Her kunne jeg smile lenge

@brittarnhild

Jeg gruer for vinteren. Vel, ikke selve vinteren egentlig, men all isen og alt det glatte som følger med. Det å stolpre seg fram på blankisen med "livet som innsats", eller i alle fall armer og bein og hofter og jeg vet ikke hva som innsats. Vi er snart midt i november og denne forhatte stålisen kan i grunne dukke opp hver dag som helst. Det har vært flere frostnetter de siste ukene, men ingen snø og dermed ingen is heller. Litt glatt på asfalten i dag tidlig, men ikke verre enn at jeg "stod han av".

Og mens dag etter isfri dag går sin gang, mange av dem fulle av sol attpåtil, benytter jeg sjansen til fantastiske turer i marka. Jeg har vel slått meg til ro med at det ikke blir flere nye vann å besøke nå i høst, jeg har da kommet lenger enn jeg trodde på dette målet mitt om å besøke alle Bymarka vann, dammer og tjern, men jeg trenger jo ikke slutte med markaturene mine for det.

Så dermed drar jeg tilbake til gamle, kjære vann, hvor jeg har vært mange ganger før.

I dag ble det Lauglovatnet.

Hadde egentlig en liten plan om å gå videre opp til Velikvatnet og enda videre til neste vann, men da jeg kom til Lauglovatnet akkurat da klokka viste tid for formiddagsmat, det var ledig der jeg gjerne sitter og spiser, og strikker, og leser og skriver, og lytter og ser og nyter og smiler, så ble jeg rett og slett sittende der. Her kunne jeg smile lenge.

Og tenk, da jeg kom lå det en legende der og ventet på meg. Jeg trengte bare å ta opp dagboka mi og skrive den ned.

Kanskje ber den om å bli delt her en dag, kanskje gjør den det ikke.

 

Comments

[Ardi]

What a beautiful early morning walk, Britt-Arnhild. I love how the fog is playing hide-and-go-seek among the trees.