@brittarnhild
10.mars 2020 arrangerte jeg fagdag for diakoner og diakoniarbeidere i Nidaros. Det ble på mange måter min siste arbeidsdag etter et langt, yrkesaktivt liv. 11.mars hadde jeg fridag, 12.mars stengte landet ned, så hadde jeg to uker med hjemmekontor hvor jeg egentlig ikke fikk gjort så veldig mye, det meste av det jeg hadde planlagt var jo diverse avskjeder, for, da april kom gikk jeg ut i ferie, 1.mai var jeg offisielt pensjonist (med AFP)
"Gi deg selv et år før du vet hva det egentlig vis si å være pensjonist", var et av mange gode råd jeg fikk. Det er noen uker igjen før det har gått et år, men i dag er det altså ett år siden jeg tok avskjed med diakonene, og egentlig med både kontor og kollegaer.
Pandemien har gjort mitt første år som pensjonist annerledes. Flere reiser som jeg hadde gledet meg til lenge,ble avlyst, strikkeretreat i Toscana, strikkefestival på Island, biltur til Stockholm, tur til Mellom-Europa og pasjonsspillet i Oberammergau. Frivillige engasjement jeg hadde sett for meg ble umulige på grunn av pandemien. Fysisk kontakt med familie og naboer ble sterkt redusert. Ja, vi vet jo alle hvordan det har vært og fortsatt er. Andre ting har jeg fått god tid til. En høst full av fantastiske turer i Bymarka med det mål for øyet å oppsøke flest mulig vann, dammer og tjern. Lese bøker. Jobbe i, og nyte hage og drivhus. Skrive, blogge, lage podcastepisoder i Britt Arnhilds verden, og ikke minst.......
.......STRIKKE! Strikkeinteressen, strikkegleden, det å utforske nye teknikker, nytt garn, møte nye strikkevenner, utvikle vennskap. Alt dette har vært med på å gi livet mitt en rikdom jeg kanskje egentlig ikke aner rekkevidden av, enda.
Strikkefestival på Island ble avlyst, men jeg rakk å bli digitalkjent med noen ivrige strikkere på Sagaøya og for noen uker siden kom det en spennende forespørsel til meg via instagram. Den islandske strikkefestivalen skulle arrangere digital workshop med tema "knitted postcards", britisk kursleder, så språket skulle ikke være noe problem. Om jeg ville være med? Jeg slo til umiddelbart, og tre torsdagskvelder nå har jeg sittet foran skjermen sammen med en skotte og en gjeng islandske ivrige strikkere. En ny verden åpnet seg for meg. Ikke rent teknisk, jeg lærte vel egentlig ikke noe nytt, men det å strikke postkort, som for meg ganske umiddelbart ble å strikke dagbok, strikke dagboksblad.......et hav av muligheter, tanker og ideer dukket opp. Allerede etter første workshopkveld startet jeg på mitt første postkort, svaner i Nidelven, tjuvstartet vel egentlig, vi skulle ikke starte på selve strikkingen før andre kurskveld.......og i dag er jeg ferdig med mitt aller første dagboksblad, Iris i drivhuset.
Det vet jeg i alle fall helt sikkert. Jeg kommer aldri til å kjede meg et øyeblikk som pensjonist.
Comments