Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 4 i 2025. Langfredagsfjæra

@brittarnhild

 

 

Langfredag. Den svarte dagen. Årets mørkeste og tyngste dag. I kirken er alteret tomt, og i løpet av gudstjenesten leses hele Jesu lidelseshistorie. Det eneste man fra gammelt av kunne pynte alteret med, var fem røde roser, en rose for hvert av Jesu sår. I regnbuekalenderen som har fulgt oss gjennom fastetiden, har vi kommet til den mørkeste fargen, en fiolett som er nesten svart. Fra gammelt av var dette en helligdag det var lov å arbeide. Ja, ikke bare lov, en skulle gjerne gjøre det tyngste arbeidet denne dagen, arbeid en kviet seg for. Og etter arbeidet skulle det spises dårlig mat, gjerne med mye salt sånn at en ble uutholdelig tørst. Hanen er et langfredagssymbol- den minner oss om Peters fornektelse. Vet du at dette er opphavet til værhanen - som snur seg etter vinden.

Ja, i dag er det langfredag. Vi er fortsatt i fastetiden, men det er bare timer igjen nå, så er påsketiden, oppstandelsestiden her.

Velkommen til utgave 4 av Blåklokkeveien, et bloggmagasin for et enklere liv.

 

Langfredagsfjæra

 

 

Begrepet "langfredagsfjære" var helt ukjent for meg inntil for noen få år siden. Nå har jeg gjort det til en fast tradisjon med en vandring i fjæra på langfredag. Etter at jeg først hørte om det, har jeg prøvd å sjekke litt, noe som slett ikke er lett. Har snakket med noen få venner som har tradisjon med langfredagsfjære og har lest litt på nettet, men det er omtrent alt, så om du har mer informasjon er jeg lutter øre. 

Wikipedia forteller meg at begrepet brukes mest på Helgelandskysten, men også andre steder i landet er uttrykket vanlig. Og at det blir en eller annen form for langfjære på langfredag kan vi være sikre på. Flo og fjære påvirkes av månen og i uka før påskedagen er det alltid fullmåne. Hvordan jeg vet det, jo, for 1.påskedag kommer på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, dermed MÅ det være fullmåne en av dagene i den stille uke. Så kan nok langfjæra, eller storfjæra som den også kalles, sikkert være større på noen av de andre dagene, noen år, men altså, langfredag og langfjære hører sammen.

Som jeg skrev i forrige nummer så har jeg mange ganger feiret påske i Italia, og da har jeg gjerne vært langt fra sjøen. Men de senere årene er det hytta på Nordmøre vi har vært på, nærmere bestemt Aure kommune, og dermed er det fjæra nedenfor Aure kirke som har blitt langfredagsfjærestedet mitt. Merkelig nok har Terje og jeg alltid hatt området for oss selv de langfredagskveldene vi har vært der. Nå er det jo kort avstand til havet uansett hvor du befinner deg i denne kommunen, men likevel. At ikke flere har fått øynene opp for hvor vakkert det er nedenfor den gamle hvite kirka akkurat på denne kvelden, skjønner jeg ikke. Men dem om det.

Vi har god tid når vi rusler rundt i langfredagsfjæra, ja, når jeg vandrer i fjæra ellers også, noe jeg svært gjerne gjør når jeg har mulighet. Jeg kan lite om skjell og muslinger og snegler og alt det andre jeg snubler over. Lenge gjorde ikke det noe, men så er det gjerne sånn da at når du blir ekstra glad i noe (eller noen) vil du gjerne vite mer. Høsten 2023 tilbragte vi ei uke på Jersey i den britiske kanal, sammen med gode venner. Der fant jeg denne boka "Beach Combing" av Sadie Small, og en ny verden åpenbarte seg. På Jersey er det mange meters forskjell på flo og fjære, og dermed mange muligheter til spennende funn........og dermed må vi over i neste kapittel.......

 

Flo og fjære

 

Det er forskjell på flo og fjære i Norge, men nesten ingenting i forhold til hva det er på Jersey. Her kan forskjellen være opp til 12 meter. Ja, du leste riktig, 12 meter!

