@brittarnhild
Det ble en sein lunsj på oss i dag, veldig sein. Klokka var vel nesten fire før paejaen kom på bordet. Det var så mye annet vi hadde lyst til å gjøre første, og dessuten hadde vi litt brød igjen fra frokosten som vi spiste rundt vanlig lunsjtid. men endelig satt vi ved et bord utendørs, med herlig utsikt til hav og fugler og kraftige brenninger, og bestilte paeja. "Det tar litt tid før den kommer på bordet" sa kelneren, "more or less 20 minutes." Ikke noe problem for oss det, vi har da ferie og kan godt vente litt på maten. De 20 minuttene ble første til 40 minutter, så til 50. "Kommer ikke paejaen snart?" spurte vi, og fikk masse beklagelser, det var så travelt i dag, den kommer om 5 minutter. Jeg kjente at jeg begynt å bli mektig irritert. Her hadde vi planer om både det ene og det andre, og nå gikk det ene ti-minuttet etter det andre.
Rett før det hadde gått en time stod paejaen på bordet. Smakte aldeles nydelig, akkurat som en av kelnerne hadde fortalt oss at den kom til å gjøre. Og jeg hadde fått tenkt meg om, så all irritasjon hadde blåst rett vest, langt utover Atlanterhavet. Tenk, her satt jeg, det er ferie, jeg er sammen med Terje, vi nyter livet og hverandre, og utsikten var rett og slett det som er favorittutsikten min over alle utsikter (rent bortsett fra hytteutsikten kanskje) - turkist hav, hvite dønninger, lavafjell og lyd når bølgene slår not land som er vakrere enn noen annen lyd.
Jeg hadde verken bok til å lese i eller dagbok til å skrive i mens vi satt der. Men jeg hadde livet, og sansene, lyder og lykter og syn.......og.......jeg hadde mannen jeg elsker.
Det er den første dagen i det nye året, og jeg er godt i gang med nyttårsforsetter. Har lest ut min første 2019 bok og blogget om det, har.......ja da, jeg har gjort litt av hvert annet også, som jeg kan skrive om senere, kanskje :-)
Comments