Blåklokkeveien

Vårboka III

@brittarnhild

(opprinnelig skrevet 19.mars)

Nesten vårjevndøgn, og det er lyst ute når jeg står opp. Selv for en morgenfugl som meg. Da er det godt å sitte i godstolen og ta imot dagen.

Trekkfuglene er såvidt begynt å komme tilbake. De meldte på nyheten i går kveld at tjelden er tilbake, og vipa, men at storinnrykket er ventet i neste uke. I hagen vår bor det ei rødstrupe, eller minst to, for de hekker hvert år i de store grantrærne bak i hagen. I dag så jeg den for første gang i år, den hoppet rundt på bakken og plukket solsikkefrø, satt ei god stund oppe på muren og kikket seg rundt med de svarte, kulerunde øynene sine, fløy litt rundt fra busk til busk, som om den ville "bo seg inn" etter en lang vinter ved Middelhavet. 

Så kom det to pilfink og satte seg i den japanske lønna. Pilfinken er standfugl og holder seg stort sett på samme plass hele året, men den har vært sjelden å se i Akeleiehagen i vinter. Gjennom sommerhalvåret er det massevis av dem, men de holder seg sammen med gråspurven, så du må vite om de svarte kinnflekkene for å kunne skille dem.

Selma Lagerlöf har skrevet en nydelig legende om rødstrupen og den gang brystet dens ble farget rødt, da den trakk ut en torn fra Kristi tornekrans som hadde satt seg fast i Frelserens panne. Dette er opprinnelig en legende om stillitsen, og den fuglen finner du ofte i kirkekunsten, særlig i renessansen, som et symbol på Kristus. Stillitsen er mindre vanlig enn rødstrupen her oppe i nord. Mon tro om det er derfor Selma valgte å skrive om rødstrupen i stedet. Jeg ser for meg at hun hadde en rødstrupe som trippet rundt i hagen sin, at hun helt sikkert kjente til legenden om stillitsen, og valgte å skrive sin egen versjon med den nydelige rødstrupen som hovedperson.

Bakken opp mot skogen er nesten snøfri nå, der den ligger mot vest og nyter morgensola. I flere dager har en rådyrfamilie spist frokosten sin der.

 

Vårboka II

@brittarnhild

Å komme hjem fra påskeferie på fjellet var å komme hjem til våren. Snøen var smeltet utenfor garasjen, og vi kunne hoppe paradis, spille basse og kappe land. Inne i garasjen fant jeg fram ballen min og ei gammel sykkelpumpe, pumpet opp ballen og begynte å kaste mot garasjeveggen. Et kast mot veggen, ta imot ballen, to ganger mot veggen og ned i bakken før jeg tok imot ballen, tre ganger hvor ballen spratt i bakken før den traff veggen, og så ta imot, fire ganger mot veggen, klapp i hendene, ta imot, fem ganger ballen under høyre fot, treffe veggen, ta imot, så det samme med ballen under venstre fot, og så da.......hvordan var det nå igjen? Mor som var barn på 30-tallet var en mester i denne balleken, og lærte villig bort.

Så kom Hilde, bestevenninna fra nabohuset med hoppetauet sitt, jeg løp inn og hentet mitt, og konkurransen om å klare flest hopp var i gang.

Langtau, hoppestrikk, langball, slåball, kanonball, stylter, du verden så mye artig vi ungene i gata hadde det. Syklene måtte fram, vaskes og pusses og smøres. Jeg hadde en blå DBS damesykkel, men hang mest med guttene som hadde sykler med stang og tre gir. Vi var ikke gamle før vi syklet søndagstur rundt Jonsvatnet, ikke skjønner jeg at mor og var lot oss få lov, men du verden så artig det var. Og på vei hjem stoppet vi hos tante Solbjørg i Bratsberg og fikk så mye saft vi ville hva.

Skolen startet opp igjen etter påskeferien. Tykke beksømsko ble byttet ut med småsko. Jeg trengte nye, mor hadde det travelt så far ble meg til byen på skohandel og jeg kom hjem med et par harde, stygge semsketsko to nummer for store, så jeg hadde noe å vokse i. Kritt, hoppetau og strikk var med i skolesekken, og friminuttene var alltid altfor korte.

Jeg forteller Terje om vårminnene mine, og han forteller at favorittleken hans var å vippe pinne, eller jeppa pinne som de kalte det. Denne leken var ny for meg, og jeg får en grundig innføring.

Når våren endelig kommer hit har vi mye spennende å lære barnebarna.

 

Årets første leirfivel, Årboka I

@brittarnhild

Et av de aller første vårtegnene, leirfivel, hestehov, tussilago farfar.

Jeg drog ned til Nedre Leirfoss, på jakt etter våren. Fortsatt en god del is igjen langs stien, så det var godt å ha piggsko. Men ellers var mye av snøen forsvunnet. Håpet mitt var å finne leirfivel, så jeg gikk sakte og kikket godt til begge sider. Men nei, ikke antydning en gang. Så til slutt måtte jeg bare kjøre hjem. Og dermed skjedde det, i veikanten i Kroppanmarka lyste det gult. Ingen steder å stoppe bilen akkurat der, men på parkeringsplassen ved REMA 1000 (kundeparkering max 1t) var det god plass. Jeg hadde ikke noe behov for å handle, men hadde noen spurt meg kunne jeg alltids gått inn og kjøpt et par appelsiner. Ingen spurte, så jeg gikk ned til der jeg hadde sett blomstene, og der var de, 5 lysende små soler. Jeg så ingen flere i nærheten, så jeg plukket med meg 3 og lot de to andre stå, så kan noen andre ha glede av dem.

Hestehov er en gammel medisinplante som har vært brukt mot hoste både i vesten og i Kina. Blomster og blader har blitt røkt eller brukt som urtete. Dioskorides, en gresk lege i det første århundre, anbefalte urten mot tørrhoste og andre som hadde vanskelig for å puste. Også Plinius og Hippokrates omtalte plantens medisinske virkning. I dag frarådes det å bruke planten medisinsk, fordi den inneholder et kreftframkallende stoff kalt pyrrolizidinalkaloider.

Jeg elsket å plukke leitfivel da jeg var barn. Plukket mengder. En dag drog jeg og nabojenta Ruth ut på "fangst". Gikk hjemmefra, fra Blåklokkeveien, og helt ned til Lerkendal Hageby og plukket flere bæreposer fulle. Da vi kom hjem var det ikke noe sted å gjøre av blomstene, begynte å visne gjorde de også, de hadde jo ligget i bæreposene i flere timer uten vann, så vi kastet dem.