Våre venner, som er godt kjent på Jersey, tok oss en dag med ut til sørvest-tippen av øya, vi skulle vandre ut til fyret La Corbière. Ved fjære sjø kan man gå tørrskodd ut til fyret, ved flo er det plent umulig. Det var lett å gå langs den asfalterte veien, men det tok tid, jeg måtte stadig ut i "grøftekanten" for å ta bilder og se hva jeg fant av fine og spennende steiner og skjell. 

 

Seks timer seinere tok vi turen tilbake, og se hva som møtte oss da! Høyvann som slo mot klippene, frådende bølger. Jeg visste jo at veien vi ganske nylig hadde gått kom til å ligge under vann, men det var likevel skremmende å se styrken i naturkreftene.

Våre venner tok bilde av oss på samme sted, med seks timers mellomrom, og ivrig facebookbruker som jeg er måtte jeg bare dele:

Billedtekst:
"På Jersey kan det bli opp til 12 meters forskjell på fjære og flo. I dag gikk vi tørrskodd ut til Corbiere Lighthouse klokka 12, mens vannet var på det laveste. Og så drog vi tilbake 6 timer senere. Både skremmende og fascinerende å oppleve kreftene som finnes der ute."

Det ble forresten en morsom historie av det. Ei amerikansk venninne som følger mine oppdateringer på Facebook, bruker automatisk oversettelse. Hun kunne ikke forstå hva "feather and flow" betydde!

 

 

Nordøst i England, helt opp mot grensa til Skotland, ligger tidevannsøya Lindisfarne, eller "The Holy Island" som øya også kalles. Ved fjære sjø kan man kjøre over til øya, ved flo er øya helt avsondret.

 

 

For mange år siden hadde jeg gleden av å ta med meg ei gruppe diakoner fra Nidaros bispedømme på studietur til Lindisfarne. Da gikk vi en dag pilegrimsleden fra fastlandet over "havbunnen" til øya. Da vi nådde fast grunn stoppet vi og vasket hverandres føtter. En sterk opplevelse.

 

Påskekrim

Påske og krim hører sammen. Det sendes serier med påskekrim på TV, vi leser hyllemetre med krimbøker, du finner hvert år et nytt lite krimmysterium på melkekartongene, ja, kort sagt, påske og krim hører sammen.

Jeg er veldig glad i bøker, leser mye i mange ulike genre. Men akkurat krim er jeg egentlig ikke så begeistret for. I alle fall ikke mye av den krimmen som skrives i dag. Har akkurat lest ei bok i genren "Nordic noir" (til neste møte i lesegruppa mi) og måtte tvinge meg til å lese den ferdig, joda, det var mye morsomt i boka, men du verden så makabert. 

Men så er det jo unntak da. Heldigvis en god del unntak, og jeg har de siste par årene oppdaget flere av dem. Og jeg har alltid elsket ett av "unntakene". Dame Agatha Christie og hennes to sjarmerende detektiver Hercule Poirot og Miss Marple. Agatha Christie har skrevet over 80 krimbøker, og jeg har rundt halvparten av dem i bokhylla på hytta, og alltid ei på gang, på nattbordet. Har lest alle mange ganger, men det gjør ingen ting. Når jeg tar den fram for å lese den på nytt har jeg nesten alltid glemt hvem morderen er, og om jeg likevel kommer på det underveis, er boken like frydefull lesing likevel.

Jeg har bestemt meg for å lese masse Agatha Christie denne påska. I tillegg til alle de gamle pocketbøkene hennes som står her ute har jeg tatt med både hennes selvbiografi, og "Agatha Christie, The Grand Tour. Letters and Photographs from the British Empire Expedition", så jeg skal da jammen ikke gå tom for lesestoff med det første.

Bibelselskapet og Den norske Misjonsselskap har gitt ut et påskehefte de kaller "Stille Dager. Påskemagasinet 2025"  Vi bruker heftet som høytlesing etter frokost, og kom i dag til en artikkel som handlet nettopp om nordmenn og påskekrim, og om Agatha Christie sin "whodonnit-genre". Artikkelen er skrevet av Laura Djupvik, og som referanser nevner hun blant annet podcasten Shedunnit, med Caroline Crampton, episode: Clerical crimes, november 2022.

