siden, en leilighet i London innredet med orientalske tepper, skinnpuffer, reiseminner og vakre farger i nettopp oransje, rødt og fiolett.
Jeg fant fram det jeg hadde av restegarn i de rette fargenyansene, og satte i gang.
Jeg heklet hjemme, jeg heklet i drivhuset.......
....... jeg heklet på pizzarestaurant i Stockholm,
jeg heklet på Capri,
og i Venezia,
og lappene ble flere og flere.
Innimellom har det fått hvile lenge, så har det vokst med en lapp eller ti før det har fått hvile igjen.
I påska i fjor tok jeg det med på hytta og begynte å sy det sammen,
Og så, etter noen timers arbeid, ble det rett og slett ferdig.
Jeg er strålende fornøyd.
Blomsterinspirasjon
Jeg har latt tre blomstrende primula jeg kjøpte i forrige uke hjelpe meg til å plukke ut garn fra sokkerestegarnslageret til et nytt par sokker. Kan jo ikke annet enn bli glad av disse fargene?
En blomstrende løytnantshjerte i hyttehagen.
Jeg oppdaget for noen år siden gleden ved å dyrke georginen/dahlia og klarer ikke å stoppe. Så nå er det georginer både i hagen, i bokhylla og i strikketøyet.
Og så er det denne regnbuejakka da, strikket kunn av restegarn. Jeg blir glad når jeg har den på meg!
:::::::::::::::::::::::::::::::::::
Vi har kommet til mai, og her hos meg tar hagen mer og mer av tiden. Skulle gjerne vært der ute, og i drivhuset hele tiden jeg, men det går jo ikke akkurat an....... Uansett, det blir mindre tid til innesysler som å skrive dette bloggmagasinet for eksempel. Det hele startet litt impulsivt for noen uker siden, og her er jeg altså, men et nytt Blåklokkeveien hver fredag. Tør ikke love at jeg klarer å fortsette med det, kanskje blir det noen ganger to uker mellom hver utgivelse, kanskje noen ganger enda mer. Jeg vet ikke helt enda.
Hadde egentlig en plan om et nytt lite kapittel her, denne uka, om fargerike regnbuesalater, men det har sluttet å regne, og hagen roper så høyt på meg at jeg ikke har noe annet valg enn å høre, og lyde. Så regnbuesalatene får vente til en annen gang.
:::::::::::::::::::::::::::
Takk for denne gang, og takk for at du leser Blåklokkeveien.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]
Comments