Blåklokkeveien

Our ancestors didn't have books

@brittarnhild

Rod Mason tilhører Australias urbefolkning og som sådan bærer han med seg tusenårige minner og fortellinger fra sitt folk. Jeg har i dag lest en artikkel skrevet av Charles Massy, en australsk bonde og god venn av Mason. Øyeåpnende og fengslende forteller Rod Mason om hvordan de katastrofale skogbrannene kunne vært unngått om menneskene hadde tatt seg tid til å forstå naturen.

Our ancestors didn't have books, but we had good memory. We wrote our journey on the landscape and in the landscape. and even to this day we can read our story backward from here.

Moder jord står ovenfor enorme utfordringer. Det går ikke en dag uten at nyhetene informerer oss om katastrofer rundt om i verden. Pessimismen kan lett ta overhånd, men jo mer jeg leser (akkurat nå leser jeg en svært interessant bok med ulike essays innen dette temaet, gitt ut av Granta, The Magazine of New Writing høsten 2020) jo mer optimistisk våger jeg å være. Det skjer en oppvåkning, vi tar ansvar, vi reduserer forbruk, vi legger til rette for at våre barnebarn også skal få leve og vokse på denne vakre jorda vår.

Vi har en lang, bratt vei å gå, og det er ikke gitt at vi lykkes. Men håper er der. Vi må fortsette vandringen. Små skritt, store skritt, litt hvile underveis, men bare for å samle krefter til å komme oss videre. Vi har alt å vinne. Alt å tape. 

Cause those trees were the only ones left to tell the story, just like my people. When the trees are gone, no story.

 

 

Ferie når man er pensjonist?

@brittarnhild

 

Hva betyr det egentlig å ha ferie når man er pensjonist?
Må man reise bort når det er ferie?
Hva har jeg mest lyst til?

Terje jobber enda, såvidt. Han slo av datamaskina si på onsdag, så hadde vi litt forskjelling som måtte gjøres på torsdag formiddag, men fra torsdag ettermiddag var det ferie, det var rett og slett FERIE.

Pippi måtte begynne på skole for å kunne kjenne på den gode feriefølelsen. Jeg har et langt yrkesaktivt liv bak meg og trenger slett ikke begynne på skole for å kjenne at det er ferie. Men det er litt rart likevel. I over et år nå har jeg vært pensjonist, og har stort sett kunnet disponere dagene mine akkurat som jeg vil. Og på mange måter er det jo nettopp det som er ferie. Eller er det ikke?

Vi har alltid reist bort i ferien. Gjerne til utlandet. Mangt et år tellet vi dagene fram til ferien, så kom endelig den siste arbeidsdagen, en fredag, sliten hjem fra jobb, og etter at ungene var i seng kom vi endelig i gang med pakking. Holdt gjerne på til langt over midnatt, og så var det å kjøre avgårde rett etter frokost lørdag morgen. Til mine svigerforeldre på Moi, til Danmark, nordover i Norge eller etter hvert sørover i Europa. Uker fulle av opplevelser foran oss.

Coronaepidemien har forandret på dette. Men ikke bare den. Alderen har nok helt sikkert noe å si også. Vi skal ut på biltur etter hvert i år også, men nå de første dagene er vi på hytta. Helt uten program.......nesten. Og jeg kjenner at jeg nyter hver nye dag. Fulle av opplevelser er de også, om enn annerledes kanskje. Kaffe utendørs med gode venner mens en trost hopper på plena foran oss, stopper, legger hodet på skakke og hakker lynraskt ned i gresset og drar opp en meitemark, sjøfugl som skriker, er det en terne, eller kanskje en tjeld? Et vann fullt av nøkkeroser, så mange nøkkeroser var det da slett ikke her i fjor. Havtåka som kommer sigende inn og gir velsignet avkjøling etter et varm dag. Ei hvit sandstrand og iskaldt atlanterhav som det er forfriskende deilig å bade i. En låvesvale som flyr inn gjennom ei åpen låvedør. Et åpent galleri med håndlagede dukker som fyller meg med latter og glede. Et nyåpnet bakeri som lager verdens beste havrebrød.