Krimdronningen Agatha Christie (1890 - 1976) er befant midt i the Golden age of crime fiction. Historiene hennes er stort sett plassert i mellomkrigstiden, en tid i Europa preget av usikkerhet, arbeidsløshet, økonomisk nedgang og politisk uro. 

Jeg siterer fra Laura Djupvik sin artikkel:

I Christies bøker foregår handlinga ofte i ein koseleg landsby med eit tydeleg sosialt hierarki. Folk gjer det dei alltid har gjort, dei jobbar, prater med kvarandre, klipper hekken, samlar inn pengar til gode formål, syng i kor og knivstikk eller forgifter kvarandre.Når eit lik dukkar opp skjer som regel dette: Politiet står fast og kjem ikke av flekken........Ein whodunnit er ikke så enkel som det kan sjå ut til. I den fabelaktige podcasten Shedunnit påpeikar Caroline Crampton at ein klassisk whodunnit må ha to plan eller nivå: Bakanfor dagliglivets sol og skugge, som te-drikking og drap, ligg større og meir djuptloddande spørsmål på lur.......Kva slags krefter er i sving her? Kva er drivkrafta og motivet? Rettferd, skuld, hemn, spørsmål om lov og orden.

I datidens Englan hadde presten en viktig funksjon, han hadde førstehåndskunnskap til folk og møtte folk på alle trinn på rangstigen. Kanskje har Miss Marple en liknende funksjon, funderer Laura Djupvik. Miss Marple og til dels også Hercule Poirot, er plassert midt i kirkelandskapet i England, og kanskje kan krim møte religion? Mord er en uopprettelig handling, og jeg siterer videre: ein kan levere tilbake pengar eller ein stolen lysestake, men ikke eit stole liv. "Menneskelige vesener er så mye mere sårbare og følsomme enn noen kan tro " seier Marple og her er det opent om ho viser til morderen eller offeret. Kanskje til begge to. Den som drep har oppheva seg sjølv til hersker over liv og død, til ein gud. Ikke sjeldan viser krimmen ein moralsk harme over urett og åtvarar om kva eit menneske er i stand til. Enkeltmennesker står på terskelen til godt eller vondt. I det overskridende møter krimlitteraturen religionen.

 

Her var det mange spennende tanker. Påskeferien fortsetter. Jeg feirer videre sammen med Dame Agatha, og åpner innimellom Bibelen og salmeboka. Leser om Jesu død og oppstandelse, og synger fra vår utrolig rike salmeskatt.

 

 

 

Den tomme grav

Jeg samler på julekrybber. Har gjort det i over 20 år, og har flere hundre ulike krybber fra rundt omkring i verden. Kan selvsagt ikke sette opp alle i advents- og juletida, men likevel, kommer du på besøk til oss i desember eller januar vil du ikke være i tvil. Da er det julekrybber over alt.

Som jeg skrev litt om i forrige utgave av Blåklokkeveien så samler jeg på påskeegg også, eller samler og samler, jeg har da i alle fall noen, og koser meg med å pynte til påske ved hjelp av de. Sammen med påskekyllinger og påskeliljer. Men en tom grav har jeg aldri hatt. Det er et bilde av en i fastetidsboka mi, og jeg har lenge tenkt at jeg vil lage en selv, og endelig, i år ble det. En plantedekorasjon med hvite perleblomster og mørkerøde ruteliljer sammen med kvister av gåsunger. De kvistene plukket jeg med meg fra fars grav noen dager etter begravelsen i februar, så de har en sterk symbolverdi. Så har jeg plukket noen små steiner og laget en åpen grav av dem. 

 

Graven brast! Jesus lever!

 

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter;
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefullt av døde
imot påskemorgenrøde.

Takk, du store seierherre;
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
I det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Takk for all din fødsels glede,
takk for alt ditt guddomsord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.
                             
                                                              Thomas Kingo

Comments

[Ardi]

There is another crime series I know you'd like, Britt-Arnhild. It's set in Venice and the books are written by Donna Leon. Happy Easter to you all and to the ladies of the book club. I remember you all sharing your thoughts on the book "we" read.

[BrittArnhild]

I love Donna Leon´s books Ardi. Have read them many times over the years. For the moment I am listening to the series on Storytelling :-)